Tid for nærhet

/0 Kommentarer/i , , /av

For hver og en av oss er det grunn til å tenke over om vi har lagt oss til bedagelige vaner under pandemien.

Lørdag 12. februar kunne statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) fjerne de siste gjenværende smittevern-påbudene i forbindelse med koronapandemien. På dagen ett år og 11 måneder etter at Norge ble stengt ned, var budskapet at vi nå i stor grad skal betrakte covid-19 som en sykdom på linje med andre.  

Pressekonferansen 12. februar markerte også langt på vei slutten på en unik mulighet regjeringen har hatt til jevnlig å samle nasjonen under sin «talerstol». Vi lever i en tid der mange ønsker å bryte med etablerte normer og betakker seg for alt som kan minne om moral. Også mot et slikt bakteppe har det vært interessant å følge de direktesendte overføringene. For her har statsråder og helsebyråkrater kunnet holde de reneste moralprekener – og det med den største selvfølgelighet – om hvordan det forventes at befolkningen skal oppføre seg.  

Regjeringen Solberg gjorde det klart at i Norge skulle de mest sårbare gruppene i størst mulig grad beskyttes mot viruset fram til vaksinene var på plass. For å oppnå det måtte vi alle ta solidariske belastninger i form av avstand og minst mulig sosial kontakt. Det har også vært poengtert at vaksinene ikke bare skal beskytte den enkelte, men også de som enten ikke vil eller kan la seg vaksinere. Inntrykket har vært at vi har myndigheter som vil oss vel. Det er ingen selvfølge. 

Mens regjeringen er i ferd med å miste en talerstol – og vi kan si at godt er det – kan vi som bedehusfolk nå samles fritt under vår. Det er å håpe at vi gjør nettopp det, men heller ikke det kan tas for gitt. For hver og en av oss er det grunn til å tenke over om vi har lagt oss til bedagelige vaner under pandemien. I starten var det spennende med strømmede møtesamlinger på PC- eller fjernsynsskjerm, men kanskje gled også dette ut av søndagsprogrammet etter hvert som månedene gikk. 

For noen har kanskje også tiden med pålagt reduksjon av sosial kontakt vært en lettelse. Før pandemien kjente man på savnet av nære venner og fellesskap, men da nedstengningen kom, fant man trøst i felles skjebne, og det ble mindre sårt. Også her har vi som forsamlinger et ansvar når det ikke lenger finnes noen grunn til ikke å møtes.  

Nå «kan vi gå ut og være sammen uten å være redd for å komme hverandre for nære», sa statsminister Jonas Gahr Støre 12. februar. Det er slik også Kristi legeme fungerer best.  

  

  

Pluss og minus 

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER 2021 ble avsluttet med en god og en dårlig nyhet, konstaterer Sambåndet.

Den gode gjelder NLA Høgskolen. 16. desember avviste styret for Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) påstanden fra en sakkyndig komité om at høgskolen bryter plikten til å fremme og verne de ansattes akademiske frihet og følgelig burde miste sin akkreditering (fullmakt). Hadde Nokut vært enig med komiteen, kunne det ha vært begynnelsen på slutten for den delvis ImF-eide høgskolen.  

Vedtaket var egentlig mer gledelig enn overraskende. I en kommentarartikkel i nr. 9 i fjor pekte vi på at komiteen ikke hadde dokumentbare funn for sin påstand, men i stedet bygde på hypotetiske spørsmål og udokumenterte oppfatninger. Tilsvaret fra NLA underbygde at komiteen ikke hadde juridisk grunnlag for anklagen. Høgskolen må riktignok styrke fagmiljøet for å få beholde akkrediteringen. Men den innsigelsen er av en helt annen karakter enn den prinsipielle som gjelder verdigrunnlaget. 

Den dårlige nyheten kom fra jærkommunen Klepp. 13. desember vedtok et flertall i kommunestyret kriterier for støtte til kulturarbeid som i praksis utelukker bibeltro kristne fra å søke. Organisasjoner «må rekna alle medlemmer/deltakarar som likeverdige når det gjeld å kunne veljast til styre, tillitsverv og posisjonar, uavhengig av samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet», heter det. Eksempelvis samlevende homofile eller heterofile samboere må altså være valgbare til et foreningsstyre på bedehuset, selv om de lever stikk i strid med det de i et slikt styre skal være med på å fremme.  

Anklagene om at kristne diskriminerer satt løst i den politiske behandlingen, selv om påstanden motsies av lovverket. Ingen av politikerne syntes derimot å finne noe diskriminerende i et annet kriterium i de samme retningslinjene. Det skal nemlig være lov å stille krav til kjønn for i det hele tatt å kunne bli medlem av en organisasjon som «damekor, mannskor, jenteforeining». Og sannelig om ikke også potensielle medlemmers ferdigheter skal på vektskålen «når dette er naudsynt for føremålet med aktiviteten (t.d. konkurranseidrett, voksenkorps».  

Selv om dette kan være enklere å forstå, må retningslinjene henge sammen rent prinsipielt. Nei til selve medlemskapet på bakgrunn av kjønn og ferdighetsnivå, er langt mer inngripende enn ikke å kunne velges til et tillitsverv. Om flertallet ønsker å være konsekvente, bør de ta bort kravet til valgbarhet når vedtaket kommer opp for lovlighetskontroll 14. februar.

    

Å tenke og arbeide langsiktig

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Vår tids store utfordring er at vi som kristne blir mer og mer lik alle andre med tanke på hva vi bruker våre ressurser og fritid til.

Det er visstnok utfordrende å selge sand i Sahara. Å formidle det glade budskapet til velfødde nordmenn i vårt rike og trygge sosialdemokrati, er sikkert enklere, men likevel en utfordring.

Da Bibelskolens bygning i Bergen ble innviet, sa formann B.A. Lindeland at skolen ble reist for å beseire materialisme og rasjonalisme. «Aldri har dansen om gullkalven gått villere enn i våre dager, aldri har ‘buken’ sittet på høyere trone enn i disse tider», sa han. Om det kunne sies i 1917, må vi vel bruke enda sterkere uttrykk for å karakterisere vårt land i år 2021*. Et nytt statsbudsjett er lagt fram med mer til det meste, og vi skal være takknemlige over å få bo i et så godt land. Men hva gjør all velstanden med vår sjel?

Om den enkelte gjenfødte kristne, sier Bibelen: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys …» (1. Pet 2:9). Slik er vi i kraft av Guds nåde i Jesus Kristus, og denne høye stilling skulle også prege og forme vår vandring i denne verden. Vår tids store utfordring er derimot at vi som kristne blir mer og mer lik alle andre med tanke på hva vi bruker våre ressurser og fritid til.

Det beste vi kan gjøre for å klippe av noen lenker som binder oss så hardt til denne verden, er å rette mer oppmerksomhet mot det evige. Tankene om det evige liv blir stort sett aktualisert ved sorgfylte omstendigheter, som for eksempel begravelse eller ved alvorlig sykdom, men hvorfor er det slik? Det er greit nok at brevene i NT ble skrevet til kristne som levde i forfølgelse og trange kår, men er det hele forklaringen på at forventningen til det evige livet er så fremtredende i testamentet vårt?

Det bør gi uro dersom kristne sier at «jeg lengter ikke til Himmelen, for jeg har det så godt her på jorden».

Nei, det å ha det evige i sentrum er med på å gi oss retning og se ting i rette perspektiv. Det bør gi uro dersom kristne sier at «jeg lengter ikke til Himmelen, for jeg har det så godt her på jorden». Skal det være unormalt for en kristen å glede og fryde seg over livet, og samtidig leve i glede og forventning til å forlate denne verden? Vi skal jo møte Jesus Kristus og den treenige Gud i all sin herlighet!

Det er ikke tvil om at forkynnelsen av evighetsgleden og evighetsalvoret har stilnet i kirke og bedehus de siste tiårene. Vekten på de siste tider og Israel finnes nok tydelig i våre sammenhenger, og det er viktig nok, men det skaper ikke nødvendigvis himmellengsel og løse teltplugger for Guds folk. Les Guds ord om det evige. Det vil fylle deg med forventning og misjonsglød.

*Lederartikkelen sto på trykk i nr. 12/21, som er datert 22.12.21.

MINORITETER: Et syn som går ut på at minoriteter er utsatt for krenking eller behandles urettferdig av majoritetsbefolkningen, er sentralt i identitetspolitikk. Plakaten på bildet har budskapet «Homofiles rettigheter er menneskerettigheter» og er hentet fra en parade i Washington, DC i 2011. ILLUSTRASJONSFOTO: EP_JHU/WIKIMEDIA COMMONS

Når politikk blir frelseren

/0 Kommentarer/i , , , /av

BAKGRUNN Den såkalte identitetspolitikken forklarer mange av konfliktene vi i dag ser rundt oss. Hva er det, og hvor kom det fra?

Under digitalt European Leadership Forum i mai i år hadde den svenske apologeten Stefan Gustavsson, som har gjestet ImFs lederkonferanse, et seminar om dette som jeg deltok på. Denne artikkelen er den første av flere som bygger på det jeg lærte på dette seminaret. Senere skal vi blant annet se identitetspolitikken i et evangelisk perspektiv.

Gustavsson definerer identitetspolitikk som en politisk tilnærming der mennesker samler seg på bakgrunn av spesifikke identitetsfaktorer, og former eksklusive allianser. Eksempler på slike faktorer er religion, folkeslag og sosial bakgrunn eller samfunnsklasse. Som fenomen er ikke dette nytt, men vi ser det nå i en ny og mer variert form. Selve betegnelsen identitetspolitikk ble først brukt i USA på 1970-tallet.

Med utgangspunkt i identitetspolitikken har det utviklet seg en rekke nye (engelske) ord som ikke engang har fått gode norske oversettelser. Vi hører snakk om skeiv (queer) teori, kjønnsstudier, utestengingskultur (cancel culture), Black Lives Matter og woke (å være våken for etnisk og sosial rettferdighet). Personene som bruker disse ordene, gjør det på bakgrunn av en tanke om undertrykkelse. De ønsker rettferdighet, frigjøring og frihet slik de ser det, og det hele spiller seg ut i et opphetet klima som gjør det vanskelig å diskutere de ulike temaene på en konstruktiv måte.

Identitetspolitikk springer, ifølge den svenske apologeten, ut av en overraskende sammensmeltning av to bevegelser: marxisme og postmodernisme. Grunnleggeren av marxismen, Karl Marx (1818–1883), analyserte samfunnet som en konflikt mellom to grupper. På den ene siden kapitalistene eller borgerskapet, som eide produksjonsmidlene, og på den andre siden proletariatet eller arbeiderne, som ble undertrykket av kapitalistene. Dette kunne bare endres gjennom en voldelig revolusjon.

En slik revolusjon skjedde i Russland (i 1917), men ikke i Vest-Europa. I et italiensk fengsel satt filosofen Antonio Gramsci (1891–1937) og skrev i noen notatbøker, som ble publisert etter hans død. Slik Gramsci så det, hadde borgerskapet utviklet en hegemonisk eller førende kultur med verdier og normer som ble sett på som sunn fornuft for alle mennesker i Vesten og fungerte undertrykkende. Dette opprettholdt tingenes tilstand slik at arbeiderne ikke så behovet for en voldelig revolusjon. Gramscis teorier forandret marxistisk tenkning.

Herbert Marcuse (1898–1979) fortsatte i Gramscis fotospor. Den tysk-amerikanske filosofen og sosiologen mente at det velstående samfunnet undertrykket mennesker, til og med dem som var relativt suksessfulle. Revolusjonen ville ikke komme gjennom arbeiderklassen, som var bundet av den hegemoniske kulturen, men gjennom en blanding av akademiske aktivister som han selv, og outsiderne, de som ennå ikke var integrert i den førende kulturen. Sammen kunne disse to gruppene forandre samfunnet, mente Marcuse.

Den tyske sosiologen Rudi Dutschke (1940–1979) er tillagt sitatet «Den lange marsjen gjennom institusjonene». Han mente at dersom de to foregående hadde rett, måtte man ta kontrollen over de institusjonene som produserer de ideene som skaper det hegemoniske systemet. De viktigste av disse institusjonene var, ifølge Dutschke, undervisning, mediene og sosialarbeiderne. Ved å ta over disse kunne man produsere noe nytt og forandre samfunnet. På dette punktet kan vi for alvor begynne å kjenne oss igjen i vår egen tid.

Les også: Hvordan kom vi dit Klepp-politikerne er?

Den nålevende amerikanske feministen Carol Hanisch (født i 1942) er koblet til et annet sitat – «Det personlige er politisk». Sammen med andre kvinner organisert i små grupper, erklærte hun at «personlige problemer er politiske problemer». (I parentes bemerket sa pensjonert teologiprofessor Halvor Moxnes i minnetalen etter den avdøde homoaktivisten Kim Friele at «det politiske må være personlig», Verdidebatt 06.12.21). Dette ledet til at folk begynte å se på politikk som frelseren, og politikk ble utvidet til å inkludere alle ting. Alle personlige problemer og dilemmaer må ha en politisk løsning. Dette ser vi tydelig utspille seg i dag.

En sjette person som kan knyttes til marxistisk tenkning, er Kimberlé Crenshaw, født i 1959. Den amerikanske advokaten og filosofen har oppfunnet begrepet «interseksjonalitet». En persons sosiale og politiske identiteter, så som kjønn, klasse, seksualitet, folkeslag, religion, funksjonshemning, utseende, høyde osv., møtes og skaper ulike måter av diskriminering og privilegier. Man har et hierarki, og lavt i dette vil typisk en svart, lesbisk, funksjonshemmet, muslimsk kvinne være, ifølge Crenshaw. Alle bringer vi med oss mange ulike identiteter, og de som er på toppen av hierarkiet, utnytter og undertrykker de som er under dem. Og dette kan bare bli forstått med bakgrunn i levd erfaring. Det er bare en person som har erfart en spesiell identitet, som kan snakke for den gruppen.

Denne marxistisk inspirerte tenkningen har, slik Stefan Gustavsson analyserer det, i vår tid slått seg sammen med en annen strøm, nemlig postmodernismen. Her finner vi også en analyse av makt og undertrykkelse. Det handler om dekonstruksjon eller nedbryting av tradisjoner og hierarkier. Det legges stor vekt på språk, og vi ser i dagens kulturelle trender hvor viktig det er å bruke de riktige ordene. I postmodernismen er subjektivitet – jeg-et – det eneste mulige ståstedet. Det finnes ikke noen objektiv beskrivelse av virkeligheten.

Hvordan skal vi forholde oss til denne tenkningen? Det blir tema for neste artikkel om identitetspolitikken.

TV-SERIE: Det var VGTV-serien «Homoterapi» med Morten Hegseth for to år siden som utløste diskusjonen om en lov mot konverteringsterapi. FOTO: SIRI PALLESEN/WIKIMEDIA COMMONS

Skal staten inn i bønnerommet?

/0 Kommentarer/i , , /av

BAKGRUNN Høringsnotatet om lov mot konverteringsterapi inneholder noen avgrensinger som det blir interessant å se om den nye regjeringen vil forsøke å utvide.

I sommer sendte Kulturdepartementet (KD) et forslag til regulering av konverteringsterapi på høring. ImF leverte høringssvar sammen med NLM, Normisjon og Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (Delk).

I det 79 sider lange høringsnotatet foreslår KD å definere konverteringsterapi på denne måten: «behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [eventuelt undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.»

KD foreslår et absolutt forbud mot å utføre konverteringsterapi overfor barn under 16 år, og at dette også skal være straffbart. Departementet holder det åpent om aldersgrensen skal økes til 18 år. Når det gjelder voksne, skal konverteringsterapi være straffbart dersom handlingen er begått uten samtykke eller under «omstendigheter som gjør handlingen utilbørlig».

Rekkevidde

Departementet ber høringsinstansene kommentere «definisjonens rekkevidde når det gjelder bønn, sjelesorg og religiøs veiledning». KD påpeker (s.74) at de «har sett særlig hen til» den tyske loven på området (s. 29). Her utgjør «sjelesørgeriske eller psykoterapeutiske samtaler om livssituasjonen til vedkommende, om holdninger til religiøsitet eller livssyn eller hvordan vedkommende skal håndtere sin egen seksuelle orientering», som utgangspunkt ikke konverteringsbehandling i lovens forstand.

I 2016 ble Malta det første europeiske landet til å forby konverteringsterapi. Det er ifølge KD (s.33) presisert i denne loven at rådgivning om utforsking av ens egen identitet knyttet til seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, ikke anses som konverteringsterapi.

«Det er et viktig hensyn» at blant andre prester og forbedere ikke skal bli redde for å innlate seg på en samtale med personer som har problemer med sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, framholder KD.

Grensedragning

Departementet anser det krevende å trekke grensen til det «behandlingslignende» ved «samtaler, bønn og håndspåleggelse» (s. 50f) og ber om innspill fra høringsinstansene. Departementet mener at et forbud ikke kan ramme samtaler og veiledning der eksempelvis en forelder, religiøs leder eller sjelesørger gir uttrykk for en religiøs overbevisning på området. Heller ikke det å formidle en tro på at endring av seksuell orientering er mulig, kan forbys. LHBT-personer må kunne gå til andre for å få bekreftet eller styrket en overbevisning om at likekjønnet samliv eller transkjønnethet strider mot Guds vilje.

Først dersom samtalepartneren går aktivt inn for at den andre skal endre eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, kan samtalen være behandlingslignende. Også bønn kan på samme måte få et behandlingslignende preg, mener KD. Departementet viser til at «heller ikke Tyskland eksplisitt unntar bønn fra sitt forbud».

KD presiserer (s. 53) at religiøst påbud eller krav om at personer må leve seksuelt avholdende eller ikke leve i likekjønnet parforhold for å ta del i et sosialt fellesskap, ikke alene er å anse som behandlingslignende. Det samme gjelder «en streng formaning» fra foreldre om at barnet ikke skal ha kjæreste av samme kjønn. Og en voksen, samtykkende person kan lovlig «motta behandling for å fornekte følelsene sine».

Definisjon

I høringssvaret påpeker ImF og de tre andre organisasjonene at konverteringsterapi, «så langt vi vet, ikke har foregått i våre sammenhenger så lenge vi forholder oss til definisjonen i dokumentet». De stiller seg «skeptiske og spørrende» til behovet for å regulere konverteringsterapi.

De fire viser til at Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) har definert konverteringsterapi som «praksis eller handlinger som har til formål å endre noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».

En slik definisjon kan etter vår mening ramme all bønn for mennesker som opplever tiltrekning mot samme eller begge kjønn som utfordrende

– En slik definisjon kan etter vår mening ramme all bønn for mennesker som opplever tiltrekning mot samme eller begge kjønn som utfordrende, eller som opplever usikkerhet eller forvirring omkring sin kjønnsidentitet, mener de fire.

Skeivt kristent nettverk (SKN) ønsker seg nettopp en slik definisjon («enhver handling som …»). SKN hevder i sitt høringssvar at konverteringsterapi skjules under begreper som «sjelesorg» og «forbønn» (deres tegnsetting).

Forbønn

ImF og de tre andre påpeker at de ikke betrakter homofili eller biseksualitet (tiltrekning til begge kjønn, red.anm.) som en sykdom som kan helbredes. Men «vi kan ikke avvise mennesker som ber om samtale – eller gi uttrykk for at vi vil lese korrektur på deres spesifikke ønsker om forbønn». Dette må skje i frivillighet og med respekt og empati, understreker de i høringssvaret.

Nettverket Til Helhet, som blant andre ImF, NLM og Normisjon er medlem av, påpeker det de mener er store svakheter ved lovforslaget, eksempelvis en «vag og uhåndgripelig» definisjon som skaper et rettssikkerhetsproblem. Styreleder Ole Gramstad Jensen mener at en tilsynsordning bør vurderes nærmere som et alternativ til straff.

Men medvandring, sjelesorg og forbønn kan ifølge Til helhet verken straffes eller føres tilsyn med, fordi dette «ligger i kjernen av religionsfriheten».

Høringsfristen var 15. oktober. Likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) har allerede signalisert at hun mener lovforslaget ikke går langt nok.

De harde ordene

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Som Jesus gjorde, skal vi forkynne hele Guds uforandrede råd selv om vi forstår at det vil skape reaksjoner.

«Etter dette trakk mange av disiplene hans seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham», forteller evangelisten Johannes (6,66). Jesus hadde pirket borti jødenes allment aksepterte historie om at Moses var helten da deres forfedre fikk manna å ete i ørkenen. Jesus påpeker at det var Gud som gav dem brødet, og at det nå er Jesu offer av hans legeme og blod som gir liv når vi tar til oss av det i tro.

Det var forbudt for jødene å smake blod, og det var nok én av grunnene til at en bokstavelig forståelse av Jesu tale her ble oppfattet som «harde ord». Men teksten taler også til oss som ikke lever etter jødiske matforskrifter.

Det er ikke først og fremst kristne som opptrer som moralister i dag

Som Bildøy-rektor Gunnar Ferstad påpekte i en tale på ImFs lederkonferanse i november, unnlot ikke Jesus å bruke ord som han visste ville provosere. Også vi skal forkynne hele Guds uforandrede råd selv om vi forstår at det vil skape reaksjoner. I vår tid kan det handle om å holde fram normative sannheter, som sier noe om hvordan ting bør være, ut fra Bibelen – om eksempelvis samlivsetikk, menneskeverd og synd. Det er ikke først og fremst kristne som opptrer som moralister i dag, men klimaaktivister og de som ikke vil nøye seg før egne forestillinger om biologi-løst kjønn er presset ned over alle andre som de eneste aksepterte.

Om Jesus ønsket å vinne seg flere tilhengere, hadde han kanskje uttrykt seg annerledes, men han gjør altså ikke det. Og når han ser reaksjonene, gjør han for det andre heller ikke noe forsøk på å glatte over eller bagatellisere, snarere tvert imot (v.62). Det kan heller ikke vi gjøre, for da svikter vi kallet vårt og har i realiteten ikke noe å tilby våre medmennesker i et stadig mer forvirret, normløst og gudløst samfunn.

La oss bli ved med å peke på mannen fra Golgata

«Vil også dere gå bort?», spurte Jesus de 12, som ble stående igjen da den store flokken var borte. Peter svarer med et motspørsmål: «Herre, hvem skal vi gå til?» La det også være vårt svar. Jødene i synagogen i Kapernaum hadde Moses i sentrum for sitt verdensbilde, mens jeg-et utgjør kjernen i dagens. La oss, som Peter, bli ved med å peke på mannen fra Golgata og det evige gudsordet som det livgivende og troverdige alternativet. Ord som kan virke harde, blir ikke mindre sanne av den grunn.

Lite treffsikkert

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Sambåndet setter spørsmålstegn ved kritikken som er reist mot ImF i forbindelse med videoserien om menn og kvinners tjeneste.

Vår utgiver ImF har fått kritikk etter at videoserien om menn og kvinners tjeneste ble publisert. Leserbrevet som vi trykket i oktobernummeret, er ett eksempel. Vi savner treffsikkerhet i kritikken.

ImF refses for å ha brukt tid på å respondere på vedtaket i Emblem bedehusforsamling om å åpne for kvinner i eldsteråd. Dette framstår underlig all den tid det vinteren 2020, fra både internt og eksternt hold, ble ytret en sterk forventning om at ImF nettopp skulle svare.

Erik Furnes påpeker i en av videoene at spørsmålet om kvinners tjeneste i seg selv ikke anses som en test på bibeltroskap. Dette budskapet fra generalsekretæren kom fram i Sambåndet allerede i august 2020. Noen (dagen.no 30.09. og 05.10.) utlegger nå dette til å bety at ImF ikke lenger har ambisjon om å være bibeltro.

Leser man setningen «slik som den står» (!), vil man oppdage at det ikke handler om bibeltroskapen, men om hvorvidt akkurat dette skal regnes som en prøve på den. Det samsvarer med videoseriens konklusjon om at dersom man har jobbet grundig med de relevante bibeltekstene – altså vært bibeltro – men likevel kommet til en annen konklusjon i spørsmålet om kvinners tjeneste, kan man fortsatt regne seg som en del av ImF.

Spørsmålet er om man har brukt anledningen til å sette seg inn i hvordan ImF forstår begrepet

En skuffende del av kritikken berører tekstutleggelsen. Noen mener at det hebraiske ordet «ezer», som oversettes «medhjelp» eller «hjelper», og som 1. Mos 2,18 bruker om kvinnen, er nedverdigende. Spørsmålet er om man da har brukt anledningen til å sette seg inn i hvordan ImF forstår begrepet.

Først når kvinnen er skapt, settes mennesket i stand til å utføre det første store oppdrag som Gud gir slekten – nemlig å «være fruktbare og bli mange» (1. Mos 1,28). Slik sett er kvinnen mannens frelser, eller som Kathy og Tim Keller uttrykker det (se dokument i forbindelse med episode 8), sterkere enn mannen, siden hun er i stand til å hjelpe ham.

Når vi også vet at Bibelen bruker det samme ordet om Gud (f.eks. 5. Mos 33,26), må det være verdt for kritikerne å vurdere om man har trukket forhastede konklusjoner.

Noen mener også det framstår overdimensjonert å bruke så mye ressurser på dette ene spørsmålet. Det kan vi i større grad forstå, og ImF har da også ambisjon om å anvende det samme videoformatet på andre aktuelle læremessige spørsmål. Men ett sted må man som kjent begynne.

Her kan du lese et svar fra Jarle Mong, medlem av ImFs lære- og tilsynråd, på leserbrevet som er nevnt ovenfor.

FØLELSER: De sakkyndige tillegger subjektive oppfatninger – følelser – og egne tolkninger av disse, betydelig vekt. Det svekker etter mitt syn komiteens konklusjon, skriver redaktør Petter Olsen. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV  

Granskernes friheter

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Komiteen som har vurdert NLA Høgskolen, tyr til hypotetiske problemstillinger og følelser i argumentasjonen for at ansatte og studenter ikke har tilstrekkelig akademisk frihet.

Som sambåndet.no meldte 20. august, mener en sakkyndig komité at den delvis ImF-eide NLA Høgskolen ikke oppfyller alle krav til å være en akkreditert høgskole. Det var Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) som satte i gang en revidering av akkrediteringen. Bakgrunnen var delvis «ulike bekymringsmeldinger», blant annet fra NLA-ansatte. Nokut-styret skal behandle innstillingen i løpet av høsten, og NLA vil uansett ha to år på seg til å dokumentere at de oppfyller kravene.

At NLA er akkreditert betyr at man siden 2006 har kunnet opprette nye studietilbud på bachelorgradsnivå uten å søke Nokut om godkjenning først. Rektor Sigbjørn Sødal har uttalt at det «er ikke et aktuelt alternativ» for NLA å miste akkrediteringen.

Komiteen har vurdert NLA etter krav i universitets- og høyskoleloven, studiekvalitetsforskriften og studietilsynsforskriften. Komiteen konkluderer med at NLA fortsatt oppfyller en rekke av disse kravene, men ikke alle. Det er særlig vurderingene etter universitets- og høyskoleloven som har skapt oppmerksomhet. En enstemmig komité mener at NLA ikke i tilstrekkelig grad fremmer og verner akademisk frihet, og at høyskolens faglige og verdimessige grunnlag ikke er innenfor lovens avgrensning.

Den sakkyndige komiteen gjennomførte et digitalt institusjonsbesøk ved NLA Høgskolen 8.–10. februar i år. I vurderingen av akademisk frihet og verdigrunnlag står høyskolens grunnlags- og formålsdokument («verdidokumentet») sentralt. Dette er et dokument som utdyper skolens vedtekter. Dokumentet har en setning som viser til at skolens eiere har et klassisk og verdensvidt kristent syn på ekteskapet. Da Nokut-komiteen snakket med ansatte under tilsynsbesøket, heter det (s.18 i komiteens innstilling) at noen «uttrykte usikkerhet (…) om hvor stor faglig frihet de ansatte har» på bakgrunn av verdidokumentet. Noen «opplevde» dokumentet som begrensende.

Komiteens vurderinger på dette punktet mangler målbare funn

Komiteens vurderinger på dette punktet mangler målbare funn. De sakkyndige skriver rett ut (s. 22) at de «stilte (…) et hypotetisk spørsmål om hvordan informantene vurderte muligheten for å få ledelsens støtte til et (…) forskningsprosjekt (…) som hadde kunnet gi resultater som viste seg å gå på tvers av verdigrunnlaget». De fleste vitenskapelig ansatte mente dette ville være mulig, men «enkelte (…) var i tvil», heter det. I vurderingen (s. 29) mener komiteen «det er problematisk at enkelte ansatte synes å være i tvil …»

De sakkyndige kan altså ikke vise til objektive eksempler på at slike forskningsprosjekter er avvist, men tillegger subjektive oppfatninger – følelser – og egne tolkninger av disse, betydelig vekt. Det svekker etter mitt syn komiteens konklusjon.

De sakkyndige tillegger subjektive oppfatninger – følelser – og egne tolkninger av disse, betydelig vekt

Som nevnt mener komiteen også at NLA går lenger i utformingen av sitt verdigrunnlag enn det universitets- og høyskoleloven tillater. Før rapporten ble ferdigskrevet, var det en runde mellom komiteen og NLA om dette. Her påpeker NLA at andre akkrediterte livssynshøyskoler (MF, Vid, Dronning Mauds Minne, Ansgar og Fjellhaug) bruker lignende formuleringer i vedtektene som det NLA gjør. I rapporten erkjenner de sakkyndige dette, men skriver (s. 25) at disse andre høyskolene «ikke har så mange fagområder og avdelinger» som det NLA har.

Dette kan vanskelig tolkes annerledes enn at komiteen straffer NLA Høgskolen for bredden i utdanningstilbudet. NLA-ledelsen viser på sin side til (s.18) at skolen er «en livssynsbasert høgskole i en luthersk trostradisjon som har en teologisk profil som preger innretningen av utdanningene og studietilbudet», altså ikke bare presteutdanningen.

Når det gjelder hvordan NLA har formulert verdigrunnlaget i vedtekter og verdidokument, påpeker komiteen (s.24) at den «ikke har tatt stilling til innholdet». De sakkyndige fastslår likevel (s.25) at «det er særlig formuleringer om samlivsetikk som er kontroversielle». Komiteen mener også at formuleringene i skolens strategiplan er «langt mer moderate» enn i verdidokumentet. Komiteen finner det hensiktsmessig å «stille spørsmål ved behovet for å ha et dokument som gir andre signaler enn det som kommer fram i institusjonens strategi». Komiteen mener også at NLA-ledelsen må vurdere om (s.28) «høgskolens konfesjonsmessige ståsted står i veien for» at vitenskapelige prinsipper blir ivaretatt. Jeg stiller for min del spørsmål om hvorvidt komiteen her har latt seg avgrense av sitt mandat.

Jeg stiller spørsmål om hvorvidt komiteen her har latt seg avgrense av sitt mandat

Ut fra diskusjonen i ulike medier er det på den andre siden interessant å merke seg at komiteen ikke finner grunn til å kritisere måten NLA ansetter på. De sakkyndige «anser det som legitimt» (s. 26) at det blir stilt spørsmål i ansettelsesintervjuer om hvordan søkere kan bidra til høgskolens formål, og at svaret inngår i en helhetsvurdering. «Det er heller ikke lovstridig at styret unnlater å tilsette dersom styret ikke er fornøyd med de kandidatene som er innstilt», fastslår komiteen. At den mener praksisen skaper rekrutteringsproblemer, er en annen sak.

De sakkyndiges innstilling på øvrige punkter bygger i større grad på målbare funn og er noe NLA Høgskolen uansett bør jobbe med. Men når styret i Nokut skal behandle innstillingen, bør medlemmene spørre seg om anklagene om for lite akademisk frihet og for vidtgående verdiformuleringer, er velfunderte.

Denne kommentaren ble skrevet til Sambåndets septembernummer, som gikk i trykken 15.09. NLA Høgskolen kom 17. september med sitt svar.

Regenten sit enno

/0 Kommentarer/i , , /av

LEIAR Sjølv om gode rammevilkår frå styresmaktene er viktig, er det endå viktigare å be om å få arbeida etter Guds vilje, og at Han då fører si sak fram.

Så gjekk det slik dei fleste meiningsmålingane i tida før stortingsvalet tyda på – KrF kom ikkje over sperregrensa. Dermed mister partiet fem av dagens stortingsrepresentantar og går inn i ein ny fireårsperiode med berre tre. Det var nettopp det dei åtvara imot, generalsekretær og kretsleiarar i ImF, då dei i eit mykje diskutert avisinnlegg nyleg, oppmoda til å stemma på KrF.

Ikkje minst difor er det grunn òg for Sambåndet til å stilla spørsmålet om kva no. Ei viktig grunngjeving frå misjonsleiarane var at KrF har vore ein medspelar på Stortinget og i regjering med tanke på friskular. Fleire av partia som no ligg an til å ta regjeringsmakt, har andre haldningar til dei viktige misjonsstasjonane som dei kristne friskulane òg er.

Blir Gud redd, no, når til dømes Raudt, med den historisk religionsfiendtlege marxismen i prinsippprogrammet, kjem inn i den norske nasjonalforsamlinga med ei mangedobla gruppe?

Men så kan me spørja: Blir Gud redd, no, når til dømes Raudt, med den historisk religionsfiendtlege marxismen i prinsippprogrammet, kjem inn i den norske nasjonalforsamlinga med ei mangedobla gruppe? «Uansett hvilket resultat valget får, er det ingen krise. Vi kan leve med det Stortinget vi får», skreiv generalsekretær Erik Furnes i ImF på Facebook i den ilske debatten om den nemnde partipolitiske oppmodinga. Krise, heldt Furnes fram, blir det først om kristne sluttar med å forkynna evangeliet og driva misjon.

Sjølv om gode rammevilkår frå styresmaktene er viktig, er det endå viktigare å be om å få arbeida etter Guds vilje, og at Han då fører si sak fram. Martin Luther peikar på at Gud styrer gjennom det verdslege og det andelege regiment, der det verdslege handlar om lekamen og vert utøvd av styresmaktene i landet, medan det andelege rettar seg mot sjela og blir styrt av Ordet og forkynninga. Også det verdslege regimentet høyrer altså Gud til.

I 1715 utgav Petter Dass salmen «Herre Gud, ditt dyre navn og ære». I det kanskje mest kjende verset skriv diktarpresten slik:

Gud er Gud, om alle land lå øde/

Gud er Gud, om alle mann var døde/

Om slekter svimler – blant stjernestimler/

i høye himler utallig vrimler/

Guds grøde.

Gud eksisterer – også uavhengig av det skapte. Det er ikkje feil av kristne å engasjera seg i politikken, heller tvert om. Men når me kan bli uroa av at det synest å gå oss imot i dette verdslege regimentet, er det på sin plass å minna kvarandre om at Gud framleis er regenten.

Leiarartikkelen blei skriven 14. september, dagen etter valet, og vart først publisert i Sambåndet datert 22. september.

Uklare grenser

/0 Kommentarer/i , /av

LEDER Historien viser at bedehusbevegelsen av og til har valgt å lytte til hva en person med annen tilhørighet, faktisk sier, og at det har ført velsignelse med seg.

Ung landsmøte (UL) 2021 ble arrangert digitalt av NLM ung og ImF-Ung 28.–31. juli. To dager før mottok Sambåndet-redaksjonen reaksjoner på en av kveldsmøte-talerne, Christine Caine. I avisen Vårt Land 30. juli satte også tidligere misjonær for Misjonssambandet, Øystein Ruud, spørsmålstegn ved Caines deltakelse. Forskningsleder ved Høyskolen for ledelse og teologi, Karl Erik Tangen, plasserer Caine i «en moderat utgave» av «velsignelsesteologi» – tanken om at man blir velsignet av å velsigne andre.

Det Vårt Land-artikkelen ikke nevner, er at Christine Caine flere ganger offentlig, og så  sent som i juni 2013, har omtalt Joyce Meyer som sin «åndelige mor». Meyer har både skriftlig og muntlig forkynt at Jesu forsoningsverk ikke ble fullført på Golgata kors, men først i dødsriket i dagene etterpå. Dette nøler vi ikke med å kalle vranglære – og Meyer skal da også selv ha tont ned dette i sin forkynnelse.

At Christine Caine har knyttet seg så tett til Joyce Meyer vitner etter vårt syn om sviktende dømmekraft med tanke på valg av åndelige forbilder

At Christine Caine har knyttet seg så tett til Joyce Meyer vitner etter vårt syn om sviktende dømmekraft med tanke på valg av åndelige forbilder. Det er dette vi sitter igjen med som hovedankepunkt mot henne, og spørsmålet er om det betinger en avvisning. NLM ung påpeker at de ønsker å skille mellom nettopp det som på engelsk kalles «guilt by association» og det personen selv forkynner.

UL fikk samme type reaksjoner mot seg i 2016, da i forbindelse med bandet Leeland, som det kom fram at var tilknyttet Bethel Church med Bill Johnson i spissen.

Hvor enkelt er det å trekke grensene her? Skal man være noenlunde prinsipiell og konsekvent, bør noen og enhver av oss vente litt med å stige opp på barrikadene, også i tilfellet Christine Caine. Det var eksempelvis en spesiell opplevelse å sitte under John Pipers talerstol på European Leadership Forum i 2016, vel vitende om at han betraktes som en av premissleverandørene for ny-kalvinismen. Og hva med Øystein Gjerme som taler på Lederkonferansen i 2019, selv om ImF ikke stiller seg bak Pinsebevegelsens lære om åndsdåp?

En løsning på dette kunne være å legge bekjennelsesskrifter og formelle trosgrunnlag slavisk til grunn for valg av bidragsytere. Men historien replica klokker norge viser at bedehusbevegelsen av og til har valgt å lytte til hva en person med annen tilhørighet, faktisk sier, og at det har ført velsignelse med seg. Det viktigste er å gjøre gode vurderinger på forhånd, som vi har tillit til at også UL-arrangøren har gjort, og så man lære av eventuelle erfarte feil.

Ny start

/0 Kommentarer/i , , /av

Det er behov for en skikkelig restart for at alle skal oppdage betydningen og gleden ved å være sammen igjen, mener Sambåndet.

I siste smittevernråd som ble sendt ut fra ImF og kretsene, la vi med en oppfordring til å forberede «restart» når vi etter sommeren kan begynne et nytt semester:

Etter en lang periode med både møteforbud og tunge restriksjoner, er det mange av våre forsamlinger og fellesskap som trenger en ny giv. Noen har kommet på avstand fra fellesskapet og trenger på nytt å se betydning av å faktisk samles om Guds ord, bønn, nattverd og fellesskap. Vi oppfordrer derfor alle styrer om å legge til rette for en samlingsfest eller lignende, der en kan feire at vi igjen kan samles fritt, og minne hverandre på gode grunner for at vi bør samles i Guds forsamling.

Både små og store fellesskap har de siste månedene benyttet digitale hjelpemidler for å holde kontakten. Mens noen har vansker med å se det gode i slike møtepunkt sammenlignet med fysiske møter, melder andre om positive erfaringer. Noen har faktisk fått bedre kontakt med mennesker de før ikke kjente så godt. Noen som før hadde et perifert forhold til forsamlingen, er blitt mer «koblet på» ved å bruke plattformer der de kan kommunisere med andre uten å måtte ta hensyn til de ulike kodene som lett gjør seg gjeldende i bedehus og kirker.

De som har tatt i bruk «streaming» av møter og gudstjenester på internett, er blitt tvunget til å kommunisere mer utadrettet, vel vitende om at en potensielt taler til møtefremmende og ikke-troende. For en bevegelse med kall til å nå folket med Guds ord, er dette en nyttig bevisstgjøring som vi må ta med oss videre.

Det er ingenting som kan erstatte det at vi kommer sammen i Guds hus til oppbyggelse og fellesskap

Likevel er det ingenting som kan erstatte det at vi kommer sammen i Guds hus til oppbyggelse og fellesskap, og mange bedehus har hatt så lav oppslutning det siste året at det er behov for en skikkelig restart for at alle skal oppdage betydningen og gleden ved å være sammen igjen. Vi oppfordrer altså alle styrer om å vurdere å sende en personlig oppmuntring og invitasjon til alle medlemmer eller tilhørige, gjerne før sommerferien. Vis at dere vil ha dem med videre! Både ImF sentralt og våre kretser er tilgjengelig for innspill og hjelp med tanke på hvordan dette kan gjøres.