Innlegg

ANKLAGET: Bildet av Andrew Brunson er tatt under et møte i Det hvite hus 15.10.19. FOTO: Det hvite hus/Wikimedia Commons. MONTASJE: Sambåndet

Forfulgt pastor møtte Räsänen

Pastor Andrew Brunson, som risikerte 35 år i tyrkisk fengsel, fløy til Helsinki mandag for å gi sin støtte til den hatprat-tiltalte kristne politikeren Päivi Räsänen.

Publisert 14. februar kl. 16.

Amerikanske Brunson ledet i 23 år en liten protestantisk kirke i Izmir i Tyrkia. Han ble fengslet 7. oktober 2016, anklaget for spionasje og støtte til terror. Han satt fengslet uten lov og dom i to år. 25. juli 2018 ble han overført til husarrest. 12. oktober 2018 ble han løslatt. Ifølge bladet Stefanus ble flere vitnemål trukket tilbake og avslørt som løgn i retten. Tyrkia hadde også vært under politisk og økonomisk press fra USA, dit Brunson nå kunne flytte tilbake til.

Støtte

Mandag 14. februar hadde altså Andrew Brunson tatt turen til Finland for å møte Päivi Räsänen før hun tok fatt på sin andre dag på tiltalebenken i Helsingfors tingsrätt. Med seg hadde han et støttebrev signert av kristne over hele verden. Det er Christian Network Europe som melder dette på sin direkteblogg fra rettssalen.

– Vi ærer deg for ditt mot og din tro og den gode måten du representerer Jesus Kristus på, sier Brunson i en video som ble lagt ut på Twitter av den kristne jussorganisasjonen ADF International.

Påstand om bøter

Rettssaken mot den finske politikeren ble avsluttet mandag ettermiddag. Aktor la ned påstand om 120 dagslønner i bot for Räsänen og 60 dagslønner for hennes medtiltalte, biskop Pohjola. Dommeren opplyste at dommen vil bli offentliggjort 30. mars.

DOMSTOL: Helsingfors tingrett holder til i et tidligere brennevinsdestilleri. FOTO: MakeF/Wikimedia Commons

Når handlingen skal definere mennesket

KOMMENTAR Aktor i saken mot den kristne riksdagspolitikeren Päivi Räsänen, utfordrer et viktig prinsipp innen kristendommen.

Kl. 09 mandag 24. januar i Helsingfors tingsrätt startet rettssaken mot den kristne politikeren og tidligere statsråden som er tiltalt for tre tilfeller av påstått hets mot homofile.

Som sambåndet.no tidligere har skrevet utfyllende om, gjelder anklagene en Twitter-melding, et radiointervju og et hefte om homoseksualitet i et bibelsk perspektiv. I forbindelse med det siste er også biskop Juhana Pohjola i Misjonsprovinsen i Finland tiltalt, som utgiver av heftet. I Sambåndet nr. 3/20 brakte vi et intervju med Räsänen som del av en temaseksjon om trosfrihet.

Ytring

Det kristne nyhetsnettstedet Christian Network Europe (CNE) rapporterte fra rettssalen via en direkteblogg. Med den som bakgrunn – og begrensning – kan vi danne oss et bilde av hovedlinjer i rettsforhandlingene. Rettsaken fortsetter 14. februar med partenes sluttinnlegg.

I innledningsforedraget sa aktor, statsadvokat Anu Mantila, at saken ikke handler om teologi eller bibelfortolkning. Ei heller gjelder tiltalen det faktum at Räsänen siterte Bibelen. Ifølge aktor handler det heller ikke om friheten til å tolke Bibelen slik man vil, for alle har religions- og trosfrihet. Det saken imidlertid handler om ifølge aktor, er at det å uttrykke seg om dette, har noen grenser. Slik aktor ser det, har Räsänen brukt uttrykk som er diskriminerende og støtende.

Augustin

Et svært interessant punkt i aktors argumentasjon, slik CNE gjengir den, er den indirekte henvisningen til kirkefaderen Augustin av Hippo (354-430). Han uttalte at «du skal hate synden, men elske synderen». Selve uttrykket finnes ikke i Bibelen, men det er god teologi å si at Gud elsker menneskene, på tross av at de synder, men tåler ikke selve synden. Det var da også derfor Jesus ble til synd i vårt sted og banet veien for oss til et gjenopprettet forhold til Gud.

Aktor foregrep Räsänens forsvar på dette punkt og hevdet at homoseksuelle handlinger ikke kan ses atskilt fra den aktuelle personens seksuelle identitet. Dette er et alvorlig angrep på sentral kristendomsforståelse.

Den finske anklagemyndigheten er da heller ikke først ute med å argumentere slik. 17. mars 2021 brakte sambåndet.no en artikkel fra KPK som omhandlet rettssaken mot den tyske presten Olaf Latzel. Han ble anklaget – og dømt – for hat mot homofile. Hans forsvar om at han skiller mellom homofili, som han avviser, og homofile, som han respekterer som mennesker, ble avvist av dommeren. Homofili uten mennesker er utenkelig. Den seksuelle orienteringen er en del av en person og definerer personligheten hans eller hennes, uttalte dommer Ellen Best.

Handling

Aktor i saken mot Päivi Räsänen fortsatte med å hevde at det ikke kan anses uskyldig å si at homoseksualitet er en synd. Dersom man fordømmer en handling (ved å kalle den for en synd, slik vi må forstå aktor), fordømmer man personen, hevdet Mantila. Dersom man fordømmer homoseksuelle handlinger, bryter man ned en homoseksuell persons identitet, utdypet aktor.

Dette er en oppsiktsvekkende argumentasjon som, slik Sambåndet påpekte på lederplass i nr. 5/21, «kan få uante konsekvenser». Skal det virkelig være slik at det er handlingene som definerer mennesket, og at man ikke skal kunne skille en persons handlinger fra selve personen? Hvordan kan man i så fall fastholde at alle mennesker har samme verdi?

Det er mulig at aktor her forstår mennesket først og fremst som et seksuelt vesen, som følgelig må få leve ut sin seksualitet for å være menneske. I så fall er også dette dypt problematisk. Hva da med menneskeverdet til dem som ikke kan – eller ikke ønsker – å ha sex, og skal alle begjær kunne leves ut?

Hatprat

Å beskrive homofili som synd er akseptert i Norge, i alle fall dersom man skal forholde seg til Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug. I Dagen 30. oktober 2015 svarte han bekreftende på spørsmål om en prest kan undervise om homofili som synd.

Da den såkalte rasismeparagrafen i 1981 ble utvidet til også å gjelde hatefulle ytringer mot homofile, var hensynet til den religiøse forkynnelsesfriheten sentralt. Da paragrafen ble ytterligere utvidet i 2020, skulle den bare ramme såkalt kvalifisert krenkende uttalelser. Det handlet om å oppfordre til integritetskrenkelser (krenkelse av en persons eiendom, legeme og psykiske grenser) og å komme med utsagn som innebærer en grov nedvurdering av en persons menneskeverd.

Dersom menneskeverdet skal defineres ved en persons handlinger, slik som den finske statsadvokaten kan forstås, kan man i prinsippet ikke utpeke noe som galt, før man har trådt over grensen til straffbar hatytring. Hvordan et samfunn da i det hele tatt skal kunne regulere menneskers adferd, framstår som gåtefullt.

Også publisert på dagen.no 28.01.22.

TILTALA: – Eg set mi lit til at vi framleis lever i eit demokrati der kristne ikkje skulle trenge å drive med sjølvsensur, seier den finske politikaren Päivi Räsänen. Foto: Privat.

Räsänen til retten med sinnsro og tru til Gud

Måndag startar rettssaka mot den tidlegare finske innanriksministeren Päivi Räsänen, som er anklaga for å skape hat mot homofile ved å sitere Bibelen. Ho nektar straffskuld.

Saka mot Räsänen (62) har vakt oppsikt internasjonalt. Den rettslege prosessen mot henne starta i 2019 og har sin bakgrunn i tre tilfelle av påstått hatefulle ytringar, gjennom attgjeving av bibelvers mellom anna på Twitter, og kommentarar knytta til dette.

Nektar skuld

Räsänen sit i den finske riksdagen for Kristdemokraterna (Suomen Kristillisdemokraatit) og var innanriksminister i Finland i åra 2011 til -15. Ho risikerer no inntil to år i fengsel for ytringane sine, men nektar seg skuldig på alle dei tre tiltalepunkta.

Ei melding ho la ut på Twitter i 2019, er nok den som har fått størst merksemd. Der synte ho til Romarbrevet 1,27 og kritiserte Den evangelisk-lutherske kyrkja i Finland for at dei stødde Pride-markeringa det året.

«Korleis passar det med kyrkja og Bibelen si lære når skam og synd vert løfta fram som noko å vere stolt over?» spurde ho.

I det aktuelle verset omtaler Paulus homofili som utukt og ei villfaring som Gud vil straffe.

– Absurde avhør

I ein Youtube-video produsert av den kristne støttegruppa Alliance Defending Freedom i forkant av rettssaka, fortel Räsänen korleis ho har opplevd dei i alt 13 timar lange politiavhøyra.

– Avhøyra var dels svært absurde. Eg sat der med Bibelen på bordet, og politiet spurde meg om trua mi. Mellom anna spurde dei meg om kva eg meinte om det apostelen Paulus skriv om homoseksuelle handlingar, fortel ho.

Samstundes ser ho det som eit privilegium å ha vore igjennom avhøyra.

– Dei ga meg ein sjanse til å fortelje politiet kva Bibelen seier om menneskeverdet og at alle menneske er skapte i Guds bilete. Det er jo dette som gjer at vi alle er så verdifulle, seier Räsänen som er lækar av yrkje.

Politi-ansvarleg

Räsänen skal mellom anna ha blitt spurd om ho var viljug til å seie frå seg synspunkta sine og fjerne dei fra sosiale medium.

– Eg svarte at eg vil halde fast ved det eg trur på, og at eg vil snakke og skrive om desse tinga fordi det handlar om overtydinga mi, ikkje berre nokre meiningar eg har, står det i ei attgjeving av videoen som nettstaden Evangelical Focus har gjort.

Medan Räsänen var innanriksminister, hadde ho det politiske ansvaret for politiet.

– Eg såg aldri for meg medan eg hadde dette ansvaret, at eg ein dag ville bli avhøyrd av politiet og bli stilt slike spørsmål på ein politistasjon. Dette var vanleg i sovjettida, men ikkje i demokratiske samfunn, seier Räsänen.

Ho fortel at ho alltid har vore svært open om trua si.

– Då eg skreiv om og diskuterte desse tinga, meinte eg aldri å fornærme eller ærekrenkje nokon, for eg trur at alle menneske har same verdi og at alle er dyrebare. Mi overtyding har si rot i kjærleik, ikkje i hat, seier Räsänen.

Mykje debatt

Saka har ført til omfattande debatt i media samt i riksdagen og i kyrkjelege krinsar. Päivi Räsänen seier ho har sinnsro i møte med rettsvesenet sjølv om ho også er ein tanke nervøs.

– Eg er nervøs fordi eg ikkje har vore i ein liknande situasjon før, så eg ber om at eg får visdom når eg skal svare for meg. Eg set min lit til at vi framleis lever i eit demokrati der kristne ikkje skulle trenge å drive med sjølvsensur, seier ho og syner til den finske grunnlova og internasjonale konvensjonar som sikrar trus- og ytringsfridomen.

Samstundes er ho uroa fordi ho merker at kristne er usikre på kva dei kan seie og ikkje seie.

– Nokre pastorar har sendt meg talar og ting dei har skrive, og spurd meg om dei risikerer å bli skulda for noko kriminelt, fortel Räsänen, som trur at særleg unge truande no er redde for å seie at dei er kristne av frykt for dei mogelege konsekvensane.

Ho har fått monarleg mykje støtte i Finland, ikkje minst frå den næraste familien.

– Dessutan stolar eg på Gud, seier den finske politikaren veka før rettssaka tek til. KPK

Artikkelen er skriven av Stein Gudvangen i Kristelig Pressekontor

TILGRISA: Dette synet møtte dei som arbeider og nyttar seg av St. Martini-kyrkja i Bremen for nokre dagar sidan. Foto: St. Martini Gemeinde Bremen.

Prest dømd for hatprat, kyrkja vandalisert

Presten Olaf Latzel uttalte seg skarpt mot homoseksualitet. Då blei kyrkja hans tilgrisa med maling. Så vart han dømt for oppvigleri, og no har vandalane vendt attende.

Under eit ekteskapsseminar i kyrkjelyden sin i Bremen i Nord-Tyskland sette Latzel sinna i kok då han kalla homoseksuell praksis ein «degenerert form for samkvem».

Den tyske nettstaden idea.de skriv at han vart anklaga for utsegner om at personar frå det tyske motstykket til Pride-marsjen, Christopher Street Day, var som «forbrytarar som dukka opp overalt», og at «Heile denne kjønnsskiten er eit åtak på Guds skaparorden.»

Seminaret i den evangelisk-reformerte St. Martini-kyrkjelyden vart halde i oktober i 2019. Mykje av bråket starta først eit halvt år seinare då Latzel sine fråsegner under seminaret vart lagt ut på Youtube og med det gjort kjende for ålmenta.

Latzel har beklaga delar av ordbruken sin, men ikkje standpunktet sitt. Han seier fråsegnene ikkje var meint for eit større publikum, berre for de 30 para på seminaret. Han hadde ikkje tenkt å publisere videoen på nettet, men han vart lagt ut av eit soknebarn. No er videoen fjerna.

Dømd til bot

Fråsegnene førte til at Latzel vart tiltalt, og i slutten av november i fjor vart han i tingretten dømd til å betale nesten 82.000 kroner for det dommaren meinte var oppvigleri.

– Det er bevist at han med vilje anspora til hat mot homofile, sa dommer Ellen Best.

Ho hevda at Latzel gjennom det han sa, hadde skapt ei hatefull stemning mot homofile og dermed krenka menneskeverdet deira.

Latzel peika på at han set eit klårt skilje mellom homofili, som han avviser, og homofile, som han respekterer som menneske.

– Dette er uforståeleg, for homofili utan menneske er utenkjeleg, og den seksuelle orienteringa er ein del av ein person og definerer personlegdomen hans eller hennar, hevda dommar Ellen Best, som la vekt på at Latzel hadde presentert homofili som eit trugsmål samfunnet må forsvarast mot. Med det antyda presten ifylgje Best at homofile ikkje var likeverdige samfunnsmedlemer. Ho sa dette vart understreka av Latzel si merknad om Christopher Street Day, som kan forståast som ein invitasjon til å «setje iverk tiltak mot dei».

Åtak på kyrkja

Trass i påstanden frå domaren kan det sjå ut som hatet i første rekkje er retta mot Latzel sin kyrkjelyd og ikkje mot homofile. Kyrkjelyden har vore utsett for ulike slag åtak i ei årrekkje som fylgje av presten sin teologiske ståstad. Då det i fjor vart kjent kva Latzel hadde sagt, vart kyrkjefasaden vandalisert med maling. Den første helga i mars hende dette igjen.

Tidlegare er kyrkjefolket fleire gonger blitt forstyrra av hissige homoaktivistar før og under gudstenesta. I fjor vår stilte 50 homofile par seg opp utanfor kyrkja og kyssa kvarandre medan folk var på veg inn i kyrkja. Ifylgje kyrkjelyden vart dei som skulle på gudsteneste, fysisk hindra i å kome inn i kyrkja. Demonstrantane kasta oppblåste kondomar på dei og viste dei fingeren, og då dei nekta å forlate staden, hamna dei i slåsskamp med politiet.

Under åtaket for nokre dagar sidan vart den verneverdige kyrkja tilgrisa for andre gongen med raud- og blåmaling over store delar av fasaden.

Inngangspartia er tilgrisa fleire gonger, og slagord er skrivne på ytterveggane. Eit av dei lyder: «Gud er homofil». Arbeidet med å gjere rein kyrkja har kosta titals tusen kroner. Det har også vore retta åtak mot Latzel personleg. Bilen hans er fleire gonger skrapt opp, og einkvan har mora seg med å bestille varer i namnet hans for levering på døra hans. Det er også komne drapstrugsmål i kyrkjelyden si postkasse.

Omstridd prest

St. Martini-kyrkjelyden opplever stigande oppslutnad og er godt kjend i Tyskland for den konservative profilen sin. Olaf Latzel er ein omstridd prest, men får full støtte frå dei faste tilhøyrarane sine. Kyrkelydsrådet stør også presten sin utan atterhald.

Kyrkjelydsrådsleiaren Jürgen Fischer sa i fjor at pressa har framstilt saka heilt feil.

– Latzel har aldri uttalt at homofile er kriminelle, seier han.

Latzel sjølv seier fråsegnene var mynta på dei som hadde smurt maling og slagord på kyrkja. Latzel har ifylgje advokaten sin heller ikkje snakka om personar som «kjønnsskit», men kritisert ei politisk rørsle og kjønnsideologien deira.

Suspendert

Mens den lokale kyrkjelyden stør Latzel, gjer ikkje alle i kyrkjesamfunnet deira, Evangelische Kirche in Deutschland (EKD), det same. Bernd Kuschnerus i sammenslutninga Bremische Evangelische Kirche (BEK), som St. Martini-kyrkjelyden er med i, er sterkt kritisk.

– Eg er djupt råka av at ein prest i kyrkja vår er dømd for oppvigleri. Fråsegnene som ligg til grunn, er uakseptable og har skada heile kyrkja sitt rykte, seier Kuschnerus.

BEK meiner det er eit dårleg vitnemål andsynes samfunnet at ein av prestane deira er dømd for hatprat. Derfor blei Latzel førebels suspendert. St. Martini-kyrkjelyden vurderer på si side å avslutte medlemskapen i BEK, melder idea.de.

«Politisk dom»

Andre kyrkjelege røyster i Tyskland stiller seg på Latzel si side. Ulrich Rüß, som leier den protestantiske paraplyorganisasjonen Konferenz Bekennender Gemeinschaften, kallar utfallet i tingretten «ein politisk dom i ein politisk prosess».

– Sidan Latzel har sagt seg lei for det grove ordvalet sitt og fråsegnene ikkje var meint for eit større publikum, har domen mindre å gjere med oppvigleri og meir med viljen til å gjere eit eksempel ut av Olaf Latzel, meiner Rüß.

 Olaf Latzel sin forsvarar, Sascha Böttner, kunngjorde i retten at domen vert anka. Han kalte domsslutninga «ein katastrofe» og sa ho kunne føre til begrensa ytringsfridom i Tyskland. KPK

KARIKATURER: Tegningen til venstre sto på trykk i Dagbladet 7. august i år (kilde: skjermbilde fra dagbladet.no). Tegningen til høyre sto på trykk i samme avis 10. juli 2006 (kilde: skjermbilde fra israelnorge.com). Tegner er i begge tilfeller Finn Graff. Montasje: Petter Olsen

Anklager Dagbladet for antisemittisme

Israels ambassadør i Norge, Raphael Schutz, mener Dagbladet har brakt til torgs en antisemittisk karikaturtegning.

Den israelske ambassadøren rykket ut på sosiale medier i går mot et tegning av Finn Graff (se til venstre over) som ledsaget en kommentarartikkel i Dagbladet 7. august. 

– Dette er et eksempel på det mest frastøtende antisemittiske bildemateriale som kan tenkes, skrev Raphael Schutz på sine private profiler på Facebook og Twitter.

https://twitter.com/RafiSchutz/status/1026869156942110720

Ambassadøren mener tegner Finn Graf har formet kroppen til Israels statsminister som en svastika eller hakekors, som vi i Vesten først og fremst forbinder med nazistenes nasjonalsosialisme i forbindelse med andre verdenskrig.  Benken med «whites only» (bare for hvite) på, gir i tillegg assosiasjoner til apartheid (raseskille).

– Vi krever at Dagbladet fjerner denne avskyelige tegningen og kommer med en unnskyldning. Antisemittisme utkledd som ytringsfrihet er fremdeles antisemittisme, skriver Raphael Schutz.

Definisjon

I debatten som fulgte på Twitter om hvorvidt dette er et uttrykk for antisemittisme eller ikke, viser professor i statsvitenskap, Gerald Steinberg, til en definisjon fra IHRA (en internasjonal allianse som skal arbeide for at holocaust ikke blir glemt): «Å dra sammenligning mellom nåtidig israelsk polititikkutforming og politikken til nazistene». Med Israel for fred (Miff) påpeker at IHRA har 31 medlemsland, deriblant Norge og 24 EU-land, og at den nevnte definisjonen ble enstemmig vedtatt 26. mai 2016. Definisjonen er ikke juridisk bindende. 

Medlem i Miljøpartiet de grønne (MDG), Haakon S. Brænden, gir på Twitter sin støtte til denne definisjonen, og han skriver også at han har oppfordret nasjonal talsperson for partiet, Arild Hermstad, til å komme med en offentlig uttalelse der han støtter kravet som den israelske ambassadøren har kommet med overfor Dagbladet.   

Ehud Olmert

Som det også blir påpekt i debatten, er det ikke første gang Dagbladet pådrar seg en slik anklage. Mandag 10. juli 2006 trykket Dagbladet en tegning av samme Finn Graf (se til høyre ovenfor) der daværende israelsk statsminister Ehud Olmert. Tegningen skulle illustrere en aktuell kommentar om konflikten mellom Israel og palestina-araberne. I samme avis fem dager senere beskrev historieprofessor Sven G. Holtsmark denne tegningen slik:

«Tegningen viser en mann på en balkong med et gevær med kikkertsikte i hånden. Bak ham ser man en menneskemengde i det som fremstår som et fengsel eller en leir. Menneskemengden er identifisert som palestinere. På bakken ligger et menneske som åpenbart nettopp er skutt av mannen på balkongen. Mannen på balkongen gliser selvtilfreds. Mannen på balkongen er Israels statsminister Ehud Olmert.Motivet er hentet direkte fra filmen «Schindlers liste», der den sadistiske leirkommandanten Amon Götz moret seg med å skyte på blink på jødiske leirfanger fra sin balkong. På inngangsporten til leiren i Graffs tegning kan man lese det gamle slagordet «Jedem das Seine» (fritt oversatt: Til den enkelte hva den enkelte tilkommer), som sto skrevet over porten til nazistenes leir Buchenwald». 

Ytringsfrihet

Israels daværende ambassadør i Norge, Miryam Shomrat, klaget tegningen fra 2006 inn for Pressens faglige utvalg (PFU).  I sak 149/06 kom PFU til at Dagbladet ikke hadde brutt god presseskikk. Utvalget kunne «forstå den engstelse for en uønsket utvikling som klageren indirekte gir uttrykk for, sett på bakgrunn av de historiske fakta knyttet til jødeutryddelsen under naziregimet.» Men:
«Utvalget legger vekt på den store takhøyde karikaturen må ha og tradisjonelt har hatt i norsk presse. Det innebærer at satiren, som del av ytringsfriheten, både må kunne såre og krenke.»

Dagbladets politiske redaktør, Geir Ramnefjell, sier til Filter nyheter at avisen står ved publiseringen, men at han forstår at tegningen skaper reaksjoner: – Vi erkjenner at dette er helt på grensen og en omstridt tegning, samtidig som vi likevel mener det var forsvarlig å trykke den. I tekster i Dagbladet vil vi ikke trekke sammenligninger mellom nazismen og israelske samfunnsaktører. Men satiretegningen har en egen plass og rolle i norsk presse, der takhøyden er større enn den ville vært i skriftlig form. Også presseetikken har vist at det er rom selv for denne typen ytringer i avisene.

Mellom fridom og folkeskikk

Eg vil våga den påstand at ingen av oss i vårt daglegliv praktiserer total ytringsfridom. Folkeskikken gjer at me ofte legg band på oss, skriv Tom Hetland.

Striden om Muhammed-karikaturane i 2006 var ei av dei viktigaste og vanskelegaste sakene eg måtte handtera i mi tid som sjefredaktør i Stavanger Aftenblad. Og ennå er me ikkje ferdige med dei problemstillingar og dilemma striden reiste. Dei er snarare blitt uhyggeleg meir aktuelle.

Derfor las eg med interesse Vebjørn Selbekks bok «Fryktens makt», og nettmøtet med Selbekk og Øyvind Aadland på sambåndet.no 20. januar.

Eg har stor respekt for dei påkjenningane Selbekk opplevde etter publiseringa av Muhammed-karikaturane i januar 2006. Me andre, som hadde trykt karikaturane utan reaksjonar nokre månader tidlegare, burde i den mest intense fasen gjort meir for at han ikkje skulle bli ståande så aleine, sjølv om i alle fall nokre av oss var tydelege på at han var i sin fulle rett til å publisera dei.

Eg følgjer også Selbekk i hans vide fortolking av ytringsfridommen i dag, inkludert Holocaust-fornekting. Då snakkar me vel å merka om ytringsfridom i juridisk forstand. Terskelen for at rettsvesenet skal gripa inn mot ytringar må vera svært høg. Og samfunnet må gripa resolutt inn mot alle som prøver å stansa ytringar med vald. Om dette opplever eg at det er stor semje.

Men så kjem neste spørsmål: Kva vil me faktisk bruka ytringsfridommen vår til?

Eg kjenner meg trygg på at verken Vebjørn Selbekk eller eg har noko ønske om å kolportera Holocaust-fornekting. Me vil gjerne at dei ytringane me står som avsendar for, skal reflektera eit verdisyn og ha ei form me kan stå inne for, og me ønskjer at dei skal bli oppfatta slik av mottakaren.

Eg vil våga den påstand at ingen av oss i vårt daglegliv praktiserer total ytringsfridom. Då ville me gått rundt som ekstremvariantar av Saga Norén i «Broen» alle saman. Folkeskikken gjer at me ofte legg band på oss. Eg kan meina at naboen er ein dritsekk, men eg går ikkje nødvendigvis bort til han og fortel det. Eg kan meina at forbodet mot å eta svinekjøt i jødedommen og islam er noko tull, men eg serverer ikkje svinekotelettar når eg har jødar og muslimar på besøk. Eg går heller ikkje i badebukse frå stranda og rett inn i ei gresk kyrkje. Det har ingen ting med feigskap å gjera, det handlar om respekt mellom menneske med ulik kultur.

Det betyr ikkje at me alltid skal føya oss. Nokre verdiar er så viktige at det er nødvendig å krenka andre for å stå fast ved dei. Dersom maktpersonar misbruker religion og kultur for eigne føremål, er det særleg grunn til å vera uærbødig.

Men når slår me oppover, og når slår me nedover? Forsvararane av ein grenselaus rett til religiøs satire synest å meina at me kan trekkja ei klar grense mellom krenking av religion og krenking av enkeltmenneske. Eg trur ikkje det er så enkelt. For ein muslim i ein europeisk storby som kvar dag opplever å bli krenka og avvist, for eksempel når han søkjer arbeid eller hybel, berre fordi han heiter Muhammed eller Ali, er det neppe lett å forstå at muslimkritiske karikaturar berre gjeld religionen, og ikkje har noko med han å gjera. Den typen tenking fell meir naturleg for oss i Vesten, der fellesskapsidentitetane gradvis er blitt svakare.

Øyvind Aadland legg vekt på korleis ytringar blir oppfatta. Han har eit poeng. I det grenselause, globaliserte informasjonssamfunnet kan ytringar spreiast verda over på brøkdelen av eit sekund. Kulturane endrar seg derimot ikkje så raskt. Ytringane kan derfor oppfattast og fortolkast innanfor ein heilt annan kontekst enn den avsendaren er i. Og me har små sjansar til å føra ein dialog. Under Muhammed-striden opplevde mange av oss det som eit stort dilemma. Me kunne snakka fornuftig med lokale muslimar, men ikkje med opphissa flaggbrennarar i Teheran og Damaskus.

Den som vil overtyda eit anna menneske, må møta det der det er, seier Søren Kierkegaard. Store delar av den muslimske verda er i dag eit katastrofelandskap der diktatur og fundamentalisme produserer nye flyktningar kvar dag. For å koma ut av stagnasjonen krevst reformer og ei mindre dominerande rolle for religionen. Men endringane må vera muslimars eige verk. Press og respektlaus hån frå Vesten hjelper dessverre ikkje dei moderate, reformvennlege kreftene.

Tom Hetland, politisk kommentator og tidlegare sjefredaktør i Stavanger Aftenblad

Nettmøte om ytringsfrihet

Onsdag denne uka svarer Vebjørn Selbekk i Dagen og Øyvind Aadland i Strømmestiftelsen på spørsmål om ytringsfrihet. Du kan sende inn spørsmål allerede nå.

SPØRSMÅLSSKJEMAET FINNER DU NEDERST I DENNE ARTIKKELEN. Sjefredaktør Vebjørn Selbekk i den kristne dagsavisen Dagen er blitt en av nordens fremste talsmenn for ytringsfrihet. Generalsekretær Øyvind Aadland i Strømmestiftelsen er en av dem som, på presseetisk grunnlag, har tatt til orde for at ytringsfriheten må ha visse begrensninger.

Lanserte bok

30. september 2015 var det ti år siden Jyllands-Posten publiserte 12 karikaturtegninger av profeten Muhammed. 10. januar 2006 trykket avisen Magazinet (ble senere fusjonert med Dagen), med Selbekk som ansvarlig redaktør, en faksimile av tegningene (lenken åpnes i eget vindu og viser et avtrykk av side 2 og 3 i Magazinet 10. januar 2006) som illustrasjon til en artikkel om forholdet mellom ytringsfrihet og islam. Resten er historie, som det heter, og torsdag 7. januar lanserte Vebjørn Selbekk boken «Fryktens Makt – Frihet eller taushet i terrorens tid». Kristelig Pressekontor (KPK) var på lanseringen og leverte følgende reportasje (her i redigert form):

Vebjørn Selbekk husker godt dagen da omfanget av avgjørelsen om å publisere faksimilene i den da nokså ukjente kristne avisen virkelig begynte å gå opp for ham.

– Det var lørdag 4. februar 2006, på ettermiddagen. Da gikk jeg inn på nettet, og oppdaget til min store forskrekkelse at ambassaden i Damaskus brant. Da innså jeg at dette var så stort at det kom til å prege resten av livet mitt, forteller han.

Formet av familiehistorien

I sin nye bok forteller han sin egen historie helt fra starten, om moren som kom som flyktning fra DDR til Norge som ni-åring, og om bestefaren som var offiser i Wehrmacht under krigen og senere levde under kommunistisk styre i DDR.

Selbekk tror familiehistorien og opplevelsene fra morens hjemland har vært med på å utløse og forme engasjementet for ytringsfriheten.

– Det har påvirket meg, både bevisst og ubevisst. Jeg har sett på nært hold hvordan et samfunn blir hvis vi innskrenker ytringsfriheten, sier han.

Derfor er han bekymret over dagens situasjon i Norge. Med sin egen historie som bakteppe trekker Selbekk gjennom boken linjene til vår tid, hvor verdier vi tidligere har ansett som en selvfølge, nå er under økende press.

– Når det gjelder debatten rundt islam, er vi i ferd med å få en ufrihet, særlig når vi snakker om profeten Muhammed, hans liv og livsførsel.

– Man truer med å drepe folk som ytrer seg på måter man ikke liker. Muslimsk innvandring fører til endringer i demografien, og det kommer til å prege samfunnet vårt sterkt i tiårene framover. Da må vi kunne diskutere disse spørsmålene fritt, sier Selbekk.

Trykker karikaturene på nytt

Allerede på første side i sin nye bok finner man en faksimile av Magazinets sak fra januar 2006, med tilhørende illustrasjoner. Dermed er Muhammed-karikaturene igjen på trykk. Da det ble kjent, kom det fort spørsmål om det virkelig var nødvendig.

Selbekk benekter at han gjør det for å provosere, og han tror heller ikke han er dumdristig. Han kaller valget en helt normal, redaksjonell avgjørelse.

– Det har aldri vært noe poeng for meg å provosere, verken da eller nå. Det er viktig for meg å vise at dette står i en journalistisk kontekst, at disse tegningene var den mest naturlige illustrasjonen til dette oppslaget, sier han og legger til:

– Når jeg først skulle omtale dette, hva er så alternativet? Sensurere meg selv? Da gir jeg selv etter for det jeg i boken kaller fryktens makt. Det er ikke aktuelt, sier han.

Motivert av trusler

For Selbekk har det aldri vært særlig aktuelt å bøye seg for truslene han har fått. Han er innstilt på å stå løpet fullt ut.

– De som truer, gjør det for å skape frykt og bringe folk til taushet. På meg har truslene hatt motsatt effekt. Jeg har bare blitt mer overbevist om at denne kampen er viktig å kjempe, sier han.

Samtidig har det kostet mye. For Vebjørn Selbekk og familien finnes det ett liv før og ett liv etter datoen 10. januar 2006. Han har reflektert mye rundt spørsmålet, men mener det har vært verdt trøkket han har opplevd.

– Min kone har nok mange ganger stilt seg spørsmålet om det hennes mann gjør, kan sette våre barns liv i fare. Det er jo et uhyrlig spørsmål, men samtidig er det mye av essensen i det jeg kjemper mot, sier han og trekker pusten.

– Det er nettopp det jeg ikke aksepterer. Det kan ikke være sånn at man faktisk må stille seg det spørsmålet, sier Selbekk.

Liker TV-debatter

I dag bruker han mediene aktivt for å komme til orde med sine meninger, men bedyrer at det aldri var planen å bli en talsmann for ytringsfrihet.

– Å være med i TV-debatter er noe av det gøyeste jeg gjør. Jeg elsker det og trives som fisken i vannet. Men jeg har ikke bedt om å få denne posisjonen og vet ikke hvorfor det var jeg som fikk den. Samtidig ser jeg på det som en plattform og et privilegium å være så synlig i samfunnsdebatten, framholder Vebjørn Selbekk.

Livssyn og verdensbilde

Øyvind Aadland

Øyvind Aadland

Så langt reportasjen fra KPK og Vebjørn Selbekk. Øyvind Aadland, nå generalsekretær i Strømmestiftelsen, arbeidet tidligere som lærer ved nåværende NLA Mediehøgskolen Gimlekollen. Strømmestiftelsen driver med utviklingsarbeid i den sørlige delen av verden. 20. januar i fjor, kort tid etter angrepet på Charlie Hebdo-redaksjonen, gikk Aadland ut i blant annet Vårt Land og advarte mot krenkende og blasfemiske ytringer. Han mener religiøse i sør oppfatter vestlig journalistikk slik at den mangler forståelse av livssyn og verdensbilde:

– I samtaler med muslimer i Vest-Afrika tar de avstand fra volden i Paris. Men de kan ikke forstå Vesten som hevder at krenkende blasfemi er et viktig prinsipp i å hevde ytringsfriheten. Mange i sør, og særlig muslimer, betrakter Vesten som kollektivt kristne. Ut fra en slik oppfatning hevder de at Vesten provoserer, sier Øyvind Aadland.

Vær varsom

Han mener karikaturer i norske medier må vurderes opp mot Vær varsom-plakaten der det understrekes at mediene skal vise respekt for etnisitet, identitet og livssyn.  Aadland mener det er et dilemma når det oppstår en konflikt mellom den legale retten til ytringsfrihet og den etiske vurdering om å vise respekt.

– Her må vi være varsomme og vise respekt når vi ser hvilke reaksjoner ytringene skaper. Det er naivt å undervurdere de etniske og religiøse følelsene som kan være svært sterke. Vi må være klar over at krenkende ytringer i Vesten kan føre til at kristne blir krenket i andre land. Vi lever i en verden der vi må samle krefter for å bygge ned motsetninger, fiendebilder og hatkritikk. Vi skal ikke underslå religionskritikk, men det er ikke ensbetydende med krenkende, blasfemiske ytringer, sa Aadland til Vårt Land.

Send inn spørsmål allerede nå

Da har vi introdusert begge de som har sagt ja til å være gjester på nettmøtet – og forhåpentligvis også åpnet opp for noen spørsmål.

Er eller bør ytringsfriheten være absolutt? Hvilken hensyn kan det eventuelt være legitimt å ta før man bestemmer seg for om noe skal publiseres eller ikke? Må også religioner og de som følger dem, det være seg eksempelvis kristendom/kristne og islam/muslimer finne seg i krenkende ytringer, eller er det uansett galt å krenke religiøse følelser? Er det riktig, slik Øyvind Aadland mener, å ta hensyn til hvilke konsekvenser ytringer i det frie Vesten får for ekseempelvis kristne i den sørlige dele av verden?

Spørsmålene er mange – og dette var bare noen eksempler. Du kan sende inn spørsmål allerede nå – bruk skjemaet nedenfor – og helt fram til kl. 22 onsdag kveld 20. januar. Mellom kl. 21 og 22.30 denne kvelden vil våre gjester besvare spørsmålene. Dersom du retter spørsmåelt spesifikt til Aadland eller Selbekk, er det fint om du oppgir hvem du ønsker svar fra. Velkommen til å delta!

[nettmote id=»31155″ template=»questions»]

– Velger vi frihet eller frykt i terrorens tid?

- Nå har alle fått se hva det koster å trosse terroristene, sier sjefredaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk.

Tirsdag 22. september fikk avisredaktørene Vebjørn Selbekk og Flemming Rose Fritt Ords Honnørpris. Prisen ble tildelt redaktørene i anledning tiårsdagen for starten på karikaturstriden. At alle gatehjørner rundt lokalet var bemannet av politi med automatvåpen understreket alvoret.

30. september i år er det ti år siden Jyllands-Posten publiserte 12 karikaturtegninger av profeten Muhammed.I januar påfølgende år trykket Magazinet, som senere fusjonerte med Dagen, med Selbekk som redaktør en faksimile av tegningene.

Vebjørn var mer isolert

Under prisutdelingen pekte utenriksredaktør Flemming Rose i Jyllands-Posten på at Selbekk måtte ta mye av støyten for publiseringen alene.

– Vebjørn var mye mer isolert enn meg. Jeg hadde et stort og innflytelsesrikt mediehus i ryggen hele tiden, sa han.

Selbekk innledet takketalen sin med å understreke at prisen betyr virkelig mye for ham.

– Jeg er urolig for de langsiktige skadevirkninger for ytringsfriheten. For nå har alle fått se hva det koster å trosse terroristene. Disse som sier at de med sitt blod og sine liv skal hevne og forsvare profeten. Gjenopprette hans ære overalt hvor den trues, sa Selbekk under takketalen.

Vil ikke trues til taushet

Han brukte terrorangrepet mot Charlie Hebdo-redaksjonen i Paris til å understreke at både redaktører, journalister og andre må forholde seg til et trusselaspekt i sitt virke.

Samtidig stilte han spørsmålet om vi velger frihet eller frykt i «terrorens tid». Han understreket viktigheten av å fortsette å benytte ytringsfriheten.

– Jeg mener det er viktig at vi fortsetter å gi et klart svar til disse som har opphøyd blodsutgytelse til en religiøs plikt. Drap til en form for gudsdyrkelse. Det gjør vi ved å rette ryggen. Ved å ikke la oss kue. Gjennom å nekte å bli truet til taushet, sa han i talen.

– Rørt og ydmyk

I slutten av august ble det offentliggjort at Rose og Selbekk ble tildelt prisen.

– Jeg er både stolt, rørt og ydmyk over å få tildelt denne prisen. Det er en påskjønnelse som betyr veldig mye for meg. Det er også en fin anerkjennelse å motta prisen sammen med Flemming Rose, som er et stort forbilde for meg, sa Selbekk til KPK den gang.

Honnørmottakerne får 100 000 kroner hver. Fritt Ords Honnør er en påskjønnelse som deles ut for verdifullt virke i det frie ords tjeneste, gjerne i tilknytning til en aktuell sak. KPK

Les også Synspunkt fra Sambåndet i januar i år: Er jeg Charlie?

Les også nettleder på sambåndet.no i august i år: Den smertefulle friheten

Den smertefulle friheten

Ytringer i Vesten kan føre til at kristne i den sørlige verden blir drept. Hva betyr det for praktiseringen av ytringsfriheten?

Nettleder_PetterFredag formiddag kunne vi lytte til sjefredaktør Gerard Biard i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo på arrangementet Arendalsuka. Temaet var satt til «Ytringens pris», og talen kan i sin helhet leses her (lenke til Aftenposten åpnes i eget vindu). Få kan med større legitimitet snakke om dette enn ham. Biard mistet flere kolleger da islamister 7. januar i år gikk til angrep på redaksjonslokalet og drepte 12 mennesker. (Biard var på et møte i London da det skjedde.)

Som redaktør for Sambåndet er eg enig i mye av det Biard sa. Men ett punkt skulle jeg gjerne ha fått ham til å utdype. Vi tar med et sitat fra talen: «Det er sant at i vår tid med internett, Facebook og Twitter, ja, globaliseringen av informasjon, kan det som sies i Arendal, høres i Mazâr-e Charîf. Må man som journalist eller karikaturtegner alltid tenke på at våre tekster og tegninger kan sjokkere noen et eller annet sted i verden? I så fall blir det veldig vanskelig med meningsjournalistikk. Da må man ikke skrive at dødsstraff er en barbarisk handling uverdig i et demokrati, for det sjokkerer millioner av amerikanere, japanere og indere som er for dødsstraff i sine land. Man må heller ikke skrive at multinasjonale selskaper suger blodet ut av fattige mennesker, for det krenker styremedlemmene. Eller skrive at finansverdenens svindlere ruinerer hele land, for det er et angrep på tusen av traderes verdighet. Og for all del ikke skrive at Putin er en kaldblodig drapsmann, for det vil få hans mor til å gråte. Hvis man skulle ta hensyn til alle mennesker på planeten før man tok frem blyant eller penn, blir det ikke mye igjen i avisene – bortsett fra værmeldingen… Det er det som er målet.» (Mine uthevelser.) Sitat slutt.

Gerard BiardSpørsmålet sjefredaktøren (skjermbilde til høyre) her stiller – om de mulige konsekvensene av at vi i Vesten benytter oss av det som for oss er en selvsagt rettighet til å ytre oss – er det som volder meg mest hodebry når det gjelder ytringsfriheten. Det er lett å forsvare ytringsfrihetens ulike uttrykk i argumentasjon med mennesker som tross alt handler innenfor rammen av demokrati og rettsstat. Noe helt annet er det når mennesker som synes å ha kvittet seg med menneskelige trekk, så som eksempelvis terroristene i IS og andre islamistgrupper – og som ikke er begrenset av demokratiske og rettsstatlige prinsipper – bruker vår utøvelse av ytringsfriheten til å hevne seg på kristne som lever som minoriteter i muslimske land.

20. januar i år refererte Vårt Land eksempelvis byråmeldinger om at 10 mennesker var drept og 173 såret i det vestafrikanske landet Niger som reaksjon på karikaturtegninger av profeten Muhammed i Charlie Hebdo. Den lokale regiondirektøren for Strømmestifelsen, Zakariya Abdou, kunne opplyse om brenning av kirker og kristnes boliger. Ifølge ham er kristne i Niger og i Vesten i manges øyne  det samme, selv om kirken i Niger verken støtter religiøse krenkelser eller har angrepepet muslimer.

Øyvind Aadland er generalsekretær i Strømmestiftelsen. I samme avisartikkel bekrefter han at mange i sør, og særlig muslimer, betrakter Vesten som kollektivt kristne. Generalsekretæren mener karikaturer i norske medier må vurderes opp mot Vær varsom-plakaten. I pkt. 4.3 heter det at mediene skal vise respekt for «menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn». Aadland, som tidligere har vært lærer ved Mediehøgskolen Gimlekollen, mener det er et dilemma når det oppstår en konflikt mellom den legale retten til ytringsfrihet og den etiske vurdering om å vise respekt. Han mener vi i Vesten må være klar over at krenkende ytringer i Vesten kan føre til at kristne blir krenket i andre land.

– Vi skal ikke underslå religionskritikk, men det er ikke ensbetydende med krenkende, blasfemiske ytringer, sier Aadland.

Så langt artikkelen i Vårt Land. Det er her jeg mener Gerard Biard ikke fører resonnementet sitt langt nok. Det vil alltid være feigt, umenneskelig og totalt forkastelig å møte tunge, penn og tegneblokk med skarpladde våpen, og det må bekjempes med alle lovlige midler. Forstå meg rett; utfra islamisters og andre ekstemes forstokkede tankegang kan det oppstilles en slags logikk i at de som ytrer seg, rammes av feige og totalt uakseptable angrep. Men en annen ting er når ytringene rammer minoriteter i andre land som – utfra den samme ekstreme, forstokkede og uakseptable tankegang – identifiseres med ytringene og kan miste sitt liv på grunn av dem. Det er stilt overfor slike realiteter det blir vanskelig for meg, og jeg registrerer at heller ikke Biard har noen løsning.

Gerard Biard har helt rett i oppsummeringen sin i sitatet ovenfor – at de ekstreme har som mål å få bort alt som kan provosere dem, fra offentligheten. Et slik tankegang må menneskeheten som sådan aldri akseptere. Men det er altså ikke motstand fra styremedlemmer i multinasjonale selskaper eller finansmeglere kristne minoriteter i den sørlige verden står ovenfor.

Som jeg skrev i Synspunkt-artikkelen min i januar, vil jeg gå langt i å forsvare retten til å ytre – også ting jeg er uenig i og som smerter meg og den sammenhengen jeg står i. Men det ligger i navnet at ansvarlige redaktører nettopp bærer ansvaret for hva som kommer til uttrykk i våre egne publikasjoner. Da mener jeg at en krenkelse ikke ukritisk skal publiseres for krenkelsens egen skyld; en krenkelse har med andre ikke nødvendigvis egenverdi nok i seg selv til å forsvares utfra ytringsfriheten. Dermed er jeg kanskje ikke en «ytringsfrihetsfundamentalist». Finnes det en aktverdig grunn for å publisere ytringen, for eksempel at det noen vil oppfatte som en krenkelse, faktisk er berettiget kritikk, stiller det seg annerledes. Men det er altså langt mer skremmende mottakere av ytringene enn «Putins mor» som kan stå klar til å reagere, og det på en helt annen måte enn bare å bli «sjokkert», for igjen å vise til sitatet fra Biard.

Vi skal ikke gi etter for de ekstreme ved å slutte med å ytre oss. Da har vi tapt og de vunnet. Men verden er i økende grad slik at redaktører også må ta ytringens egenverdi og hvordan den kan bli mottatt og reagert på, med i vurderingen. Og presseetikken (4.3) forplikter oss til det.

Les også: Synspunkt: Er jeg Charlie?