– Påsken er verdens største drama, og vi bør minne oss selv og verden rundt oss om at vi må feire dette som en stor begivenhet, sier Dingstad.

Han er er sokneprest i St. Johannes Døperen menighet i Oslo og ikke helt tilfreds med hvordan kristne forholder seg til Jesu lidelse, død og oppstandelse. Dingstad tviler på at alle har klart for seg hva påskens drama innebærer.

– I Norge holder vi oss gjerne i lavlandet i jula, og mange går i kirka på julaften. Men vi har ikke samme forhold til kirkegang i påsken. Hva kommer det av?

– Nei, påsken er kirkens desidert største høytid, og den største begivenheten i verdenshistorien. Men det har lett for å gå oss forbi, sier Asle Ambrosius Dingstad.

Navnet Ambrosius tok han da han ble ordinert til prest i Den nordisk-katolske kirke (se faktaboks nederst) i august 2000. Menigheten holder til i kapellet på Nordre gravlund, og der møter vi en prest som gjerne og med iver snakker om påsken.

– Svikter trosgrunnlaget

– Det er hele menneskeslektens skjebne som i påsken er snudd fra død til liv. Én ting er at dette går verden forbi og at folk flest ikke finner det verdt å gi akt på det eller ense det. Men når heller ikke kristne mennesker forstår at de må prioritere påskefeiringen framfor hyttetur og påskekos, men lar være å feire påsken i kirken, da svikter de ikke bare verden omkring seg og lever som alle andre, men de svikter selve grunnlaget for troen. For er ikke Kristus oppstanden, er vår tro, som Paulus sier, intet, sier Dingstad.

Han taler med glød og snakker seg raskt varm, men synes så nesten å ta seg i det:

– At folk flest drar i påskefjellet og at de fleste ikke har fått øynene opp for det radikale som skjedde i påsken, kan vi registrere og være lei oss for, men vi kan ikke kjefte på dem. Det vi som kristne kan gjøre, er å stramme opp oss selv. Gjennom vårt vitnesbyrd kan vi helt konkret vise at det som skjedde i påsken, er avgjørende for vår tro. Da må vi ta del i feiringen og vise ved praktisk og konkret disiplin at vi i påskedagene går gjennom lidelsen og døden fram til oppstandelsen sammen med Jesus, sier Dingstad.

Han tror aktiv kirkegang i påsken ville virket evangeliserende overfor dem som sjelden oppsøker Guds hus.

Liturgi-entusiast

Som tidligere prost i Hallingdal vet han godt hva hyttelivet betyr for den norske folkesjelen, særlig i påsken. Han vet også at flere får med seg et gudsord i brånende solhellinger på tampen av vinteren når menigheter byr på fellesskap der mange faktisk er – i fjellet.

Men Dingstad mener nok at det blir temmelig tynt bare med et kvarters forkynnelse fra en sportslig antrukket prest nær et skispor. Folk burde fått noe mer.

– I påsken holder det ikke med bare en andakt i fjellet. Påsken må feires med gudstjenester i menighetens fellesskap, sier han og viser igjen til Paulus: «For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.»

Dingstad er utvilsomt en liturgi-entusiast. Det ligger Den nordisk-katolske kirke nær. Og i påsken er nattverden – eukaristien – høyst sentral.

– Når vi hos oss feirer påske, tenker vi at vi lever igjennom påsken sammen med Kristus, og at han er sammen med oss mens det skjer. For hva er meningen med påske? Under påskefeiringen skal vi tenke at vi selv, og ikke bare våre forfedre, var med da det skjedde. Og dette er ikke bare pedagogisk ment, men rent fysisk. Påsken er dåpen. Da dør vi med Kristus og står opp igjen med Kristus. Det er som israelsfolket som går ut av Egypt og gjennom Rødehavet og slipper ut av fangenskapet. Vi går over fra døden til livet, og dette feirer vi i kirken i påsken, sier Dingstad.

Urkirkelig

Soknepresten i St. Johannes Døperen minner om at påskens tre helligdager, Triduum Paschale, fra Skjærtorsdag og fram til påskemorgen, er blitt feiret helt siden urkirkelig tid.

– I Jerusalem, under biskop Kyrill på 200-tallet, ble feiringen fastlagt som en tradisjon. Man gikk så å si en vandring sammen med Jesus, fra inntoget i Jerusalem på palmesøndag. Skjærtorsdag hadde en egen liturgi med blant annet fotvasking. På langfredag var det korshylling. Og så kom påskenattens store fest med oppstandelsen påskemorgen, sier han.

Dingstad mener at denne tradisjonen ble svekket med reformasjonen. I Norge gikk folk stort sett i kirken på de store kristne høytidsdagene, men de kunne også ta til seg fra Bibelen andre steder – som i dag i påskefjellet.

Soknepresten i St. Johannes Døperen har ikke noe imot at Bibelen er tilgjengelig for alle og at man der finner næring for troen. Men han peker på at dette har gjort norske kristne mindre kollektive. Vår påskefeiring er blitt påvirket av det. Den klassiske påskefeiringen med vekt på fellesskapet, er blitt svekket etter reformasjonen, med en tilsvarende større vekt på «Der eg og Jesus åleine er», som det heter i bedehussangen. Dingstad kunne nok ønske seg noe mindre åndelig alenegang.

– Vi katolikker har noe som heter messeplikt, og for protestanter er dette litt fjernt. Hvis inkarnasjonsfesten, altså jula, er viktig, feirer vi den i kirken. Hvis påskefesten er viktig, feirer vi også den i kirken. Alt dette må skje i menighetens fellesskap, mener han.

Tilbake til lavlandet

At kirkene ikke er overfylt i påsken, er ikke noe han klandrer folk flest for.

– Jeg er ikke bitter eller sur, og jeg kritiserer ikke at folk reiser på hytta og gleder seg over naturen. Hele verden og naturen blir gjenløst i påsken, og Jesu seier over dødsmaktene betyr at hele jorden skal bli ny. Alle må kunne glede seg over hans død og oppstandelse og at han tok menneskeslektens skjebne på seg og snudde den. Det kan vi gjøre i påskens lys. Men jeg hadde gjerne sett at folk kom ned fra fjellet og tilbake til byen når påsken skal feires. Noen gjør da også det og reiser på hytta til andre tider på året, bemerker han.

St. Johannes Døperen menighet i Oslo har 43 medlemmer.

– Vi er ingen suksess, konstaterer Dingstad med et smil og snakker om at det utenom de innmeldte også er «en ytre krets», av dem flest fra Den norske kirke.

– De lengter etter en større fylde der troen ikke bare blir teori, men konkretiseres ved at de selv må være til stede, sier Dingstad og vender tilbake til liturgien og dens dybder:

– I Romerbrevet 12,1 formaner Paulus: «Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.» Vi tenker ofte at ånd handler om å kutte ut kropp og konkretiseringer, men å feire bare «åndelig» eller med en kort andakt på vidda, blir for smått, mener påskeentusiasten Asle Ambrosius Dingstad. KPK

Artikkelen er skrevet av Stein Gudvangen, Kristelig Pressekontor.

Lederartikkelen i Sambåndets aprilnummer, som kommer ut 13. april, utfordrer noe av argumentasjonen til Asle Dingstad.

 

Den nordisk-katolske kirke

 

• Den nordisk-katolske kirke (DNNK) er ifølge Wikipedia et gammelkatolsk kirkesamfunn og en kirke «i skjæringspunktet mellom vestlig og østlig kirkeliv».
• Det ble opprettet i 1999 og ble hovedsakelig dannet av tidligere medlemmer fra de lutherske statskirkene i de nordiske land.
• DNKK var fra starten et misjonsdistrikt under Polish National Catholic Church i USA og Canada etter læresamtaler mellom PNCCs biskoper og et miljø av høykirkelige lutheranere som reagerte på utviklingen i de nordiske statskirkene, særlig i samlivsspørsmål.
• Kirkesamfunnet har menigheter og fellesskap i Norge, Sverige, Tyskland, Ungarn, Frankrike, England, Italia og Spania.
• Ottar Mikael Myrseth er biskop i kirkesamfunnet som i 2014 ble med i Norges Kristne Råd.
• DNNK har omkring 100 medlemmer i Norge hvorav snaut halvparten i menigheten i Oslo der Asle Ambrosius Dingstad er sokneprest.