RÅDHUS: Når Skien kommune mener Ungdom i Oppdrag ikke er åpne fordi ikke alle er valgbare til alle verv, er kommunen et eksempel på trenden om å ikke kunne ha to tanker i hodet samtidig, mener artikkelforfatteren. FOTO: BITJUNGLE/WIKIMEDIA COMMONS     

Tidens tegn: én tanke i hodet

Å kunne ha to tanker i hodet samtidig ble lenge sett på som et mer eller mindre oppnåelig gode. Ting tyder på at også dette idealet står for fall. 

lederplass i oktober 2020 undrer Sambåndet seg over at stadig flere ønsker å bli puttet i bås. En tydelig samfunnstrend av samme type er ensidig tenkning. 

14. september 2020 forteller avisen Vårt Land at Skeivt kristent nettverk (SKN) arbeider med lister over såkalt «trygge kirker» for homofile, bifile og transpersoner. Bakgrunnen er at det, ifølge SKN, ikke er så lett «å finne en menighet som aksepterer deg fullt og helt som du er»Ett av kriteriene (Vårt Land 23. septemberer at skeive skal kunne «inneha alle frivillige oppgaver/tjenester» i den aktuelle menighetssammenhengen. 

14. oktober går Telemarksavisa ut med nyheten om at blant andre Ungdom i oppdrag Skien (UIO) ikke skulle få kommunal støtte fordi de ikke ble ansett å være «åpen for allmennheten». Dette ble koblet til stiftelsens klassisk kristne ekteskapssyn. 30. november kan Vårt Land fortelle at kommunen snurlikevel uten å oppheve kritikken av UIO. Utvalgsleder Odin Adelsten Aunan Bohmann (Ap) presiserer at betingelsen for å motta tilskudd var at «alle skulle ha mulighet for å delta og påta seg verv i organisasjonen».  

– UIO opplyser selv at homofile og lesbiske har vært aktive i organisasjonen. Samtidig sier de at noen religiøse funksjoner er for de som lever i samsvar med synet UIO har, sier Bohmann til avisen.

Det jeg er helt enig med Alf Kjetil Walgermo i, er at Bibelen forteller at kvinnene er «essensielle» og ofte de som framstår «tettast på evangeliet» 

21. november kommenterer journalist Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land høstens store debatt om kvinnelige innehavere av det Den norske kirke mener er et presteembeteAvisens tidligere kulturredaktør skriver blant annet følgende: «Bibelens klare bodskap er ikkje at ei kvinne skal teie i forsamlinga, og at ho skal underkaste seg alle mannshovud. Bibelens klare bodskap er at kvinnene er essensielle. Dei er tettast på evangeliet. Kristendommen hadde kollapsa utan dei 

Jeg leser Walgermo slik at han her stiller opp en motsetning mellom tjenestedeling og det jeg er helt enig med ham i at Bibelen forteller – at kvinnene er «essensielle» og ofte de som framstår «tettast på evangeliet» (tenk bare på Maria Magdalena påskemorgen!) 

Både Skeivt kristent nettverk, Skien kommune og forfatter og journalist Alf Kjetil Walgermo byr her på eksempler på den rådende og ensidige tenkningen som preger vår tid. De to første postulerer at dersom ikke alle kan inneha ethvert verv i et lag, foreningorganisasjon o.l., er den aktuelle sammenhengen å forstå som ikke åpen – noe som vel må bety lukket. Eksempel tre antyder at enhver begrensning som involverer kjønn, innebærer en nedvurdering av de som er født innenfor dette kjønnet. 

Selv er jeg glad for at det trolig ikke finnes noen menigheter som vil «akseptere meg helt og fullt som jeg er»

Selv er jeg glad for at det trolig ikke finnes noen menigheter, eller andre sammenslutninger for den del, som vil «akseptere meg helt og fullt som jeg er». Man kan virkelig spørre seg hvordan det ville ha blitt dersom alle skulle leve ut alle sider av sin personlighet i et felleskap! At Skeivt kristent nettverk nok tenker at «som man er» handler om legning, forandrer ikke på dette. I kristen tenkning er det ikke hvilket kjønn man seksuelt tiltrekkes av, som definerer hvordan eller hva man «er». Menneskets verdi ligger i at vi er skapt av Gud – til mann og kvinne – og elsket av ham. Så har vi, som følge av syndefallet, alle noen brister i vår personlighet som vi gjør vel i å legge bånd på – altså ikke oppføre oss «som vi er». 

Skien kommune bør forstå at det er denne grunnholdningen om menneskeverdet som former blant andre Ungdom i oppdragAt UIO, sammen med ImF og en rekke andre kristne organisasjonerbruker retten til å utpeke ledere som på en troverdig måte kan formidle og modellere det man står for som organisasjon, er ikke forskjellig fra andre og betyr ikke at man lukker døren for folk som tenker annerledes eller er uavklart i sitt syn. Alle er ikke valgbare til kommunestyrer og fylkesting helleruten at det ligger noen nedvurdering av folk av den grunn. Ville Nei til EU valgt en ja-mann til leder? Like lite er det etter mitt syn rimelig å forvente at en kristen organisasjon skal utpeke ledere som i sin livsførsel formidler noe helt annet enn det organisasjonen bygger på.  

At kristne organisasjoner bruker retten til å utpeke ledere som på en troverdig måte kan formidle og modellere det man står for som organisasjon, er ikke forskjellig fra andre og betyr ikke at man lukker døren for folk som tenker annerledes eller er uavklart i sitt syn

Til Alf Kjetil WalgermoSlik jeg forstår det, er det en tjeneste (eldste- og tilsynstjenesten) som Bibelen legger på menn som er egnet til det og har tillit i forsamlingenSå leser jeg også Bibelen slik at kvinner ble løftet opp av Jesus, og at de kan forkynne evangeliet i tråd med det allmenne prestedømme. Begge deler er riktig, fordi det ene ikke utelukker det andre. To tanker i hodet samtidig. Eller er det bare ment for kvinner? 

Etterord: Etter at denne kommentaren sto på trykk i Sambåndets desemberutgave for 2020, har det kommet fram et tilfelle i Klepp kommune på Jæren som kan sammenlignes med Skien-eksempelet nevnt ovenfor. Jærbladet omtalte saken 07.01.21.  

VEST FOR ELVA: Dei bibelske kjerneområda Judea og Samaria, også kalt "Vestbreidda", er omstridde i manges auge. Bildet er frå 2015. FOTO: PETTER OLSEN

Biskopane om kristensionisme og Israel

Kyrkjeleiarane i Jerusalem ber kyrkjene leggja press på begge partane i konflikten mellom Israel og palestinaarabarane. Biskopane svarar med press mot den eine – kombinert med stigmatisering av ei gruppe. Det blir lite truverdig. 

Professor Carl Fr. Wisløff blir sitert på følgjande utsegn (fritt gjengitt): «Jeg har ikke brukt benevnelsen pietist om meg selv, men om andre gir meg attesten, takker jeg for det.»

Etter å ha lest bispemøtet sin uttale mot kristensionismen er eg freista til å låna professoren sitt poeng. Med det meiner eg å seia at dette var tynn karikerande argumentasjon med store negative konsekvensar.

Blandar kristensionistar teologi og politikk, ja, så gjer biskopane det same i høg grad. Men sidan dei følgjer dagens politiske straumdrag, får dei nok applaus. Eg les uttalen som vennleg helsing til palestinaarabarane og Kirkenes Verdensråd – utan forståing for jødane sin lagnad. Ei heller syner biskopane respekt for ulike vurderingar mellom kyrkjer og menigheter i regionen. Den lutherske biskopen har ikkje sanninga åleine.

Eg les uttalen som vennleg helsing til palestinaarabarane og Kirkenes Verdensråd

Etter oppmoding frå fleire vil eg her kort gjera greie for desse vurderingane:

Bibelen

I Bibelteologisk er det tre sentrale poeng som vi må løfta fram om det jødiske folk og Israel:

A. Bibelen viser at det jødiske folk er Guds utvalde folk like frå lovnadane til Abraham. 1. Mos 12 ++. Gud angrar ikkje (Rom 11,29).

B. Lovnadane gjeld også i NT – både frelseslovnaden og landlovnaden. Les Rom 9–11 og 15,8 og Luk 21,24. Jerusalem skal vera nedtrakka «heilt til tida for heidningane er ute». Å skilja totalt mellom jødane og staten Israel blir umogeleg, sjølv om staten og den til ei kvar tid sitjande regjering, ikkje skal guddommeleggjerast.

C. Den kristne kyrkja har fått eit kall til å velsigna jødane og dela evangeliet med det jødiske folk. «For jøde først» er ikkje ferdig fortid (Rom1,14ff).

Å karikera for så å angripa karikaturen, er velkjent, men ingen stor kunst

Unyansert

II Eg les biskopane sin uttale som unyansert både om kristensionisme og om politiske realitetar i regionen. Slik eg kjenner Israels kristne venner, har dei ulike politiske og teologiske vurderingar på fleire felt – også om dei har merkelappen «kristensionistar – som sionistar generelt. Å karikera for så å angripa karikaturen, er velkjent, men ingen stor kunst.

Så skal eg gjerne presisera: Eg òg les ein del israelslitteratur der eg kan undra meg over korleis dei får det til. Men nett nå undrar eg meg mest over korleis biskopane vel sine kampar. Folks inntrykk er at det berre er på konservativ side det galne er. Når tok biskopane sist oppgjer med liberal teologi?

Eg har stor forståing for Vårt Land sin leiarartikkel 21.10. som saknar fleire poeng og påpeikar manglar hos biskopane. Eg tek inn eit sitat: «Det er problematisk å lese gamle profetier slik at alle politiske hendelser i dag er forutbestemt av Gud. Da fratas mennesker ansvaret for historien samtidig som Gud reduseres.» Kvar har biskopane slike skuldingar frå? Eg har ikkje møtt slike. Sjølv har eg stor respekt for at vi kan tolka og forstå mykje ulikt. Men det er freistande å spørja vidare: Dersom ein les profetiar som Guds lovnader, er det å redusera Gud?

Dersom ein les profetiar som Guds lovnader, er det å redusera Gud?

Politikk

FÅR KRTIKK: Biskopane i Den norske kyrkja i oktober 2018. Bak fra venstre: Jan Otto Myrseth (Tunsberg), Olav Øygard (Nord-Hålogaland), Halvor Nordhaug (Bjørgvin), Atle Sommerfeldt (Borg), Anne-Lise Åndøy (Stavanger), Stein Reinertsen (Agder og Telemark) Framme fra venstre: Ingeborg Midtømme (Møre), Herborg Finnset (Nidaros), Kari Veiteberg (Oslo), Helga Haugland Byfuglien (no avgått og erstatta som preses av Olav Fykse Tveit), Solveig Fiske (Hamar), Ann-Helen Fjeldstad Justnes (Sør Hålogaland). KILDE: WIKIMEDIA COMMONS

III I den politiske situasjonen kan vi som kristne ikkje sjå bort frå desse teologiske poenga. Men vi lyt også ta med politiske realiteter både for jødane og dei andre folka i området. For meg tyder det kort sagt følgjande:

A. Vi må bekjempa alle former for antisemittisme – både politisk og teologisk. Det trur eg også biskopane meiner.

B. Vi må forsvara folkeretten sine fakta og ikkje la oss blenda av «fake news» som gjev seg ut for å vera folkerett. Viser her til Ragnar Hatlem si nylege bok om temaet. Her stiller biskopane svakt. Biskopane sin ordbruk om okkupasjon og menneskerettar er tendensiøs aggresejon mot Israel.  

c. Vi må oppmuntra israelske politikarar til å arbeida for fredeleg løysing med andre folkegrupper i respekt for deira århundrelange tradisjon i regionen. Det kan gjerast utan å krenka Israel som jødisk stat. Trist at palestinaarabarane med sine leiarar aldri blir med på det laget. Her kunne biskopane lagt inn press.

D. Vi må ha respekt for at Israel som demokrati vel sine leiarar – og ikkje guddommeleggjera bestemte politiske retningar i Israels politikk. Som rettsstat skal rettsstaten sine premisser gjelda også her.

E. Eg anbefaler interesserte å lesa Ole Andersen si bok «Sluttspillet om Israel». Den boka frå den danske lutherske teologen burde også biskopane lesa. Her er edrueleg materiale om Israel.

Eg har stor respekt for biskopane sin kompetanse, deira arbeidsmengde og utfordringar. Men her er vi på kollisjonskurs

La meg så til slutt presisera: Eg har stor respekt for biskopane sin kompetanse, deira arbeidsmengde og utfordringar. Men her er vi på kollisjonskurs. Når dei tek opp eit så brennbart tema, forventar eg at dei skriv meir sakleg og fyldig enn denne uttalen. Diverre liknar det meir på ein moteriktig studentresolusjon enn ein seriøs og sakleg bispeuttale. Biskopane siterer følgjande «Kirkeledere i Jerusalem har bedt verdens kirker og det internasjonale samfunnet om å legge press på partene for å forhandle fram en rettferdig fredsløsning og få slutt på den ulovlige okkupasjonen og forskjellsbehandlingen av innbyggerne.»  Då er det ekstra trist at biskopane vel å legga press berre på den eine parten og så tendensiøst diskreditera ei gruppe. Dette var eit lite klokt bidrag.

Karl Johan Hallaråker er tidlegare generalsekretær i ImF

Holder vi entusiasmen oppe?

Det som vil holde vår entusiasme oppe, er en bevissthet om at vi tjener Herren, og det er uavhengig av om vi kan møtes eller ikke.

Forståelig nok er det en del som tar det tungt at vi har anbefalt møtestopp i denne fasen av pandemien (lederen er skrevet før «oppmykningen» av 19.11.20, red.anm.). Det å komme sammen som kristne er svært viktig, fordi vi er skapt for å høre til i et fellesskap og bygge hverandre opp i den kristne tro. Derfor håper og ber vi om at vi snart kan oppleve mer normaliserte tilstander, men akkurat nå er situasjonen så utfordrende at vi bør ta et felles samfunnsansvar.

I ImFs råd av 6. november siterer vi Romerbrevet 12:11–12. «Vær ikke lunkne i iveren! Vær brennende i ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!» Det at vi kan komme sammen i mindre grad, gjør ikke at oppdraget er mindre, eller at åndskampen er satt på vent. Absolutt ikke! I stedet for at sløvhet og likegyldighet får innpass ved at vi åndelig sett tar av oss rustingen som Paulus skriver om i Efeserbrevet kapittel 6, har vi nå en gyllen anledning til nettopp å rette blikket mot det som gir oss glede, tålmodighet og utholdenhet.

Det at vi kan komme sammen i mindre grad, gjør ikke at oppdraget er mindre, eller at åndskampen er satt på vent

Et av de mest merkbare kjennetegn ved en kristen som vandrer i Ånden, er at han beholder entusiasmen, alltid gleder seg og lever i håp. Han lar aldri sin åndelige iver dale, men holder liv i den. Tross alt er lunkenhet noe som ikke Herren kan tåle, slik vi blir minnet Åpenbaringen 3:16. Det lunkne er kvalmende og avstøtende, og Jesus vil spytte ut det som smaker av likegyldighet, det som bare driver med mengden. Derfor er oppfordringen fra apostelen så viktig: «Vær ikke lunkne i iveren!»

Historien om David og Goliat i Det gamle testamente er de fleste glad i. Husker du hvordan hele Israel ble senket ned i fortvilelse på grunn av frykten for giganten Goliat? Hele Israels hær var hjelpeløs på grunn av denne mannens hån. Men lille David var uredd, selv om han bare var en ung jypling. Han så på Goliat i all hans imponerende høyde og store styrke, og sier: «Hvem er han vel denne uomskårne filisteren, som våger seg til å håne den levende Guds hær?» (1. Sam 17:26).

Svaret på å bevare din åndelige glød er at du tjener Herren. Det er ikke din kamp; det er hans

Hvor fikk David denne typen entusiasme fra? «For Herren råder for krigen. Og han skal gi dere i vår hånd» (1. Sam 17:47). David sier at «det er ikke vår kamp, men Herrens». Det er det samme Paulus peker på. Svaret på å bevare din åndelige glød er at du tjener Herren. Det er ikke din kamp; det er hans. Det er ikke dine ressurser som kreves for å få arbeidet gjort; det er hans. Tross alt, hvorfor skal du være redd eller bekymret eller ønske å gi opp? Det avhenger ikke av deg. Derfor er det viktig å legge merke til at Paulus bruker uttrykket «tjen Herren!». Det som vil holde vår entusiasme oppe, er en bevissthet om at vi tjener Herren, og det er uavhengig av om vi kan møtes eller ikke.

Ut av boksen

Vi er alle skapt av Gud og har derfor samme verdi, uavhengig av seksuell orientering og biologiske og andre karakteristika, skriver Sambåndet på lederplass.

«Det finnes ikke noe slikt som samfunn», sa daværende britisk statsminister Margaret Thatcher til magasinet Woman’s Own i 1987. Utviklingen de siste 30 årene har vist at «Jernkvinnen» er i ferd med å få rett.

I vår tid er det blitt om å gjøre å plassere flest mulig av samfunnsborgerne i forhåndsdefinerte, enkeltstående grupper. I straffelovens paragraf 185 (og 186) om «diskriminerende eller hatefull ytring» har man eksempelvis allerede fire avgrensninger, deriblant homofile. Nå arbeides det med å utvide dette med en femte gruppe – transpersoner. Samtidig vil man tydeliggjøre bifile som en sjette avgrensning. Det er trolig bare et tidsspørsmål før en ny gruppe melder seg.

I vår tid er det blitt om å gjøre å plassere flest mulig av samfunnsborgerne i forhåndsdefinerte, enkeltstående grupper

Under høringen på Stortinget om lovutvidelsen ble det av interesseorganisasjoner framstilt som et selvstendig poeng at dersom en lesbisk, homofil eller transperson ble utsatt for vold, måtte det straffes særskilt som hatkriminalitet. Det var ikke tilstrekkelig at vold naturlig nok allerede er straffbart i Norge etter paragrafer som gjelder for alle i samfunnet.

Når stadige flere grupper anser seg som undertrykte minoriteter og krever at deres særegenheter skal omdefinere forståelsen av samfunnsfundamenter som kjønn, ekteskap og familie, blir det per definisjon lite igjen av et fellesskap av mennesker som har funnet noe sammen som de bygger samfunnet på. Forfatterne av erklæringen «Kirkens grunn og menneskelivets grunnvoll» peker på at staten leder an i denne utviklingen og søker å omskolere befolkningen. Indremisjonsforbundet er blant underskriverne, og erklæringen har Sambåndets fulle støtte.

Det blir lite igjen av et fellesskap av mennesker som har funnet noe sammen som de bygger samfunnet på

Selv om mange ønsker å betrakte Norge som et kristent land, er realiteten annerledes. Konservative kristne er i dagens norske samfunn å regne som en minoritet, og som utsettes for stadig tydeligere forsøk på meningsavskrekking. Men i stedet for å kreve en egen undergruppe i straffelovens 185, bør vi fortsette å holde fram det som både er egnet til å samle og beskytte alle mennesker. Det er budskapet om at vi alle er skapt av Gud og derfor har samme verdi, uavhengig av seksuell orientering og biologiske og andre karakteristika. At vi videre er skapt til mann og kvinne er Guds gode vilje som konstituerer det eneste menneskelige forholdet som kan resultere i felles barn og dermed føre samfunnet videre. Det gir også verdigrunnlag for å dra omsorg for de som fødes med uklart biologisk kjønn eller er i tvil om identiteten sin.

Les også: Slik det var fra begynnelsen.                   

EDENS HAGE: Adams skapelse tolket av maleren Jan Brueghel den yngre (1601-1678).

Slik det var fra begynnelsen

Hvorfor vekker kristen samlivsetikk så stor motstand i dagens samfunn?

Det er etter hvert blitt ganske mange eksempler på negative reaksjoner som rettes mot virksomheter basert på kristne verdier. Både skoler eid av Egill Danielsen Stiftelse og misjonseide folkehøgskoler har blitt utsatt for mediekampanjer på grunn av ekteskapssyn og lovpålagte verdidokumenter. Flere steder i landet ønsker ikke studenter å bli undervist i lokaler som er eid av kristne virksomheter.

Kjønn og ekteskap

I temaseksjonen i oktobernummeret av Sambåndet gjør vi kjent dokumentet «Kirkens grunn og menneskelivets grunnvoll», som blant annet har funksjon av «en erklæring om det tokjønnsbaserte ekteskapet». En annen tankebygning i vår tid er jo at det finnes flere enn to kjønn, og at en person med mannlige kjønnsorganer kan gjøre krav på å bli betraktet som «transkvinne». De som går lengst i transideologien, mener at kvinner som betrakter seg som kvinner, må beskrives som «ciskvinner»: «Skal ein ha eit omgrep for trans, treng ein nemleg eit omgrep for det motsette.» (Medier 24.no, 15.07.20). Hvorfor trenger vi det? Er de redd for at noen skal finne på å tenke at «kvinne» er det normale?

Lørdag 10. oktober skrev Dagen om den kristne læreren Kristie Higgs, som ble oppsagt fordi hun på sosiale medier delte sitt syn på obligatorisk undervisning om transseksualitet på en barneskole drevet av Church of England. Oppsigelsen er opprettholdt av Arbeidsretten. Flere lignende eksempler kunne vært nevnt.    

På misjonseide NLA Høgskolen har studentrådslederen uttalt til Vårt Land (18.09.20) at «selvfølgelig handler det om diskriminering» når skolen har engasjert en studentprest med et annet syn på homofilt samliv enn enkelte studenter har. Det at NLAs verdidokument sier at «den tradisjonen skolen står i», har et klassisk kristent syn på ekteskapet, tolkes som at høgskolen indirekte «diskriminerer undertrykte grupper i samfunnet» (Vårt Land 13.09.20).

Begynnelsen

I evangeliene finner vi beretninger fra Jesu jordeliv som jeg tror kan kaste lys over denne situasjonen. I Matt 19 ypper fariseerne til diskusjon om lovligheten av skilsmisse. Når Jesus innleder svaret sitt med å vise til skapelsesberetningen, trekker de fram en ordning med skilsmissebrev som er beskrevet i 5. Mos 24,1–4. I Matt 19,8 repliserer Jesus: «Fordi dere har så hardt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres koner. Men fra begynnelsen av var det ikke slik.» (jf. v.4).

EDENS HAGE: Når Jesus ble utfordret på et samlivsetisk spørsmål, henter han det prinsipielle svaret fra hvordan det var «i begynnelsen». ILLUSTRASJON: MALERI AV JULIUS PAULSEN. KILDE: WIKIMEDIA COMMONS

Jesu svar har prinsipiell relevans utover temaet skilsmisse. Jesus viser altså til «begynnelsen», da Gud skapte mennesket til mann og kvinne (1. Mos 1,27), bød at mannen skulle «holde seg til sin hustru» og fastla forholdet mellom ektefellene som rammen for det seksuelle samlivet («ett kjød», 1. Mos 2,24). Dette er altså det gudgitte grunnlaget for kjønnsforståelse og seksuelt samliv.

Synd

Så kom synden inn i verden, og idealet gikk tapt. Moseloven ble tilpasset dette ved at det ble innført en midlertidig tillatelse til skilsmisse. Det var, som forfatterne av fembindsverket «Studiebibelen» uttrykker det, for å regulere en situasjon som ellers ville blitt kaotisk på grunn av utskeielser. Det var en fare for at menn kunne mishandle eller drepe sine hustruer for å bli kvitt dem. Skilsmissebrevet var med andre ord ment til å beskytte kvinnene, og det var en politisk lov, ikke en moralsk.

Men det som var «fra begynnelsen», var ikke satt ut av kraft, og Jesus holder fortsatt det gode prinsippet fram. At Jesus peker på utroskap som legitim grunn for skilsmisse, handler nettopp om at utroskap oppløser ekteskapet i sin grunn («ett kjød»).

Harde hjerter

I Mark 8,17 bruker Jesus uttrykket «harde hjerter» i forbindelse med mangel på evne til å forstå noe. Jeg tror det må være lov å si at det er mange «harde hjerter» i dag på det samlivsetiske området. Kanskje er det faktisk ikke så rart, for disiplene reagerte også på det Jesus sa: «Er mannens forhold til ektefellen slik, er det ikke godt å gifte seg!» (Matt 19,10).

Er det faktisk slik at kristen etikk bare kan forstås og tas til hjertet av den som selv er kristen?

Jesu svar i neste vers er verdt å reflektere over: «Ikke alle fatter dette ordet, bare de som det er gitt.» Er det faktisk slik at kristen etikk bare kan forstås og tas til hjertet av den som selv er kristen? Rent konkret refererer nok Jesus her til disiplenes tanke om at det kanskje da var best å forbli ugift. Men også her tror jeg Mesterens ord innebærer et prinsipp. For nåden opptukter den som tar imot den (Tit 2,12), også på det samlivsetiske området. For Jesus, som den siste Adam, gjenopprettet ved sitt frelsesverk det som den første brøt ned i Edens hage.

Derfor har vi som kristne all mulig grunn til å holde fast på en kjønnsforståelse som samsvarer med slik det var «fra begynnelsen». Det er et Guds under at FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter også støtter opp om det, særlig med tanke på de harde hjertene.

HJELP: Friviljuge frå Stefanusalliansens partner Resurrection Church kasta seg rundt for å hjelpa. FOTO: RESURRECTION CHURCH BEIRUT

Gud, Libanon og katastrofen

KOMMENTAR Det vesle landet Libanon er på randen av kollaps. Kvar er Gud i katastrofen?

Libanon er eitt av dei 15 landa som etter tradisjonen vert rekna som vogge for menneskeslekta. I Det gamle testamentet finn vi mange og sterke tekstar om Libanon, ikkje minst i profetlitteraturen. Salomo dikta om sedertre, og han skaffa libanesiske sedertre då han bygde tempelet i Jerusalem.

Landet, i dag klemt inne mellom Middelhavet, Israel og Syria, var i fleire hundre år ein del av det ottomanske (tyrkiske) riket som braut saman under første verdskrigen. Etter at britane og franskmennene hadde delt viktige restar av det muslimske verdsriket mellom seg og styrt på vegne av Folkeforbundet (FNs forgjengar i mellomkrigstida), oppstod det nye nasjonalstatar. Libanon var ein av dei, fri frå fransk styre i 1946.

Sekterisk
Franskmennene favoriserte dei kristne i Libanon. Styresettet vart laga for å sikra kristne posisjonar. Landet fekk eit politisk system som baserte seg på at halvparten av folket då var kristne. I dag er halvparten av medlemmane i parlamentet kristne, den andre halvparten er muslimar. Presidenten er maronittisk kristen, statsministeren er sunnimuslim, leiaren i parlamentet er sjiamuslim, og visestatsministeren er gresk-ortodoks.

HÅP: Friviljuge frå den kyrkjelege hjelpeorganisasjonen Merath gjev medmenneske håp. Foto: MERATH

Libanon har alltid hatt noko ved seg som andre arabiske land ikkje har hatt. Beirut er blitt kalla «Midtaustens Paris». Etter at eg nemnde dette i ein kronikk om Libanons kollaps og katastrofe, fekk eg e-post. Skrivaren refsa meg for ikkje å ha skrive at Libanon var slik fordi landet «var et kristent land».

Så lettvint kan makt i Midtausten analyserast. Det er heilt rett at Libanon har hatt og har ei stor kristen folkegruppe og at dette pregar landet. Men på den andre sida har landet store interne konfliktar som systemet ikkje har evna å løysa.

Krig og massakre
Det tok  tre tiår frå Libanon vart sjølvstendig til det braut ut borgarkrig. Det fører for vidt her å analysera dei grufulle 15 åra frå 1975 til 1990. Men kristne militsar stod også for grufulle overgrep, som då falangistmilitsen i 1982 gjekk inn i dei palestinske flyktningleirane Sabra og Shatilla i Beirut og massakrerte hundrevis av sivile på jakt etter ein PLO-milits dei mistenkte for å ha myrda den kristne presidenten. Utanfor leirane stod israelske soldatar som gav falangistane 36 timars arbeidsro til å lemlesta og drepa.

Massakren er ein skamplett.

Kyrkjeleg «krigsagenda»
Den maronittiske kyrkja, den største kyrkja i Libanon, hadde under borgarkrigen i praksis ein «krigsagenda». Det gjaldt å passa på interessene til sine eigne. Kyrkja var taus og hadde – med nokre heiderlege unntak – ingen sosial agenda.

Libanon tok ikkje noko oppgjer med fortida då borgarkrigen tok slutt. Krigsherrane gjekk frå slagmarka til parlamentet og styrte vidare med grunnleggjande sett den same agendaen, i eit sekterisk politisk system.

Landet har vore herja av invasjonar og okkupantar og ytre makter. PLO, Israel og Syria gjorde sitt under og i dei første åra etter borgarkrigen. I dei siste to tiåra har Iran prøvd å dominera Libanon gjennom den sjia-muslimske Hizbollah-militsen, ein «stat i staten». Saudi Arabia har støtta sunnimuslimske krefter.

Vanstyre

KNUST: I Beirut har alle feia knust glas etter katastrofen. FOTO: RESURRECTION CHURCH BEIRUT

Men Libanons eigne klanar og krigsherrar har sjølve mykje å svara for i korrupsjon og sekterisk politisk vanstyre. Krigsherrane slapp å ta oppgjer med krigsovergrepa frå borgarkrigen. Når folk går til val, røystar dei på sine krigsherrar av frykt for krigsherrane til dei andre. Dette systemet krev Stefanusalliansens vener i Libanon ein slutt på.

Det er ikkje rart at krigsherrane ikkje vil sleppa til uavhengige ekspertar som kan få fram sanninga om kvifor 2750 tonn høgeksplosivt materiale vart liggjande seks år i hamna og så eksploderte og la Beirut sentrum i ruinar, drap 200, skadde 5000–6000 og gjorde 300 000 heimlause. Krigsherrane skuldar på kvarandre og løyner kva tragedien skuldast.

Katastrofen kom på toppen av ei djup politisk krise, ei økonomisk krise og ei helsekrise. Libanon var på kanten av kollaps også før katastrofen 4. august.

Kristent vitne
Kva inneber det å vera kristen i Libanon? Å ha ein maronitt i presidentpalasset eller å ha halve parlamentet gjer ikkje Libanon til noko «kristent land». Presidenten sjølv er maktpolitikar så det held – han var med under borgarkrigen og gjekk i eksil under syrisk okkupasjon fram til 2005. I dag er han støttespelar for Syria i allianse med Hizbollah-militsen.

Kvar er Gud? Utan tvil blør Guds hjarta for Libanon, skreiv Elie Haddad ved Arab Baptist Theological Seminary i Beirut etter katastrofen. Han såg Gud i dei mange som tok til gatene for å sopa knust glas og gje mat, tak over hovudet og trøyst til desperate heimlause. «Det er lett for oss å identifisera det vonde i menneske som er borte frå Gud. Men i dag lærer vi å kjenna att biletet av Gud i menneske over alt i Beiruts gater», skreiv han.

Elie Haddad vaks opp under borgarkrigen då «kyrkja stort sett var taus og gøymde seg». Slik er det ikkje i dag. «Gud har forvandla kyrkja si til å bli eit vakkert uttrykk for Guds kjærleik til menneska».

Stefanusalliansens tre partnarar i Beirut kasta seg også rundt for å gjera det dei kunne for å hjelpa. Slik kan vi sjå Guds fingeravtrykk – midt i katastrofen.

Johannes Morken er redaktør i Stefanusalliansen.

Straffbar gudsvilje?

Vi frykter at det omtalte lovforslaget kan gjøre det straffbart å forkynne Guds gode vilje for menneskene, skriver Sambåndet på lederplass.

Stortinget skal i høst, med utgangspunkt i et representantforslag fra Arbeiderpartiet (Ap), ta stilling til om «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» skal inkluderes i straffelovbestemmelsene om «hatefull ytring». Hensikten er å beskytte «transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger». Når dette leses, har ImF-ledelsen – på oppfordring – deltatt i en digital høring på Stortinget om lovforslaget.

Transpersoner identifiserer seg som det motsatte kjønn eller føler seg verken som mann eller kvinne. Denne problemstillingen synes for øvrig heller ikke ukjent for Bibelen, jf. 5. Mos 22,5 om manns- og kvinneklær og Jesu ord i Matt 19,12 om «gjeldinger som er født slik av mors liv».

Verken ImF eller Sambåndet har noe ønske om at mennesker skal utsettes for hatefulle ytringer

La det være klart at verken ImF eller Sambåndet har noe ønske om at mennesker skal utsettes for hatefulle ytringer. Men slik forslaget til paragraf 185 i straffeloven nå ligger, vil det bli straffbart å «fremme ringeakt» overfor transpersoner. Spørsmålet er hva som kan bli funnet å falle inn under et slikt tøyelig begrep.

Fra utlandet vet vi eksempelvis at J.K. Rowling, kjent som forfatter av bøkene om Harry Potter, ble utsatt for voldsomme verbale protester og boikott-trusler da hun tillot seg å kommentere uttrykket «menstruerende personer» ved å antyde at man tidligere beskrev personer som menstruerer, som kvinner. Maya Forstater mistet jobben sin fordi hun gav uttrykk for et syn om at mennesker ikke kan endre sitt biologiske kjønn. Fra eget land, i en debatt om lovforslaget på Dagsnytt Atten, kunne en av forslagsstillerne fra Ap ikke svare klart på om det ville bli betraktet som straffbar sjikane å lese opp eksempelvis 3. Mos 18,22, som beskriver homofile handlinger som «avskyelig».

Grensene for ytringsfriheten bør gå ved vold eller trusler om vold

Generelt mener vi det er prinsipielt betenkelig å ha et forbud mot «hatefull ytring», fordi staten da opptrer som en smaksdommer. Grensene for ytringsfriheten bør gå ved vold eller trusler om vold. I denne spesielle saken mener vi at også trosfriheten kan trues. Bibelens utgangspunkt er at mennesket er skapt til mann og kvinne og med henholdsvis mannlige og kvinnelige trekk. Dette er sentralt for forholdet mellom Gud og mennesker og dermed for et kristent menneskesyn og verdensbilde. Tokjønnsmodellen har da også vært grunnleggende for samfunnet. Vi frykter at det omtalte lovforslaget kan gjøre det straffbart å forkynne Guds gode vilje for menneskene. 

Ei utvida tilsynsteneste

Vi vil ta til orde for å utvide den tradisjonelle forståinga av tilsynstenesta, skriv Sambåndet på leiarplass.

Kva tenkjer du når du høyrer ord som «tilsyn» eller «tilsynsmann»? Vi vil tru at mange får assosiasjonar til offentlege instansar som t.d. Biltilsynet: «Sukk, no er eg kalla inn til kontroll igjen.» Liknande tankar får vi om omgrepet «underordning». Det er ord som står i vår Bibel (også dei nyaste omsettingane), men vert farga av kva som pregar modernistisk tenking.

Tilsynstenesta i andre frikyrkjesamfunn og Den norske kyrkja får ikkje avgrense korleis Bedehus-organisasjonane skal tenkje om si tilsynsteneste

Når vi Sambåndet løfter fram tema som leiarskap og tilsyn, trur vi det er mest tenleg å fylle dei omgrepa som er brukt i Bibelen, med eit godt innhald, i staden for å etablere nye omgrep som er lausrive frå bibel-omsettingane våre. Eit anna viktig poeng er at tilsynstenesta i andre frikyrkjesamfunn og Den norske kyrkja ikkje får avgrense korleis Bedehus-organisasjonane skal tenkje om si tilsynsteneste. Vi har masse å lære av andre, på godt og vondt, men vi skal ha fridom til å forme noko som er tenleg for vår samanheng.

Vi vil ta til orde for å utvide den tradisjonelle forståinga av tilsynstenesta. Den teologiske og læremessige rettleiinga har vore ein sentral og viktig del av dette, og må vere det framleis. Mange forkynnarar og organisasjonsleiarar har i praksis stått i slik verdifull teneste gjennom heile vår historie, både gjennom forkynning og samtalar med lokale leiarar.

Men ved sida av dette har det vekse fram behov for ulik form for hjelp i forsamlingsarbeidet. Vi kan nemne konfliktløysing, gjennomføring av gravferd og andre ordningar, læringsfellesskap, arbeidsrettleiing for tilsette, opplæring i planting av nye fellesskap, handtering av krenkingar, naturleg forsamlingsutvikling osb. Lista kan gjerast lang, og nye behov vil dukke opp. Poenget er at forsamlingane har ulike behov, og dei behova er ikkje isolert frå andre fagfelt.

Vi treng å forme ei tilsynsteneste der det er tilgang på ressurspersonar med ulik kompetanse

Derfor treng vi å forme ei tilsynsteneste der det er tilgang på ressurspersonar med ulik kompetanse. I eit slikt tilsyn står ein i kontinuerleg relasjon til forsamlingane, ikkje berre når noko blir vanskeleg, og det kan hjelpe oss til ei positiv forståing av tilsyn som noko fundamentalt viktig for at forsamlingane skal utvikle seg i ei positiv retning.

Våre søsterorganisasjonar Norsk Luthersk Misjonssamband og Normisjon har også arbeidd med denne tematikken, og viktige prosessar står framfor oss alle. Av fleire grunnar, ikkje minst fordi fleire forsamlingar no er innmelde i fleire organisasjonar, treng vi å samtale godt saman for byggje ei teneste som opplevast som relevant og tenleg.

FALSK: Læren som fikk vokse fram rundt Åsa Waldau, var falsk, skriver Petter Olsen. Den tidligere pastoren er her fotografert på en bokmesse i Gøteborg i 2007. Kilde: Hannibal/Wikimedia Commons 

Det som gikk galt i Knutby

KOMMENTAR Dokumentarserien om menigheten Knutby Filadelfia viser med all tydelighet hvor galt det går når noen mener de har en høyere autoritet inn for Gud enn sine brødre og søstre i troen.

Etter at de seks episodene av den svenske dokumentaren «Drap i Knutby» ble gjort tilgjengelig på NRKs nettspiller, har flere kommentert den. Jeg må nesten beundre hvordan de synes å klare å holde en saklig distanse til de avsindige forholdene som beskrives i menigheten.

Tanken meldte seg om at de aller mest trengte et spark i baken og en enveisbillett til Langtvekkistan

Selv må jeg innrømme at raseriet veltet fram i meg, og at tanken meldte seg om at de som kalte seg pastorer og ledere i denne menigheten, aller mest trengte et spark i baken og en enveisbillett til Langtvekkistan.

Knutby Filadelfia var en del av den svenske pinsebevegelsen til den ble kastet ut. Det kan ikke være mulig å komme lengre bort fra menigheten i Bibelen (Åp 3,7–13) som den utvilsomt har hentet navnet sitt fra, enn slik det utviklet seg i Knutby. «Filadelfia» betyr «broderkjærlighet»!

Ingen nålevende mennesker har en høyere rang inn for Gud enn andre, og ingen er hevet over kritikk

Hovedproblemet slik jeg ser det, er det jeg innledet med. Noen mennesker tiltok seg og/eller fikk en høyere rang inn for Gud enn resten av menigheten. La oss slå det ettertrykkelig fast med én gang: Etter at apostlene vi leser om i Bibelen, døde, finnes det ingen slike mennesker. Vi står alle like foran Guds trone.

Jeg opprøres alltid sterkt når kristne som har fått lederansvar, mener seg hevet over kritikk, slik det også var tilfelle i Knutby. Ingen mennesker er i en slik posisjon heller – uansett hvilken tittel de har. Hvordan kan det finnes noen slike blant oss i dag når ikke en gang Paulus, som har apostolisk autoritet, mente dette om seg selv?

Når apostelen reiser fra Tessalonika til Berøa, forteller Lukas dette om de som var i jødenes synagoge i Berøa: «Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika.» Hvorfor? Jo, Lukas forklarer: «De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.» (Apg 17,11).

Granskingen var fraværende, og dermed fikk mottakelsen tragisk utfall

I Knutby tok nok menighetslemmene imot det som ble forkynt dem. Mange også med «all godvilje». Men den like viktige granskingen var fraværende, og dermed fikk mottakelsen tragisk utfall. Den læren som fikk vokse fram – om at Åsa Waldau var «himmelens dronning» og den personifiserte Kristi brud, har ingenting med Ordet å gjøre.

Jeg vet ikke om vranglærerne i Knutby i det hele tatt var klar over at uttrykket «himmelens dronning» faktisk er brukt i Bibelen, i Jer 7,18. Der handler det om en hedensk fruktbarhetsgudinne – kanskje ikke så ueffent med tanke på det ryggesløse seksuallivet noen av pastorene i Knutby mente seg berettiget til – og har ingenting med Kristi brud å gjøre.

Læren om at Åsa Waldau var Kristi brud er falsk i den grad at den rammes av de voldsomt sterke uttrykkene Paulus bruker i Gal 1,8

Læren om at Åsa Waldau var Kristi brud er falsk i den grad at den rammes av de voldsomt sterke uttrykkene Paulus bruker i Gal 1,8: «… selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!» Paulus er så ydmyk på egne vegne at han altså ikke utelukker at han selv eller hans medarbeidere, kan komme på avveie. Hvor var denne ydmykheten blant lederskapet i Knutby? Ikke en gang enn engel fra himmelen er verdt å lytte til om han kommer med et budskap som strider med det åpenbarte gudsordet, utdyper Paulus. Det er simpelthen ikke mulig å si det sterkere.

Gjennom profeten Jesaja sier Gud til Israelsfolket at «din skaper er din ektemann» (54,5). Overfor korinterne understreker Paulus at «jeg har jo forlovet dere med én mann for å fremstille en ren jomfru for Kristus.» (11,2; jf. Ef 5,32). Kristi brud er Guds folk – alle dem som har tatt imot budskapet om frelsen i Kristus.

Lederskapet i Knutby anså seg for å være sterke og byttet gudsordet ut med bokstavelig talt livsfarlig, manipulerende og selvopphøyede vranglære

Filadelfia-menigheten i Lydia mottar ingen kritikk. «… du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn», formidler apostelen Johannes til det som kanskje var menighetens tilsynsmann. Lederskapet i Knutby anså seg derimot for å være sterke og byttet gudsordet ut med bokstavelig talt livsfarlig, manipulerende og selvopphøyede vranglære. Menighetslemmene ble satt ut av stand til å bruke den gudgitte forstanden som Jesus understreker at vi skal elske Gud med (Matt 22,37), og flere av dem ble drevet til randen av selvmord.

Som protestanter anklages vi ofte for å være altfor individualistiske, og at det er viktig å tro sammen med noen. Det skal vi ikke avvise. «Ikke noe profetord i Skriften er gitt til egen tydning», påpeker Peter (2. Pet 1,20). Det er dessuten grunn til å tenke at den kristne kirke gjennom 2000 år med overleveringer har en forståelse av Skriften som det er verdt å kalibrere egen tolking og forståelse opp mot.

Knutby Filadelfia er et skrekkeksempel på hvordan det kan gå dersom individene mister – eller blir frarøvet – seg selv

Men samtidig er Knutby Filadelfia er et skrekkeksempel på hvordan det kan gå dersom individene mister – eller blir frarøvet – seg selv. Det er et soleklart brudd med det forbildet Berøa, er for oss.

Som mine saklige yrkesbrødre påpekte, bør ingen av oss heller tenke at noe lignende det som skjedde i Knutby, ikke kan skje andre steder. Hvordan unngå det? Ved at hver enkelt følger Berøa-prinsippet og har kontakt med kristne utenfor egen sammenheng, og at pastorer og andre ledere i forsamlingen vedkjenner seg et åndelig tilsyn. Aldri mer Knutby!

Mindre Krik

Flere skoler vil trolig gå mot en svakere kobling til Krik enn slik det har vært, skriver Sambåndet på lederplass.

Kristen idrettskontakt (Krik) har holdt seg akkurat innenfor grensen til å unngå et direkte brudd i samarbeidet med skoleeierne ImF, NLM og Normisjon. Slik må vi tolke reaksjonene som er kommet etter at Krik nå har tatt ett skritt videre i arbeidet med å definere konsekvensene av vedtaket fra i fjor høst om at frivillige leirledere i Krik kan være samboere eller homofilt samlevende.  

Ifølge landsstyrevedtak 25. mai skal «verdidokumentet alltid bli vektlagt i sin helhet når noen skal ansettes i Krik, og særlig i stillinger som innehar lære- og undervisningsansvar». Om samlivsetikk sier verdidokumentet at «Krik løfter opp ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds gode ordning for samlivet».  

Generalsekretær-stillingen anses å ha et «lære- og undervisningsansvar». Prestestillingen og den ansvarlige for leirvirksomheten kan også bli plassert i denne kategorien. Ifølge Dagen har Krik også signalisert at de ikke vil benytte forkynnere som lærer i strid med verdidokumentet i samlivsetikken. Ellers presiserer generalsekretær Silje Bjørndal at de vil vurdere hvilke forventninger de skal stille ut fra stillingens formål, noe som også er et krav i likestillings- og diskrimineringsloven. Samboere og homofilt samlevende kan bli ansatt i andre typer stillinger enn de nevnte.  

Likheten mellom Krik og misjonsorganisasjonene i denne saken er at man må oppfylle lovens kriterier for i det hele tatt å kunne ha forventninger til ansattes samlivsform. Ulikheten – og det vi vil anse som svakheten til Krik – er at den ovenfor siterte formuleringen om ekteskapet er mindre presis og mindre forpliktende enn bedehusorganisasjonenes ordlyd. Hvilken konkret forpliktelse for Krik ligger det i å «løfte opp ekteskapet mellom mann og kvinne»? Hvor tydelig veiledning kan man forvente at Krik gir ut fra en slik formulering? Hvor snevert vil «lære- og undervisningsansvar» kunne bli definert?

Bildøy bibelskole synes å mene at den har lite å tape på en svakere kobling til Krik. Vi vil tro at andre skoler nå vil følge i samme spor  

Ekteskapsdiskusjonen i Krik startet allerede høsten 2018. Både ImF og NLM har vært tydelige på at fjorårets kulminering i landsstyre og påfølgende landsmøte og avklaringene rundt denne, har svekket samarbeidet med Krik. At ImF-eide Bildøy bibelskole allerede i søknad om ny læreplan datert februar 2019 fjernet Krik-navnet fra idrettslinja – uten at det innebar et formelt brudd – tyder på at skolen mener å ha lite å tape på en svakere kobling til Krik. Vi vil tro at andre skoler nå vil følge i samme spor.

UTDANNING: Diskusjonen om en norsk universitetsutdanning for imamer, eksempelvis her ved Universitetet i Oslo, har perspektiver over seg, mener redaktør Petter Olsen. FOTO: Hirotomo t/Wikimedia Commons

Når staten vil bli alt i alle

KOMMENTAR Av og til kan man finne støtte for egne tanker fra uventet hold.

Jeg har funnet fram noen avisutklipp fra senhøsten 2019. På Verdidebatt 4. oktober tok Sylo Taraku, forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda, til orde for universitetsutdanning for imamer i Norge. (Heng med, jeg kommer til poenget etter hvert!)

Institusjonalisert islam

Gjennom en slik utdanning skal imamene eksempelvis lære seg kildekritikk og kontekstualisering (å sette ting inn i en større sammenheng, min anm.). Imamene skal settes i stand til å «gjennomskue teologiske tekster og anta at de er skrevet av folk med egne meninger og intensjoner i en spesifikk historisk, sosial og kulturell situasjon». Muslimer som lever i Skandinavia og Europa, «kan utvikle sin egen teologi og drive med islamforskning uten å være avhengig av lærde i Midtøsten».

– Vi kan ikke kreve at muslimer skal være danske, norske eller svenske og samtidig la være å institusjonalisere islam på samme måte som kristendommen i våre samfunn, avsluttet Sylo Taraku (all kursivering er min).

– Naivt

Det jeg finner interessant, er Tarakus argumentasjon og – ikke minst – det svaret han fikk fra en annen forfatter, Mohammad Usman Rana. I et innlegg 23. oktober sier Rana seg enig i at «islam bør tolkes innenfor vestlige referanserammer». Men han understreker at «alle forsøk på kontekstualisering av en religion som islam, med en 1500 år gammel åndelig, filosofisk og filologisk (språklig, min anm.) tradisjon, krever troverdighet».

– Det bør ikke være sekulære staters eller universiteters anliggende eller oppgave å utdanne religiøse ledere som skal forkynne islamske budskap, med mindre målet er å fremme en sekulær-progressiv utvanning av islam som er totalt blottet for troverdighet blant muslimene. Å tro at vi skal klare å stable på beina en troverdig imamutdanning ved skandinaviske universiteter, der initiativet kommer fra sekulære aktører, er naivt, skriver Rana.

Autoritet

Forfatteren og legen viser blant annet til Zaytuna College i California. Det ble opprettet av blant andre en muslimsk tenker og fungerer som en krysning av vestlig akademisk standard og et eget islamsk autorisasjonssystem (Ijazah). Interessant nok er dette universitetet, ifølge Rana, akkreditert i USA. Rana anbefaler et samarbeid med dette og et tilsvarende studiested i Storbritannia, i stedet for å lage en egen imamutdanning i Norge.  

Jeg tar ikke her stilling til behovet for egen imamutdanning eller det konkrete samarbeidsalternativet som Rana viser til. Men jeg leser dialogen mellom Taraku og Rana inn i en allmenn samfunnsutvikling. Der jeg oppfatter at Taraku har et ønske om å bringe islam inn i faste, skandinaviske former og fortolkningsmønstre («institusjonalisert»), slik at brodden i religionen blir mindre, poengterer høyt utdannede Rana at dersom imamer i Norge skal utdannes med legitimitet blant muslimene, må det skje i en form som har autoritet innenfor islam. Hvis ikke vil utdanningen bli oppfattet som «sekulær-progressiv», med andre ord sosialt og politisk fremskrittsvennlig, vurdert etter rent verdslige prinsipper.

Kristendommen er langt på vei ufarliggjort i Norge og mange andre vestlige land

Om vi leser Ranas synspunkter her inn i en større samfunnssammenheng og bytter islam ut med kristendom, kan jeg lett identifisere meg med den muslimske legen og forfatteren. Kristendommen er langt på vei «institusjonalisert», for å bruke Sylo Tarakus uttrykk, eller ufarliggjort, i Norge og mange andre vestlige land. Ikke minst ser vi dette nettopp når det gjelder utdanning – i de harde utfallene mot den menneskerettighetsbeskyttede retten foreldre har til å velge en utdanning for sine barn som samsvarer med deres egen overbevisning. Angrepene på Sjøholt folkehøgskole og Danielsen-skolene er noen eksempler her. Mistenksomheten som rettes mot den lovlig misjonseide og verdibaserte NLA Høgskolen, både fra enkeltansatte og utdanningsmyndigheter, er et annet.  

Lovarbeid i våre dager er i ekstrem grad «sekulær-progressivt» – og dermed alt annet enn «nøytralt». Lov om endring av juridisk kjønn (2016) søker å fjerne forbindelsen mellom kropp/biologi og kjønn/identitet. Stortingsrepresentanter fra Miljøpartiet de grønne og Ap ville gå videre og omdefinere hele samfunnsstrukturen i tråd med denne LHBT-ideologien. Gjennom lov om likestilling og diskriminering (2018) presset KrF (!) fram at også familien skulle underlegges statens tanke- og verdisett.

Lovarbeid i våre dager er i ekstrem grad «sekulær-progressivt» – og dermed alt annet enn «nøytralt»

I årets debatt om ny tros- og livssynslov så vi hvordan Ap kjempet for at religionene skulle tilpasses statens sekulær-progressive ideal for å kunne motta «statsstøtte» (som egentlig er skattefradrag til trossamfunn utenom Den norske kirke). I Dagen 2. juni gjør tidligere redaktør Jon Kvalbein oppmerksom på at revidert straffelov legger opp til å straffe «ringeakt» for blant annet «religion eller livssyn» og «seksuell orientering», «kjønnsidentitet» eller «kjønnsuttrykk». Sammen med Kvalbein kan vi spørre om en ny blasfemilov snikinnføres og hvilke konsekvenser tolkningen av «ringeakt» kan få for ytrings- og religionsfriheten.

Det er all grunn til å spørre om vi er på vei mot et samfunn der grunnsannheter i kristendommen ikke bare motarbeides, men blir straffbare

Når vi nå ikke engang har nevnt ny ekteskapslov (2009) og de nylig vedtatte endringene i bioteknologiloven, er det all grunn til å spørre om vi er på vei mot et samfunn der grunnsannheter i kristendommen ikke bare motarbeides, men blir straffbare, og der eksempelvis kristne friskoler umuliggjøres som en juridisk eller praktisk følge.

Jeg mener det er høyst relevant å lese Mohammad Usman Ranas prinsipielle tenkning inn i en slik sammenheng – og dermed ta den på høyeste alvor.  Underlig nok møtte Rana ingen proteststorm. Kan det ha noe med å gjøre at han bekjenner seg til en annen religion enn kristendommen? 

Også publisert på verdidebatt.no.