Innlegg

POPULÆR: Jim Reeves er en av mange kjente artister som har spilt inn "In the Garden på plate". Sangen var med på LP-en "God be eith You" fra 1959. Foto: Petter Olsen

Oppstandelsessangen som ble til i mørkerommet

Hva har Jim Reeves, Elvis Presley og Johnny Cash til felles med sangpredikanten Arne Aano? Jo, alle har spilt inn sangen om Jesu oppstandelse som ble til i et amerikansk mørkerom.

Mannen bak sangen In the Garden – på norsk Jeg vandrer i skyggenes lund – var en ivrig amatørfotograf og hadde ordnet seg sitt eget mørkerom. Her samlet han alt utstyret han trengte for sin hobby, men han brukte også mørkerommet som en slags «hule», der han trakk seg tilbake for å lese, be eller meditere.

En vårdag i 1912 hadde han gjort nettopp det. Han forteller selv at mens han satt slik, åpnet han bibelen sin, og i lyset fra den blå pæra i mørkerommet leste han fortellingen i Johannesevangeliets 20. kapittel.

Senere skrev han: – Dette er mitt yndlingskapittel i Bibelen, og om det var en tilfeldighet eller ledelse som gjorde at jeg leste dette akkurat denne dagen, er ikke godt å si.

Mannen i mørkerommet var redaktøren og sangforfatteren Charles Austin Miles (1868–1946). Bibelteksten han leste, handler om Jesu oppstandelse og den tomme graven. Avsnittet som gjorde særlig inntrykk på ham, var om møtet mellom Maria Magdalena og den oppståtte Jesus. Og da han kom til verset der Maria kjenner Jesus igjen og utbryter «Rabbuni!», var det som hans blikk ble løftet bort fra boka, og han så for seg møtet i hagen.

Et syn
Austin forteller at han først syntes han så disiplene Peter og Johannes som løp av gårde fra den tomme graven; de hadde fått beskjed fra en engel om at Herren var stått opp.

Men Maria hadde kommet litt senere enn dem. Hun så dem bare springe av gårde. Og  da hun så inn i graven, var den tom. Hun trodde at noen hadde stjålet Jesus og begynte å gråte.

Da hun merket at en mann nærmet seg, trodde hun først det var gartneren. Men da mannen sa navnet hennes, kjente hun ham igjen: «Rabbuni!»

– Jeg kom til meg selv og merket at jeg holdt hardt fast i Bibelen, skrev Austin Miles senere.

– Jeg syntes hver muskel i kroppen var spent, og jeg satte meg ned og skrev de tre versene på et par minutter. Samme kveld skrev jeg også musikken, fortalte Miles.

In the garden ble en av de mest populære og mest brukte gospelsangene som er laget. I 1950 ble den spilt inn på plate for første gang. Senere har artister som Jim Reeves, Elvis Presley og Johnny Cash gjort det samme – bare for å ha nevnt noen ganske få.

Lytt til Jim Reeves’ versjon her.

Farmasøyt og salmedikter
Charles Austin Miles var fra Lakehurst i New Jersey. Han var utdannet farmasøyt, men sluttet i faget da han var 24, samme år som han ga ut sin første gospelsang.

Senere var han redaktør og direktør i det kristne forlaget Hall-Mack Publishers i 37 år. Han skrev en lang rekke kristne sanger og sa selv at det var som forfatter av dem han håpet å bli husket. Det er registrert at han har skrevet tekst og melodi til 398 sanger og melodi til ytterligere åtte.

Bare i den engelskspråklige verden er In the Garden med i 210 ulike samlinger av salmer og sanger. Blant de artistene som har sunget den inn på plate kan i tillegg til Presley, Cash og Reeves, nevnes Willie Nelson, Tennessee Ernie Ford, Perry Como, Glenn Campell og Doris Day.

Oppstandelsens hage
Charles Miles hadde ikke en hvilken som helst hage i tankene da han skrev teksten, heller ikke en hvilken som helst bibelsk hage. Det var verken Getsemane-hagen eller Edens hage han tenkte på, men oppstandelsens hage.

Poenget med oppstandelsens hage er særlig godt ivaretatt i den norske teksten. Den fører heller tanken til Edens hage, der Gud gikk omkring sammen med menneskene om kvelden og pratet med dem.

I originalversjonen er møtet mellom sangeren og Frelseren lagt til morgenen – mens duggen ennå ligger frisk på gresset og blomstene. Da sangen skulle oversettes til norsk, fikk den navnet Jeg vandrer i skyggenes lund. Det var metodistpresten Yngvar Johansen (1892–1958) som sto for oversettelsen. I Norge ble den sunget inn på plate av blant andre Arne Aano.  KPK

Artikkelen er skrevet av Nils Petter Enstad for Kristelig Pressekontor

PÅSKESALME: Johan Halmrasts «Å, salige stund uten like» er en kjent og kjær påskesalme. ILLUSTRASJONSFOTO: KPK

Oppstode-linjene som slapp å bli brunne

Då Johan Halmrast døydde for 110 år sidan, vart bunker med upubliserte manuskript brunne ulesne. Men dei 24 diktlinjene han kalla "Maria Magdalenas jubel", er på mange sine lepper i påsken.

Det finst diktarar som skriv ein einaste tekst i heile livet sitt, og den vert ståande som ein påle i mange år etter at diktaren er borte. Men det finst òg diktarar som skriv mengder av tekstar, men det meste – eller alt – er gløymd etter kort tid.

Johan Halmrast kjem ikkje i nokon av desse kategoriane. Han skreiv og publiserte enorme mengder med tekst, men det som blir hugsa, er eit dikt på i alt 24 linjer: Dei tre versa i påskesalmen framfor nokon: «Å, salige stund uten like». I år er det 110 år sidan den norske salmehistorias «one hit wonder» døde.

«Ansiktet bleikt og alvorleg»

Det finst ingen bilde av Johan Halmrast. Den einaste skildringa av utsjånaden hans har vi frå ein annan Johan, som møtte han på Hammersborg i Kristiania ein sein haustkveld i 1908. Om dei «møttest» eller berre passerte kvarandre, blir det ikkje sagt noko om.

Falkberget beskriv han slik, nesten 30 år seinare: «Ein grå forstemmande haustkveld i 1908 møtte eg han på Hammersborg. Han kom berande med ein stor bylt i armane – det likna ei krukke. Kleda hans var blankslitne – bar preg av ein gåvedress – kassert i ein velstandsfamilie. Hovudet fortona seg i tåka og det grøne gassblusset uforholdsmessig stort. Ansiktet bleikt og alvorleg.»

Andre har meint at han var «nærast ein dverg», med misdanna fingrar og truleg ein pukkel på ryggen.

Kanskje var det utsjånaden som gjorde at Falkberget såg han og seinare huska han; kanskje var Halmrast på sett og vis ein kjend skikkelse i Kristiania i 1908.

Bunker med manus

Dei var på kvar sin stad i livet, dei to. Falkberget, 29 år gammal, hadde gitt ut nokre små forteljingar på lokale forlag på Røros-traktene, og han hadde hovedtyngda av det litterære virket sitt føre seg. Halmrast var 42 år, plaga av den svake helsa si og med berre nokre få år igjen å leva. På loftshybelen hans låg bunker med ferdige manuskript som han ikkje fann forleggarar til. Sjølv hadde han nok med å klara seg frå dag til dag og kunne ikkje finansiera nokon utgivingar sjølv.

To år tidlegare hadde han freista å få gehør for eit stort, ambisiøst prosjekt der han ønskte å skriva salmar til den nye tekstrekka som kyrkja hadde innført. Det fekk ingen respons. Då han døydde fire år seinare, vart alle dei upubliserte manuskripta hans brunne ulesne: Dikt, forteljingar, omsetjingar.

Maria Magdalenas jubel

Då Johan Falkberget skreiv artikkelen sin om Johan Halmrast, han vart publisert i 1936, etterlyste han alle dei andre salmane han meinte namnebroren måtte ha skrive. «Dette er ingen nybegynnar-salme», skreiv han.

Truleg var det likevel nettopp det. Halmrast har ein einaste tekst til i Norsk Salmebok, og for den som leitar flittig, er det nok ein del andre tekstar som lèt seg spora opp. Men det er påskesalmen han sjølv kalla «Maria Magdalenas jubel», som står igjen etter han. KPK

Artikkelen er skriven av Nils-Petter Enstad, KPK. Redigert for sambåndet. no av Petter Olsen.

Påske i hus og hytte

«Påske» kommer av det hebraiske ordet «pesach», som betyr «gå forbi». Men innebærer det at vi lar påsken gå forbi oss?

Vi er nå i Den stille uke, og spørsmålet er hvor mange som fyller bedehus og kirker på høytidsdagene. Det blitt en gjenganger å lage artikler om tomme bedehusstoler i kristendommens viktigste høytid. Såpass mange reiser bort at mange bedehus nøyer seg med møte på 2. påskedag. 

Prest i Den nordisk-katolske kirke, Asle Dingstad, er av dem som maner til «mer påskedisiplin for kristne». I en artikkel fra KPK legger katolikken stor vekt på at høytiden må feires i kirken. Å feire andre steder er å gjøre påsken mindre viktig. I tråd med lang tradisjon må kristne «vise ved praktisk og konkret disiplin at vi i påskedagene går gjennom lidelsen og døden fram til oppstandelsen sammen med Jesus».

Dingstad mener denne tradisjonen ble svekket med reformasjonen, og at dette har «gjort norske kristne mindre kollektive». Han viser også til at brødsbrytelsen er sentral i påsken. 

Det er i utgangspunktet lett å si seg enig i mye av det den katolske presten framholder. På lederplass i februar skrev Sambåndet også at «Kristi legeme fungerer best» når lemmene er samlet. Spørsmålet er dermed hvorfor så mange av oss har frimodighet til å reise bort fra forsamlingen i påsken.

Gud bor ikke i hus, men i hver enkelt kristen

Én ting er at også kristne kan kjenne på behov for et avbrekk etter en travel arbeidsperiode. Har man anledning til å ta seg fri fra jobb, kan man også dele den stille uke i to og være hjemme til høytidssamlingene i eget bedehus eller kirke.

Enda viktigere er det at også en samling i familien eller på et påskestevne, kan symbolisere Kristi legeme, inkludert feiring av nattverd. En påskekalender fra Awana Norge er blitt en salgssuksess og er et eksempel på materiell som hjelper familiene med å følge Jesus gjennom påskens hendelser, uavhengig av oppholdssted.  

Den aller første påske, mens jødene var i Egypt, ble markert i «de hus hvor de eter det» (påskelammet, 2. Mos 12,7), altså ikke i et spesielt hus. I 4. Mos 9 leser vi om en situasjon der noen var «på lang reise» i den fastsatte tiden for påskefeiring – det var altså ikke forbudt og hindret heller ikke feiring.  

Gud bor ikke i hus, men i hver enkelt kristen. Det vil også være en alvorlig misforståelse og begrensning å la kalenderen avgjøre når bibeltekstene som hendelsesmessig er knyttet til høytidsdagene i påsken, skal få tale til oss.

God påske!   

FOR DEI SMÅ: Illustratør Lars Aurtande og bibelforskar Ingunn Aadland står bak den nye påskeboka «Påska – fortald for dei små». FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Set Maria Magdalena inn i skjærtorsdagsmåltidet

Når IKO-Forlaget lagar ei barnebok om påske med hovudvekt på Johannesevangeliet, kjem fleire hendingar og personar med.

Det er bibelforskar Ingunn Aadland og illustratør Lars Aurtande som står bak den nye boka «Påska – fortald for dei små» som er skrive på nynorsk og omsett til bokmål.

Aadland har ønskt å få fram den kjære påskeforteljinga i ei fornya form, der eit større mangfald av dei som følgde Jesus, òg er inkludert.

¬Forteljinga i boka er sett saman av element frå dei fire evangelia, med hovudvekt på Johannesevangeliet. Vi konstruerer jo ei forteljing, og det må vera greitt i ei barnebok, seier Aadland til Kristelig Pressekontor.

Vasking av føter

I Johannesevangeliet finn vi mellom anna forteljinga om då Jesus blir salva i Betania (kapittel 12) og då Jesus vaska føtene til disiplane (kapittel 13). I den nye påskeboka er begge desse hendingane med.

– Eg ville få fram denne narrative linja mellom Maria som salvar Jesu føter, og Jesus som vaskar føtene til disiplane, seier Aadland, som også er opptatt av korleis både Maria og Jesus ofte blir framstilt i desse situasjonane.

– Eg ønskte å få kommunisert at det må sjå likt ut, slik at ikkje den eine handlinga ser ut som noko heilt anna enn den andre.

Maria Magdalena ved nattverden

KVINNENE ER MED: Ingunn Aadland håper fleire kan venja seg til å tenka at også Jesu kvinnelege disiplar var til stades under til dømes nattverden. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Kvinnene som følgde Jesus, har fått komma tydeleg fram i boka saman med dei andre disiplane. Her er både Marta og Maria, Maria Magdalena, Johanna og Maria nemnt med namn. Aadland medgir at alle dei ulike Mariaene skaper ei viss forvirring.

– Det går jo fort i surr, og det gjer det i bibelforteljinga òg. Vi har valt å vera pragmatiske å ta fram tre av dei, der Maria Magdalena er ein del av disippelflokken, Maria Jesu mor er under korset, og Martas søster Maria er med for å ha med salvingshistoria.

Også under skjærtorsdagsmåltidet er Maria Magdalena med i illustrasjonen.

– Det trur eg ikkje vi har sett i ei barnebok før, seier Aadland som presiserer at dette ikkje er gjort for å provosera.

– Vi har valt å plassera henne litt i bakgrunnen. Det er ikkje eit poeng å gjera om på bibelteksten, men å utfordra framsyninga om dette påskemåltidet. I ramma av Johannes si forteljing er det heilt innanfor, seier Aadland.

Ho forklarer at vektlegginga av at Jesus gjekk til bords med nettopp dei tolv disiplane, nok handlar om nattverden som stadfesting av den nye pakta, og som viser til den gamle pakta og Israels tolv stammar.

– Talet «dei tolv» kan forståast noko symbolsk, men om dette var eit påskemåltid, gir det jo ikkje meining at dei andre ikkje òg var der. Kanskje kan vi gradvis venja oss til at også kvinnene i Jesu følgje var med?

Utfyller kvarandre

I barnebøker for dei små er teikningane ofte vel så viktige som teksten, og illustratør Aurtande fortel at målet har vore at illustrasjonane og teksten skal utfylla kvarandre mest mogleg.

– Ting kan skrellast litt bort viss det blir fortalt i bilda, og vice versa. Dei optimale barnebøkene er når tekst og bilde flyter i kvarandre, og at ikkje teiknaren berre teiknar akkurat det som står i teksten, seier Aurtande.

– Vi håper vi har fått til at bilda gir noko ekstra til teksten, og at teksten utfyller bilda.

TOLER MEIR: Aurtande og Aadland trur barn toler meir enn mange vaksne trur, og dei har valt å visa ein lidande Jesus på krossen i boka. FOTO: IKO-forlaget

Både Aadland og Aurtande meiner at barn toler å få presentert òg det brutale i påskeforteljinga utan at det blir skjønnmåla.

– Barn toler ofte veldig mykje meir enn det vaksne trur. Ein skal jo ikkje gjera ting veldig ekkelt og fælt, men eg trur dei toler verkelegheita. At Jesus heng på korset er jo ein brutal ting. Det vart viktig å finna det rette utsnittet der han ikkje berre er ein vag figur langt borte. Det gjeld å finna den gode balansen, seier Aurtande.

– Alle kan sjå at dette er ein lidande kropp, utan at det blir for grotesk, seier Aadland.

Inspirert av «Life of Brian»

Aurtande fortel at han ikkje hadde mykje peiling på korleis klesdrakter og liknande såg ut på Jesu tid, anna enn at dei gjekk i kjortlar.

– Vi fann ut at Monty Phytons «Life of Brian» var ein ganske god referanse, seier han og ler.

– «Life of Brian» er faktisk ganske truverdig på klesdrakter og korleis dei såg ut, så vi tipsa om det, seier Aadland, som har fått veldig sansen for Aurtandes illustrasjonar av Jesus.

– Han ser litt annleis ut enn det vi er vant med, men eg er vorte veldig glad i denne Jesusen. Eg liker veldig godt at desse illustrasjonane gir litt motstand og ikkje er likt det du har sett før. KPK

Artikkelen er skriven av Ingunn Marie Ruud, KPK. Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen.

Ber påskeslappe kristne om å stramme seg opp

Tar du en samtale med Asle Dingstad om påsken, vil du aldri mer tvile på denne høytidens viktighet – både for kirken og verden. Presten mener kristne trenger mer påskedisiplin.

– Påsken er verdens største drama, og vi bør minne oss selv og verden rundt oss om at vi må feire dette som en stor begivenhet, sier Dingstad.

Han er er sokneprest i St. Johannes Døperen menighet i Oslo og ikke helt tilfreds med hvordan kristne forholder seg til Jesu lidelse, død og oppstandelse. Dingstad tviler på at alle har klart for seg hva påskens drama innebærer.

– I Norge holder vi oss gjerne i lavlandet i jula, og mange går i kirka på julaften. Men vi har ikke samme forhold til kirkegang i påsken. Hva kommer det av?

– Nei, påsken er kirkens desidert største høytid, og den største begivenheten i verdenshistorien. Men det har lett for å gå oss forbi, sier Asle Ambrosius Dingstad.

Navnet Ambrosius tok han da han ble ordinert til prest i Den nordisk-katolske kirke (se faktaboks nederst) i august 2000. Menigheten holder til i kapellet på Nordre gravlund, og der møter vi en prest som gjerne og med iver snakker om påsken.

– Svikter trosgrunnlaget

– Det er hele menneskeslektens skjebne som i påsken er snudd fra død til liv. Én ting er at dette går verden forbi og at folk flest ikke finner det verdt å gi akt på det eller ense det. Men når heller ikke kristne mennesker forstår at de må prioritere påskefeiringen framfor hyttetur og påskekos, men lar være å feire påsken i kirken, da svikter de ikke bare verden omkring seg og lever som alle andre, men de svikter selve grunnlaget for troen. For er ikke Kristus oppstanden, er vår tro, som Paulus sier, intet, sier Dingstad.

DØRÅPNER: – Ved å gå i kirken til påske kan vi vise at det som skjedde i påsken, er avgjørende for vår tro, sier Asle Dingstad som vil ha flere gjennom kirkedøra i påsken. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Han taler med glød og snakker seg raskt varm, men synes så nesten å ta seg i det:

– At folk flest drar i påskefjellet og at de fleste ikke har fått øynene opp for det radikale som skjedde i påsken, kan vi registrere og være lei oss for, men vi kan ikke kjefte på dem. Det vi som kristne kan gjøre, er å stramme opp oss selv. Gjennom vårt vitnesbyrd kan vi helt konkret vise at det som skjedde i påsken, er avgjørende for vår tro. Da må vi ta del i feiringen og vise ved praktisk og konkret disiplin at vi i påskedagene går gjennom lidelsen og døden fram til oppstandelsen sammen med Jesus, sier Dingstad.

Han tror aktiv kirkegang i påsken ville virket evangeliserende overfor dem som sjelden oppsøker Guds hus.

Liturgi-entusiast

Som tidligere prost i Hallingdal vet han godt hva hyttelivet betyr for den norske folkesjelen, særlig i påsken. Han vet også at flere får med seg et gudsord i brånende solhellinger på tampen av vinteren når menigheter byr på fellesskap der mange faktisk er – i fjellet.

Men Dingstad mener nok at det blir temmelig tynt bare med et kvarters forkynnelse fra en sportslig antrukket prest nær et skispor. Folk burde fått noe mer.

– I påsken holder det ikke med bare en andakt i fjellet. Påsken må feires med gudstjenester i menighetens fellesskap, sier han og viser igjen til Paulus: «For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.»

Dingstad er utvilsomt en liturgi-entusiast. Det ligger Den nordisk-katolske kirke nær. Og i påsken er nattverden – eukaristien – høyst sentral.

SVIKTER: – Enhver kristen som ikke kan sette av de tre store påskedagene til å feire denne påskebegivenheten, svikter både seg selv, kirken og verden omkring oss, mener sokneprest Asle Ambrosius Dingstad i St. Johannes Døperen menighet. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

– Når vi hos oss feirer påske, tenker vi at vi lever igjennom påsken sammen med Kristus, og at han er sammen med oss mens det skjer. For hva er meningen med påske? Under påskefeiringen skal vi tenke at vi selv, og ikke bare våre forfedre, var med da det skjedde. Og dette er ikke bare pedagogisk ment, men rent fysisk. Påsken er dåpen. Da dør vi med Kristus og står opp igjen med Kristus. Det er som israelsfolket som går ut av Egypt og gjennom Rødehavet og slipper ut av fangenskapet. Vi går over fra døden til livet, og dette feirer vi i kirken i påsken, sier Dingstad.

Urkirkelig

Soknepresten i St. Johannes Døperen minner om at påskens tre helligdager, Triduum Paschale, fra Skjærtorsdag og fram til påskemorgen, er blitt feiret helt siden urkirkelig tid.

– I Jerusalem, under biskop Kyrill på 200-tallet, ble feiringen fastlagt som en tradisjon. Man gikk så å si en vandring sammen med Jesus, fra inntoget i Jerusalem på palmesøndag. Skjærtorsdag hadde en egen liturgi med blant annet fotvasking. På langfredag var det korshylling. Og så kom påskenattens store fest med oppstandelsen påskemorgen, sier han.

Dingstad mener at denne tradisjonen ble svekket med reformasjonen. I Norge gikk folk stort sett i kirken på de store kristne høytidsdagene, men de kunne også ta til seg fra Bibelen andre steder – som i dag i påskefjellet.

Soknepresten i St. Johannes Døperen har ikke noe imot at Bibelen er tilgjengelig for alle og at man der finner næring for troen. Men han peker på at dette har gjort norske kristne mindre kollektive. Vår påskefeiring er blitt påvirket av det. Den klassiske påskefeiringen med vekt på fellesskapet, er blitt svekket etter reformasjonen, med en tilsvarende større vekt på «Der eg og Jesus åleine er», som det heter i bedehussangen. Dingstad kunne nok ønske seg noe mindre åndelig alenegang.

– Vi katolikker har noe som heter messeplikt, og for protestanter er dette litt fjernt. Hvis inkarnasjonsfesten, altså jula, er viktig, feirer vi den i kirken. Hvis påskefesten er viktig, feirer vi også den i kirken. Alt dette må skje i menighetens fellesskap, mener han.

Tilbake til lavlandet

At kirkene ikke er overfylt i påsken, er ikke noe han klandrer folk flest for.

IKKE SUR: –Jeg kritiserer ikke at folk reiser på hytta og gleder seg over naturen, sier Asle Dingstad. Han skulle bare ønske at færre gjorde det i påskedagene. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

– Jeg er ikke bitter eller sur, og jeg kritiserer ikke at folk reiser på hytta og gleder seg over naturen. Hele verden og naturen blir gjenløst i påsken, og Jesu seier over dødsmaktene betyr at hele jorden skal bli ny. Alle må kunne glede seg over hans død og oppstandelse og at han tok menneskeslektens skjebne på seg og snudde den. Det kan vi gjøre i påskens lys. Men jeg hadde gjerne sett at folk kom ned fra fjellet og tilbake til byen når påsken skal feires. Noen gjør da også det og reiser på hytta til andre tider på året, bemerker han.

St. Johannes Døperen menighet i Oslo har 43 medlemmer.

– Vi er ingen suksess, konstaterer Dingstad med et smil og snakker om at det utenom de innmeldte også er «en ytre krets», av dem flest fra Den norske kirke.

– De lengter etter en større fylde der troen ikke bare blir teori, men konkretiseres ved at de selv må være til stede, sier Dingstad og vender tilbake til liturgien og dens dybder:

– I Romerbrevet 12,1 formaner Paulus: «Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.» Vi tenker ofte at ånd handler om å kutte ut kropp og konkretiseringer, men å feire bare «åndelig» eller med en kort andakt på vidda, blir for smått, mener påskeentusiasten Asle Ambrosius Dingstad. KPK

Artikkelen er skrevet av Stein Gudvangen, Kristelig Pressekontor.

Lederartikkelen i Sambåndets aprilnummer, som kommer ut 13. april, utfordrer noe av argumentasjonen til Asle Dingstad.

 

Den nordisk-katolske kirke

 

  • Den nordisk-katolske kirke (DNNK) er ifølge Wikipedia et gammelkatolsk kirkesamfunn og en kirke «i skjæringspunktet mellom vestlig og østlig kirkeliv».
  • Det ble opprettet i 1999 og ble hovedsakelig dannet av tidligere medlemmer fra de lutherske statskirkene i de nordiske land.
  • DNKK var fra starten et misjonsdistrikt under Polish National Catholic Church i USA og Canada etter læresamtaler mellom PNCCs biskoper og et miljø av høykirkelige lutheranere som reagerte på utviklingen i de nordiske statskirkene, særlig i samlivsspørsmål.
  • Kirkesamfunnet har menigheter og fellesskap i Norge, Sverige, Tyskland, Ungarn, Frankrike, England, Italia og Spania.
  • Ottar Mikael Myrseth er biskop i kirkesamfunnet som i 2014 ble med i Norges Kristne Råd.
  • DNNK har omkring 100 medlemmer i Norge hvorav snaut halvparten i menigheten i Oslo der Asle Ambrosius Dingstad er sokneprest.

Preike: Jesus er stått opp!

Jesu oppstode er sjølve grunnlaget for den kristne trua. Det som skjedde påskemorgon, er beskriven av dei fire evangelistane, men med litt ulike observasjonar og skildringar.

Matteus er åleine om å skildra det kraftige jordskjelvet og kor overveldande måten engelen kom på, var. Matteus samanliknar utsjånaden til engelen med eit lyn, og kleda var kvite. Vi får vita korleis steinen vart rulla frå gravopninga og årsaka til at vaktsoldatane ikkje greip inn for å hindra kvinnene tilgang. Vaktene var rett og slett lamslått av redsel.

Maria Magdalena og Maria kom til grava, men fann ikkje den døde. I staden fann dei ein engel saman med livredde og lamslåtte vaktsoldatar. Grava er tom. Jesu oppstode var skjedd i samsvar med profetiske forvarsel som Jesus sjølv på førehand hadde gitt disiplane sine.

Engelen seier til kvinnene at dei ikkje må frykta, «Eg veit at de leitar etter Jesus, den krossfeste. Han er ikkje her; han er stått opp.» Og han ber dei skunda seg av garde og seia det til disiplane. Engelen gjer dei til bodberarar og sendebod til Jesu disiplar, og jublande av glede spring dei av garde. På vegen møter dei Jesus, som seier til dei, «Ver helsa!», og dei omfamnar føtene hans og tilber han.

Paulus slår fast at Jesu oppstode er grunnlaget for den kristne tru og liv. Han skriv, «Men har ikkje Kristus stått opp, er bodskapen vår tom, og tom er òg trua dykkar. Då står vi som falske vitne om Gud..» (1. Kor 15,14-15).

Oppstoda var det avgjerande beviset for at Jesus var Guds Son. Ved at Gud reiser Jesus opp frå dei døde viser han at han godtar forsoningsverket. Jesu død gir frelse for alle som trur.

Oppstoda viser òg at han for alltid har overvunne døden. Det er òg i dag det avgjerande spørsmålet. Jesus har stått opp, og han lever! Det er ei viktig sanning òg denne påsken. Han vil bu ved trua i hjarta vårt. «Må Kristus ta bustad i hjarta dykkar ved trua og de stå rotfeste og grunnfeste i kjærleik.» (Ef 3,17).

Dei som var først ved grava, er trosvitne og vegvisarar for oss til sanninga. Frå dei løypande kvinneføtene denne påskemorgonen har bodskapet om oppstoda òg nådd til oss. Og vi skal få springa vidare med den glade bodskapen!

«Det eneste håp som jeg eier,

det har jeg o, Jesus, i deg.

Jeg bringes til ro

ved enkelt å tro

at du døde på korset for meg.»

(Øivind Fragell)

«Se, Herren lever! Salig morgenstund!

Mørkets makter bever. Trygg er troens grunn.

Jubelropet runger;

Frelseren er her!

Pris ham, alle tunger;

Kristus Herre er!»

(Budry)

 

POPULÆR: Da koronaen kom i fjor ble behovet for trosopplæring som kunne gjøres hjemme, så stort at IKO's påskekalender raskt ble utsolgt. Nå har de trykket opp flere av både fjorårets og årets påskekalender. FOTO: IKO

Kvinnelig emmausvandrer i påskekalender fra IKO

De fleste i Norge vet hva en adventskalender er, men en påskekalender har du kanskje ikke hørt om? Her formidles påskefortellingen dag for dag.

En påskekalender formidler påskehistoriens drama gjennom ulike luker som åpnes hver dag fra palmesøndag til 2. påskedag.

– Det kan minne litt om en påskevandring der du får en fortelling fra bibelhistorien hver dag. Påskefortellingen passer jo perfekt til en slik måte å formidle på, sier rådgiver for trosopplæring i IKO – Kirkelig pedagogisk senter, Ingunn Aadland, til Kristelig Pressekontor.

IKO har opplevd stor etterspørsel etter at de startet med påskekalender i fjor.

– Vi hadde planlagt kalenderen før vi visste om korona, men når viruset kom, ble det plutselig et stort behov for trosopplæring i hjemmet. Da passet kalenderen perfekt, og opplaget i fjor ble utsolgt, forteller Aadland.

Nå har IKO laget en ny versjon av påskekalenderen og trykket opp flere av versjonen fra i fjor. Det meste av salget går til menigheter og kristne grupper som sender kalenderen til sine medlemmer, samt utsending gjennom Dåpsklubben Tripp Trapp.

– Det viktigste for oss er god trosopplæring, og det synes jeg påskekalenderen gir, sier Aadland.

Idé fra Sverige

Ideen til en påskekalender kommer ikke fra IKO selv men fra illustratøren Michal Hudak i Sverige. Hudak kom til Sverige i 1978 som flyktning fra det kommunistiske Tsjekkoslovakia og utdannet seg til arkitekt. I dag jobber han også som kunstner, barnebokforfatter og illustratør.

– Påsken er den viktigste høytiden, skriver Hudak i en e-post til Kristelig Pressekontor.

Han forteller at han for flere år siden diskuterte med snekker- og skulptørpresten Anders O. Johansson hvordan man best kunne illustrere alt som skjer i løpet av den stille uken.

– Det er jo så mye, da. Den ene hendelsen går over i den andre, og det er lett å miste sammenhengen. Etter litt ettertanke laget vi et såkalt påskeskap sammen, forteller han.

Påskeskapet er et avlangt skap i tre der man åpner ulike luker hver dag i påskeuken. Påskedramaet formidles så ved hjelp av små trefigurer.

– Siden fortsatte tankene. Det publiseres mange forskjellige adventskalendere hvert år, men hvorfor er det ingen påskekalendere? Etter noen skisser kom så den første påskekalenderen ut, forteller Hudak som er glad for at konseptet, som settes stor pris på i Sverige, nå også har funnet veien til Norge.

Hudak har til nå laget sju ulike påskekalendere der noen følger det respektive evangeliet, mens andre er basert på en blanding av evangelietekster.

TROSOPPLÆRING I HJEMMET: Rådgiver for trosopplæring i IKO – Kirkelig pedagogisk senter, Ingunn Aadland, tror påskekalenderen kan fungere bra til trosopplæring i hjemmet under pandemien. FOTO: IKO

– De kvinnelige disiplene må med

Ingunn Aadland i IKO har vært opptatt av at kvinnene som fulgte Jesus og var vitner til hans oppstandelse, også skal vies oppmerksomhet i hele påskefortellingen.

– Ofte når påskehistorien fortelles, snakkes det bare om «kvinnene» ved graven. Jeg synes disse kvinnene, som fulgte Jesus fra Galilea, kan nevnes ved navn. Maria Magdalena, Johanna og den andre Maria. At de var de første oppstandelsesvitnene er en viktig del av tradisjonen og nevnes i alle evangeliene, riktignok med ulike navn. Men i den kulturelle fortellingen er de i liten grad en del av narrativet. De bare dukker opp ved graven, sier Aadland.

Hun er opptatt av at evangeliene forteller om kvinner i Jesu nære omgangskrets, og at disse tradisjonelt har fått liten oppmerksomhet.

– Påskefortellingen rammes jo på mange måter inn av kvinner som salver Jesus. Det er de som ser Jesus for den han er, både før og etter hans død. Kvinner er altså ikke bare statister i påskefortellingen. Dette er noe IKO brenner for å formidle.

Kvinnelig Emmaus-vandrer

I IKO’s påskekalender er den ene av Emmaus-vandrerne illustrert som en kvinne.

– I Bibelen står det at det er to disipler, og kun den ene nevnes med navn. Det er ingenting i veien for at det kunne være en kvinne og en mann, sier Aadland.

Rådgiveren ønsker å påvirke det kulturelle minnet om påsken og få fram igjen Bibelens kvinner i bevisstheten vår.  

– Selv om de ikke dominerer i evangeliene, så hører kvinner med i Jesu disippelkrets. Vi er opptatt av å være tro mot bibeltekstene. Vi endrer den ikke, men løfter fram ting som tidligere har blitt oversett og glemt. KPK

PÅSKE: Hardkokte egg har høyrt heime i feiringa av påske heilt sidan høgtida vart innstifta medan jødane var i fangenskap i Egypt. Foto: Wokandapix/Pixabay.

‘- Påska er kuppa og gjort til vinterferie 2

Skribent Bjørn Are Davidsen avviser det han meiner er svakt funderte påstandar om at påska er ei høgtid dei kristne stal frå heidningane og så gav eit kristent innhald.

– Den kristne påska har opphaveleg ikkje noko med heidenske skikkar å gjere, seier skribent og forfattar Bjørn Are Davidsen.

 Det same har han i fleire år hevda på bloggen sin dekodet.blogspot.com der han har omtalt svakt funderte misoppfatningar om kristne høgtider.

Folkelege førestillingar om jul og påske har ein ting til felles, skriv han: «… at man stadig finner på fortellinger om at ingen av høytidene handler om Jesus».

Langvarig tendens

– For meg er det ein tankevekkar at så mange ender med ei slik forteljing. Jul og påske er dei to store kristne høgtidene, medan det vert hevda at begge er feiringar kyrkja har teke over eller stole frå heidningane og gitt kristent innhald. Hjå folk flest er dette blitt ei forteljing om kyrkja sin maktmisbruk, seier Davidsen til Kristelig Pressekontor.

Han omtaler dette som ein langvarig tendens som han først møtte i studietida si i Trondheim tidleg på 1980-talet.

– Eg kunne mykje mindre om dette då, men ser at det er blitt eit slag sedvane at ein overdriv eller feiltolkar hedenske perspektiv.

Jødisk høgtid

I eit blogginnlegg beskriv han det han kaller eventyr i pressa og på ulike nettstader. Ein påstand i nyare tid er at sidan det engelske ordet for påske, Easter, og det tyske, Ostern, fonetisk liknar namnet på den babylonske fruktbarhetsgudinna Ishtar, så er påska opphaveleg heidensk. Dette stemmer ikkje.

– Slike påstandar er meir morosame enn meiningsfulle. Skal ein først sjå etter noko slikt, er den saksiske gudinna Eostre meir nærliggjande. I England kan dei ha oppkalt påska etter månaden då dei feira henne, seier Davidsen som er rådgjevar i tankesmia Skaperkraft.

For somme er vegen i alle høve kort til å meine at påska dermed er ein hedensk fest kyrkja har «kristna». Med det finn både grupper av kristne og andre – av heilt ulike årsaker – argument for å ta avstand frå den kristne påskefeiringa.

Davidsen meiner ingen slike slutningar står seg. Han avviser kategorisk at den kristne påskefeiringa har noka heidensk forhistorie. Tvert om har ho rota si i den jødiske påska. Vårt ord for påske kjem då også til oss via gresk frå det hebraiske pesach, som tyder å gå forbi, peiker han på i eit blogginnlegg frå 2017.

Ikkje berre er den kristne påskefeiringa utan heidensk tilknyting. Ho har sitt opphav i den viktigaste jødiske religiøse markeringa og er den eldste av dei kristne høgtidene.

Heller ikkje på det ytre planet meiner Davidsen det er mykje heidensk å finne i kirkens kyrkja si påskemarkering.

– Påskeegg og påskeharer er ikkje gamle heidenske tradisjonar, som nokre trur, men relativt moderne oppfinningar som fyrste gongen vert omtalt skriftleg seint på 1600-talet i det lutherske Tyskland, seier han.

Davidsen viser her til ein artikkel av Paul D. Race, på nettstaden Family Christmas Online. Der står det at den tyske eventyrsamlaren Jacob Grimm lyt få mykje av skulda for at ålmenta i dag årleg vert villeia når påska nærmar seg og våren stunder til. Grimm gjekk ifylgje Race ut ifrå, på eit særs magert kildegrunnlag, at den eggleggjande påskeharen var ein figur knytta til gudinna Eostre frå det førkristne Europa. Dette vert ikkje støtta av nokre forskarar.

Vårfestar

Davidsen synet til at ordet påske i dei fleste land viser til pesach, ikkje til det engelske Easter.

 – Dette er det rett og slett viktig å understreke. Vi har vårt ord for påske frå den jødiske feiringa, og Jesus vart avretta under den jødiske påska. Den kristne påska er dels ei forlenging av den jødiske samtidig med at den for kristne markerer eit brot med jødedomen. Men noka heidensk høgtid er påska ikkje, seier Davidsen.

 Noko av forvirringa har oppstått fordi folk rundt vårjamndøger alltid har halde festar, utan at kyrkja dermed har kuppa dei. Påske og vårfestar fall berre omtrent saman i tid.

– Stole frå kyrkja

MYTER: – Den kristne påska er blitt kuppa og gjort til ein vinterferie nummer to, meiner myteavslørar Bjørn Are Davidsen, her utanfor Langhus kyrkje i Follo. Foto: Liv-Marit Davidsen.

Ei slik mangelfull historieforståing bidreg etter hans meining til å forsterke fordommar, og mange får då eit meir negativt syn på kyrkja. Ho blir kun ei maktkyrkje som tek seg til rette og fortrengjer andre tradisjonar.

– Er ein fyrst oppteken av denne typen påskekrim, er det heller motsatt. Det er den kristne påska som er blitt kuppa og gjort til ein vinterferie nummer to, seier Davidsen.

Han meiner å sjå liknande prosessar i andre delar av historia. Einkvan får ein fiks idé som vert formidla som fakta, og så vert innhaldet endra i den religiøse fortellinga. Om ein trur dei kristne høgtidene er stolne, ynskjer ein så å gå attende til det opphavelege og «autentiske».

– Det ein ikkje ser, er at ein i staden etablerer nye tradisjonar, og det er legitimt. Men det som ikkje er legitimt, er å påstå at einkvan har stole noko når dei faktisk ikkje har gjort det.

– Kvifor oppstår slike myter om påska som noko heidensk? Er det berre slapp research?

– Eg trur ikkje mange av dei som spreier dette, eingong er inne på tanken om å gjere research. I skule og samfunn vert vi oppmoda til kritisk tenking. Likevel er det vanleg å tenkje at ein ikkje treng å undersøke påstandar, endå rett informasjon er lett å finne i vår tid.

– Kor vanskeleg er kampen mot slik mytespreiing?

– Kampen er tapt. Ein får ikkje noko gjennomslag for dette. Det er vanskeleg nok å kome til orde, og ein vert fort oppfatta som ein festbrems om ein hevder at mytene er myter. Då blir ein sett på som ein surpomp av dimensjonar. Likevel vil eg meine at når ein les feilaktige oppslag, må det vere lov å rekke opp hånda og seie ifrå, seier Davidsen.

Forfattaren meiner det er grunn til å peike på at mykje av grunnen til feiloppfatningane stammer frå antikatolsk propaganda frå protestantar. I 1853 utga skotten Alexander Hislop det Davidsen kaller ein konspirasjonsklassikar, The Two Babylons: Papal Worship Proved. Boka kom på nytt i 1971.

– Boka fekk stor innverknad, og for kristne kan dette vere interessant å vite om. Denne boka har sett mykje av tonen i diskusjonen mellom anna om påstanden om påsken sitt heidenske opphav og at det skal dreie seg om katolsk avgudsdyrking.

– Feiret oppstandelsen

Davidsen meiner kristne godt kan bli meir merksame på sin eigen rike tradisjon og feire påske minst like frimodig som jul.

– Om ikkje kristne feirer ei kristen påske, blir det litt rart, sidan dette var den fyrste og viktigaste kristne høgtida. Den fyrste kristne kyrkja feira ikkje at Jesus vart fødd, men oppstoda hans, poengterer han. KPK

OPPSTÅTT: De som våget seg til Jesu tomme grav den første påskemorgen, gjorde det på tross av frykt for forfølgelse. Det trenger ikke vi å kjenne på når vi oppsøker et møte med Jesus i det kristne fellesskapet. Bildet over er fra Time kyrkje på Jæren. BEGGE FOTO: PETTER OLSEN

De som trosset frykten

Maria Magdalena og kristne i Colombo på Sri Lanka lot ikke frykten hindre seg i påsken. Heller ikke vi, som kanskje mest av alt har oss selv å frykte, må la oss hindre fra å søke kristent fellesskap med frimodighet.

I skrivende stund er det klart at flere enn 200 mennesker er drept etter seks ulike eksplosjoner som rammet tre kirker og tre hoteller i og ved hovedstaden Colombo på Sri Lanka. Minimum 450 mennesker er såret.

Troende som kom til kirkene St. Anthony’s Shrine i Colombo, St. Sebastian’s Church i Negombo like nord for hovedstaden og Zion Church i Batticaloa øst på øya for å feire Jesu oppstandelse, ble revet bort.

Videre er tre hoteller i den sentrale delen av hovedstaden rammet. Det dreier seg om femstjernershotellene Shangri La, Cinnamon Grand og Kingsbury. Også utlendinger ble drept, inkludert fra vestlige land. Det er meldt om ytterligere to eksplosjoner, som også førte til tap av menneskeliv. 

Varsel

NTB melder at Sri Lankas øverste politisjef for ti dager siden hadde sendt ut nasjonalt varsel om risiko for mulige selvmordsangrep: – Utenlandsk etterretning har meldt at NTJ (National Thowheeth Jama’ath) planlegger å gjennomføre selvmordsangrep mot viktige kirker og den indiske ambassaden i Colombo, het det i varselet. NTJ er en radikal muslimsk gruppe på Sri Lanka som fikk oppmerksomhet i fjor da den ble koblet til ødeleggelse av buddhist-statuer. I skrivende stund har ingen påtatt seg ansvaret, men sju personer er pågrepet.

De kristne i Colombo som oppsøkte kristent fellesskap denne påskedagen, gjorde det altså på tross av begrunnet frykt for at det kunne koste dem livet

De kristne i Colombo som oppsøkte kristent fellesskap denne påskedagen, gjorde det altså på tross av begrunnet frykt for at det kunne koste dem livet. Så stor betydning hadde det for dem å feire Jesu oppstandelse. 

Frykt

Med disse grufulle nyhetene i tankene talte en liten detalj i påsketekstene til meg. For frykten må også ha preget Maria Magdalena i den dramatiske påsken for snart 2000 år siden. I alle fall leser vi om disiplene at de på kvelden første påskedag befant seg bak lukkede dører «av frykt for judeerne» (Joh 20,19).

Heller ikke disiplenes frykt var ubegrunnet. De visste ikke om yppersteprestene, de eldste og de skriftlærde som til sammen utgjorde Sanhedrin – Rådet – og som hadde dømt Jesus til døden (Mark 14,64), også ville komme etter dem.

De trosset frykten og fikk et møte med den oppstandne og verdens viktigste budskap å gå med

Men Maria Magdalena (og flere andre kvinner) hastet likevel til graven mens det ennå var mørkt søndag morgen. De trosset frykten og fikk et møte med den oppstandne og verdens viktigste budskap å gå med. Det satte mot i de gjenværende 11 mannlige disiplene (Matt 28).

Kanskje denne delen av evangelistenes påskeberetning også var med på å sette mot i de kristne i Sri Lankas hovedstad – og tidligere år de troende i eksempelvis Egypt. I avskjedstalen advarte Jesus disiplene: «Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere» (Joh 15,18).

Komfort

Under påskedagsgudstjenesten i Time kyrkje i dag tenkte jeg at dette også er relevant for oss som – i alle fall foreløpig – lever under helt andre forhold som kristne. Riktignok har også vi de siste årene blitt gjenstand for latterliggjøring, marginalisering og økende uvilje mot det kristne budskapet, men frykten for å bli drept når vi oppsøker kristent fellesskap, har vi ikke grunn til å føle.

Tomme parkeringsplasser og halvfulle stol- og benkerader kan leses som en hån mot våre trossøsken i den lidende kirke – og som en bekreftelse på at sekulariteten har påvirket oss

Hos oss er det mest vår egen komfort som hindrer oss i å fylle bedehus og kirker i påsken. I lys av hendelsene på Sri Lanka kan halvfulle stol- og benkerader i bedehus og kirker og tomme parkeringsplasser utenfor, leses som en hån mot våre trossøsken i den lidende kirke – og som en bekreftelse på at sekulariteten har påvirket oss.

Det var da Johannes trosset frykten og slo Peter i springmarsjen til graven at han «så og trodde» (Joh 20,8). 

TÅREKILDEN: Oversikt over Tårekildens sju scener. Alle foto: Brit Rønningen

Sju scener om lidelse

Skulptøren Rick Wienecke har gjort noe så kontroversielt som å undersøke om det er en sammenheng mellom Jesu korsfestelse og jødenes holocaust.

BRZEZINKA, POLEN: Det begynner med Getsemane, stedet der Jesus kjemper alene før han går inn i lidelsen og døden. Jesus holder et fullt beger. Han er klar for å drikke lidelsens beger og gå veien til Golgata og korsfestelsen.

Bak denne bronseskulpturen av Jesus henger det bilder fra gettoene jødene ble tvunget inn i før de ble sendt til tilintetgjørelsesleirene og gasskamrene.

Var gettoene jødenes Getsemane? Koblingen blir i alle fall gjort i utstillingen Tårekilden.

Kunstneren og kunstverket holder til i Arad i Israel. I landsbyen Brzezinka (Birkenau på tysk) er det imidlertid mulig å se en kopi av kunstverket. Det er der Sambåndet blir kjent med det. Skulptøren Rick Wienecke kommer opprinnelig fra Canada, men han har bodd i Israel i over 30 år og har israelsk statsborgerskap, noe som ikke er lett å få.

Sju scener
Med utgangspunkt i Jesu sju setninger på korset har Wienecke laget sju scener fra korsfestelsen på en vegg og sju bronseskulpturer av en holocaustoverlevende som samtaler med den korsfestede Kristus. Spørsmålet kunstneren stiller, er om Jesu lidelse på korset og jødenes lidelse under holocaust (betyr «tilintetgjørelse», red.anm.) kan møtes i en dialog som reflekterer hverandres smerte. Tittelen Tårekilden er hentet fra Jer 9,1: «Å, om mitt hode var vann og mitt øye en tårekilde! Da ville jeg dag og natt gråte over de drepte blant mitt folk.»

Tilgivelse 

TILGIVESE: Jesus ber Gud om å tilgi dem som korsfestet ham. Den overlevende etter holocaust spør seg om han han tilgi.

Den første korsfestelsesscenen illustrerer Jesus som tilgir sine mordere: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23,34). Der står den overlevende lent mot veggen og skjuler ansiktet. Antagelig har han mange spørsmål til det Jesus sier, spørsmål som: «Ber du meg om å tilgi de som har gjort dette ubeskrivelige mot meg?», «Ber du meg om å glemme at min familie ble utslettet i Auschwitz og alt det som er blitt gjort mot meg?» og «Hvordan kan jeg ære mitt folk og samtidig tilgi dets gjerningsmenn?».

Husk meg

HUSK: Jesus og den overlevende ber om å bli husket.

Så kommer vi til denne setningen: «Sannelig, sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis.» (Luk 23,43). Det er Jesu svar på bønnen «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike!» (Luk 23,42) fra den ene røveren som blir korsfestet sammen med ham.

I denne scenen har Jesus vendt ansiktet mot høyre, mot røveren som kommer med bønnen. Den andre røveren, han som håner og spotter Jesus, får dermed ikke se Jesu ansikt. Den holocaustoverlevende strekker ut sin høyre arm mot korset og ber om å bli husket. Hele skikkelsen trygler: «Ikke glem meg!», «Husk det jeg har gått igjennom!» Ser man nøyere på Jesus, kan det virke som han også ber om å bli husket. «Husk det jeg har lidd!», er det som han sier.

Relasjon

RELASJON: Jesus gir Maria og Johannes en ny relasjon. Den overlevende får også en ny relasjon, en relasjon til de døde i Holocaust.

Jesu ord til sin mor Maria og sin disippel Johannes som vi kan lese om Joh 19,26-27, utgjør den tredje scenen: «Da nå Jesus så sin mor og den disippelen som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.»

Her er det snakk om relasjoner. Lidelsen og døden fører til nye relasjoner som ikke nødvendigvis er basert på biologi og slektskap. Før sin død sørger Jesus for at Maria får en ny «sønn» og Johannes en ny «mor». På den måten blir de tatt vare på etter at Jesus er borte.

Etter holocaust får den overlevende, tilsvarende som Maria og Johannes, del i en ny relasjon, og det er til alle de som døde i holocaust. Den relasjonen er en tung byrde å bære. De døde henger slapt over skuldrene til den overlevende som sleper seg av gårde.

Forlatt

FORLATT: Jesus og den overlevende roper: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

I fjerde scene i Tårekilden er det ingen tvil om hvilken setning fra Jesus det er snakk om. Både den korsfestede og den overlevende roper: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15,34). Begge er sviktet, forlatt og overlatt til seg selv i den mørkeste smerte. Ansiktene står i samme vinkel og posisjon.

I forlengelsen av ropet etter Gud spør kanskje den holocaustoverlevende: «Hvordan kan du la holocaust skje?», «Hvor er du i holocaust?» Jesus var sann Gud og sant menneske. Mennesket Jesus spør kanskje: «Hvordan kan du la korsfestelsen skje?», «Hvor er du i korsfestelsen?».

Tørst

TØRST: Jesus og en overlevende tørster.

Det neste Jesus sier, er både forståelig og uforståelig. Han sier: «Jeg tørster!» (Joh 19,28).

Korsfestelse er en langsom måte å dø på, og man blir blant annet dehydrert. Så det er ikke rart at Jesus tørster. Samtidig har Jesus tidligere sagt at han er livets vann, og at den som drikker av det vannet, aldri skal tørste igjen. Men nå er altså det levende vannet fullstendig tørt. Det har gitt av seg selv til siste dråpe. Hvordan er det mulig?

Den overlevende bøyer seg ned og strekker høyre arm mot Jesu føtter som for å prøve å få ut litt dråper fra det levende vann. Tørst er noe som han kjenner godt til. I Auschwitz var det en kamp for å få vann, for ikke å snakke om da han ble fraktet dit i en godsvogn overfylt av mennesker og uten vann og mat.

Men «Jeg tørster!» går ikke bare på tørst etter det fysiske vannet som slukker den fysiske tørsten her og nå. Der ligger også en tørst etter det levende vannet, at det skal bli levende igjen, slik at en slipper å tørste mer.

Ferdig

FERDIG: Jesus har fullført det han kom for å gjøre, og det er helt slutt for den overlevende.

Det nærmer seg slutten for Jesus. «Det er fullbrakt!» (Joh 19,30). Her sier Jesus at det er slutt på hans lidelse. Han har fullført det han kom for å gjøre. Det er ferdig.

For den overlevende betyr «ferdig» eller «slutt» noe annet. Da han blir befridd fra Auschwitz, er han helt ferdig, uten noen ting. Det er slutt på alt, alt er uvisst, og han aner ikke hvem han er eller hvor han skal gå. Med venstre hånd gjemmer han ansiktet. Virkeligheten er kanskje for mye å se på. Den høyre hånden peker i retning den korsfestede, men på grunn av at han gjemmer ansiktet, får en inntrykk av at han føler seg frem i blinde.

I heftet A Dialogue of Suffering Between the Crucifixion and the Holocaust som er gitt ut til utstillingen og som kan brukes som et studieopplegg, peker Wienecke på det tragiske at ingen ønsket å ta imot de overlevende i 1945. Derfor var det en del som dro tilbake til konsentrasjonsleirene som nå ble brukt som flyktningeleirer. Ifølge Wienecke var det for de overlevende som å vende tilbake til graven. Slutt betyr også død og grav for den overlevende.

Overgivelse

OVERGIVELSE: Jesus overgir seg til sin himmelske far og de døde i Holocaust overgir seg til den overlevende.

Og nå er det helt slutt: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23,46). Jesu ansikt henger ned. Han har virkelig overgitt seg til sin himmelske fars vilje.

Den overlevende har kollapset og ligger på bakken. Der nedenfra kikker han opp på Jesus, men han er ikke alene. En tung kappe av alle de som omkom i holocaust, dekker ham og holder ham nede. Fra kappen kommer det frem en skikkelse som bøyer seg over den overlevende. Skikkelsen overgir sin ånd til den overlevende. Nå er det den overlevende sitt ansvar at de døde blir minnet. Også det er blitt overgitt til han.

Sommerfuglen

SOMMERFUGL: På den andre siden av ovnen er det en fremtiden som det jødiske barnet ikke får oppleve.

Men her følger mer etter overgivelsen. I rommet ved siden av er det en skulptur av et barn som sitter på huk ved siden av en krematorieovn. Selv ikke barn blir spart i holocaust. Døden ser ut til å ha det siste ordet.

Så viser det seg at jeg ikke har sett ordentlig på skulpturen. Jeg har bare stått på den siden som viser barnet foran ovnen. Guiden forteller at der er mer. På den andre siden av ovnen stikker barnet hånden i et stykke jord. På marken er det olivenblad, og en sommerfugl gjør seg klar til å fly.

I A Dialogue of Suffering Between the Crucifixion and the Holocaust forklarer kunstneren at skulpturen er inspirert av diktsamlingen I never saw another butterfly, en samling poesi og kunst av jødiske barn som bodde i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Det er en oppstandelse og fremtid på den andre siden, men det jødiske barnet vil ikke oppleve det. På veggen bak skulpturen henger det bilder av opprettelsen av staten Israel. For Wienecke blir dannelsen av Israel jødenes oppstandelse fra holocaust.

Oppstandelsen

OPPSTANDELSEN: I oppstandelsen møtes Jesus og den overlevende.

Det er ikke bare den overlevende fra holocaust som går fra død til oppstandelse. Som et mektig crescendo avsluttes Tårekilden med det som for kristne er den store avslutningen på påskedramaet, nemlig Jesu oppstandelse. Historien om Jesus ender ikke på korset.

Så langt har den korsfestede Kristus og den overlevende fra Holocaust ikke virkelig møtt hverandre. I den siste skulpturen kommer Jesus opp fra steinene som representerer de døde. Det gjør også den overlevende. Jesus løfte et tomt beger i den ene hånden. Med den andre hånden griper han hodet til den overlevende. I oppstandelsen møtes endelig de to. Oppstandelsen er ikke bare fysisk, den er også relasjonell. En relasjon mellom Jesus og den overlevende oppstår.

Dermed har Wienecke svart på sitt eget spørsmål. Lidelsen fra korset og holocaust kan møtes i en dialog.

En kilde
I det jeg går ut fra utstillingen, kjenner jeg på at jeg har vært ved en kilde til ny forståelse av påskens budskap og holocaust.

Det kan også merkes at det er et kunstverk som har kostet kunstneren. Wienecke forteller i sitt hefte at han var spent på om Tårekilden ville få hans jødiske venner til å snu ham ryggen. Hans sønn truet med å flytte hjemmefra hvis en eneste ultraortodoks jøde dukket opp foran hjemmet deres for å demonstrere mot kunstverket.

For det er kontroversielt i Israel, denne koblingen mellom korset og holocaust. Men Wienecke betror oss at han kunne ikke annet enn å lage Tårekilden, for Gud ville han skulle lage det. Ifølge ham er det blitt til i en prosess i bønn og lytting til Gud. Og det er som om Tårekilden kommer fra en kilde utenfor seg selv.

Kilde: «A Dialogue of Suffering Between the Crucifixion and the Holocaust»

UTFORDRANDE: – Påskeforteljinga er ikkje den lettaste å formidla, men den viktigaste, meiner Jarle Waldemar. Bildet er frå Lyngdal Bibelcamp i 2018. FOTO: PETTER OLSEN

– Påskehistoria har 18-årsgrense

Formidlaren Jarle Waldemar forkynner bodskapen til påska for barn, men skjermar dei for lidingshistoria si verkelege gru.

Waldemar er blant dei mest kjende formidlarane av kristent innhald til norske barn. Denne påska forkynner han ikkje nokon stad, men elles i året reiser han mykje rundt.

Bibelforteljinga om dagane fram til påskemorgon er prega av brutalitet. Korleis formidlar ein Jesu fysiske liding til barn utan at det gjev sjelelige skadar?

Ikkje lett

– Påska har så mange fasettar, og det er eit ganske stort spenn mellom sorg og smerte, glede og begeistring. Det er mykje å spela på, tenkjer eg. Påskeforteljinga er ikkje den lettaste å formidla, men den viktigaste, seier Waldemar til Kristeleg Pressekontor.

  Han meiner det ikkje er alle dei einskilde hendingane, som valden mot Jesus, som må fram.

  – Overfor barn og unge er ikkje detaljane det viktigaste, men det å zooma inn på det sentrale, at dette gjorde Jesus frivillig, at han valde å døy for oss og viste kjærleiken sin på den måten. Då vert ikkje smerta og lidinga framherskande, men vi ser historia gjennom andre briller. I staden for å snakka så mye om at Jesus døyr, snakkar eg meir om det som kjem etterpå.

Pyntar historia

– Du pyntar på historia?

  – Ja, og eg tenkjer at det er greitt, seier han og samanliknar med forteljinga om Noas ark.

  – Den er òg gruvsam, og vi fortel ikkje små barn om dei som står på utsida av arken og som druknar. I staden snakkar vi om Guds omsut for dei som vert berga, seier han.

  Waldemar meiner det er mange historier i Bibelen både barn og vaksne må veksa inn i med alderen.

  – Litt og litt klarer vi å gripa meir og meir av innhaldet, meiner han.

  Waldemars røynsle er at barna vert fascinert av påskeforteljinga.

  – Dei lyttar og lagar seg nokre bilete i hovudet. Det er ei omfattande historie med mange element. Det viktigaste er at barna får med seg hovudbodskapen i staden for å borre seg fast i små detaljar.

  I ei tid der mange barn er nokså vant med vald på digitale plattformer, meiner Waldemar det likevel er naudsynt å skjerma.

  – Min formidling handlar ikkje så mye om sjølve korsfestelsen, og når eg viser bilete, passar eg på så eg ikkje skapar vonde kjensler. Eg er var på kva eg serverer.

18-årsgrense

I sin eigen oppvekst var Waldemar fascinert av påskeforteljinga. Han hadde framifrå leiarar som gjenga den «med liv og lyst», som han seier, og kom skadefritt frå å høyra om dei mindre hyggelege delane av historia. Då han som voksen såg filmen The Passion of the Christ, som handlar mest om Jesu liding, skjedde det noko.

  – Den gav meg ein sånn wow-oppleving. Eg fekk ei skikkeleg kjensle av at dette var ekte. Det er noko anna enn å høyra historia gjeve att munnleg, seier Waldemar som meiner Jesu lidingshistorie er for vidarekomne.

  – Den eignar seg ikkje for små barn. Ungdom og tweens kan gå djupare inn i forteljinga. I tenåra er det viktig å opna litt. Påskehistoria i si verkelege gru er det i grunnen 18-årsgrense på, men vi kan ikkje venta heilt til ungdomane våre er myndige før vi formidlar noko om Jesu liding. Vi må snakka om han, men opna varsamt og forsiktig, seier han.

Balansegang

BALANSE: – Det handler om å vise klokskap og ha barnets behov i sentrum, sier programsjef Odd Ketil Sæbø. Foto: Søndagsskolen Norge.

Òg i Sundagsskulen Noreg lèt dei vera å måla ut for mange detaljar i lidingshistoria.

  – Vi har ein balansegang vi må gå. Her handlar det om å visa klokskap og ha behovet til barnet i sentrum, seier programsjef Odd Ketil Sæbø som er pedagogisk ansvarleg i Sundagsskulen.

  Han innser likevel at dei mørke sidene i livet og i bibelforteljingane må få koma fram.

  – Utan at vi snakkar om vondskapen, vert livet uforståeleg og livstolkningen vanskeleg, seier han og vektlegg at det viktigaste spørsmålet å svara på, er å finna ut på kva for eit alderstrinn ein skal snakka tydeleg om slike ting.

  – Vi har fått eit aukande medvit dei seinare åra omkring korleis det verkar på barn å høyra om dramatiske hendingar som Jesu liding og død, seier Sæbø.

Han meiner det er viktig å vera oppmerksam på korleis barn koplar det dei får høyra på sundagsskulen, med livlege fantasiar.

  – Det kan bera gale av stad. Noko barna har høyrt, kan veksa til valdsame dimensjonar i eit barnesinn, seier Sæbø som sjølv har vore sundagsskulelærar.

  Sundagsskulen Noreg legg elles vekt på at særleg dei minste skal få godt høve til å snakka om det dei høyrer på sundagsskulen.

Stramma inn

Dei seinare åra har Sundagsskulen Noreg stramma inn presentasjonen av korsfestinga i sine visuelle framstillingar. Der ein for ti år sidan viste Jesu hender og føter som var gjennombora av naglar, er dagens biletval mindre sterke. Korsfestinga vert ikkje framstelt i nærbilete for førskule- eller småskulebarn. Dempa ymtar har teke over.

  Dei seinare åra er det òg kome noko til som gjer det endå meir aktuelt å tona ned formidlinga av valden i påskeforteljinga: Det er kome barn til landet som er traumatiserte etter eigne valdsrøynsler.

  – Det er langt fleire barn i Noreg enn vi likar å tru, som har vore vitne til vald, seier Sæbø.

  Medvitet om slike tilhøve har gjort at Sundagsskulen Noreg har endra materiellet sitt. Sæbø understrekar at det vert differensiert mellom ulike aldersgrupper, og ein vil gjera dette i endå større grad framover for å tilpassa formidlinga etter behovet til barna.

  – Er det ikkje òg ein fare for at påskebodskapen kan verta for mykje pakka inn?

  – Jo, det er det, og jo eldre ein vert, jo meir må denne bodskapen formidlast som ein røyndom. Det gjeld òg heilt opp i vaksen alder. Krossen er eit anstøyt, og det er ein utfordrande tanke at Jesus har gått i døden for oss, seier Sæbø. KPK

Les òg: Ikke uproblematisk formidling.