Innlegg

Preike: Jesus er stått opp!

Jesu oppstode er sjølve grunnlaget for den kristne trua. Det som skjedde påskemorgon, er beskriven av dei fire evangelistane, men med litt ulike observasjonar og skildringar.

Matteus er åleine om å skildra det kraftige jordskjelvet og kor overveldande måten engelen kom på, var. Matteus samanliknar utsjånaden til engelen med eit lyn, og kleda var kvite. Vi får vita korleis steinen vart rulla frå gravopninga og årsaka til at vaktsoldatane ikkje greip inn for å hindra kvinnene tilgang. Vaktene var rett og slett lamslått av redsel.

Maria Magdalena og Maria kom til grava, men fann ikkje den døde. I staden fann dei ein engel saman med livredde og lamslåtte vaktsoldatar. Grava er tom. Jesu oppstode var skjedd i samsvar med profetiske forvarsel som Jesus sjølv på førehand hadde gitt disiplane sine.

Engelen seier til kvinnene at dei ikkje må frykta, «Eg veit at de leitar etter Jesus, den krossfeste. Han er ikkje her; han er stått opp.» Og han ber dei skunda seg av garde og seia det til disiplane. Engelen gjer dei til bodberarar og sendebod til Jesu disiplar, og jublande av glede spring dei av garde. På vegen møter dei Jesus, som seier til dei, «Ver helsa!», og dei omfamnar føtene hans og tilber han.

Paulus slår fast at Jesu oppstode er grunnlaget for den kristne tru og liv. Han skriv, «Men har ikkje Kristus stått opp, er bodskapen vår tom, og tom er òg trua dykkar. Då står vi som falske vitne om Gud..» (1. Kor 15,14-15).

Oppstoda var det avgjerande beviset for at Jesus var Guds Son. Ved at Gud reiser Jesus opp frå dei døde viser han at han godtar forsoningsverket. Jesu død gir frelse for alle som trur.

Oppstoda viser òg at han for alltid har overvunne døden. Det er òg i dag det avgjerande spørsmålet. Jesus har stått opp, og han lever! Det er ei viktig sanning òg denne påsken. Han vil bu ved trua i hjarta vårt. «Må Kristus ta bustad i hjarta dykkar ved trua og de stå rotfeste og grunnfeste i kjærleik.» (Ef 3,17).

Dei som var først ved grava, er trosvitne og vegvisarar for oss til sanninga. Frå dei løypande kvinneføtene denne påskemorgonen har bodskapet om oppstoda òg nådd til oss. Og vi skal få springa vidare med den glade bodskapen!

«Det eneste håp som jeg eier,

det har jeg o, Jesus, i deg.

Jeg bringes til ro

ved enkelt å tro

at du døde på korset for meg.»

(Øivind Fragell)

«Se, Herren lever! Salig morgenstund!

Mørkets makter bever. Trygg er troens grunn.

Jubelropet runger;

Frelseren er her!

Pris ham, alle tunger;

Kristus Herre er!»

(Budry)

 

POPULÆR: Da koronaen kom i fjor ble behovet for trosopplæring som kunne gjøres hjemme, så stort at IKO's påskekalender raskt ble utsolgt. Nå har de trykket opp flere av både fjorårets og årets påskekalender. FOTO: IKO

Kvinnelig emmausvandrer i påskekalender fra IKO

De fleste i Norge vet hva en adventskalender er, men en påskekalender har du kanskje ikke hørt om? Her formidles påskefortellingen dag for dag.

En påskekalender formidler påskehistoriens drama gjennom ulike luker som åpnes hver dag fra palmesøndag til 2. påskedag.

– Det kan minne litt om en påskevandring der du får en fortelling fra bibelhistorien hver dag. Påskefortellingen passer jo perfekt til en slik måte å formidle på, sier rådgiver for trosopplæring i IKO – Kirkelig pedagogisk senter, Ingunn Aadland, til Kristelig Pressekontor.

IKO har opplevd stor etterspørsel etter at de startet med påskekalender i fjor.

– Vi hadde planlagt kalenderen før vi visste om korona, men når viruset kom, ble det plutselig et stort behov for trosopplæring i hjemmet. Da passet kalenderen perfekt, og opplaget i fjor ble utsolgt, forteller Aadland.

Nå har IKO laget en ny versjon av påskekalenderen og trykket opp flere av versjonen fra i fjor. Det meste av salget går til menigheter og kristne grupper som sender kalenderen til sine medlemmer, samt utsending gjennom Dåpsklubben Tripp Trapp.

– Det viktigste for oss er god trosopplæring, og det synes jeg påskekalenderen gir, sier Aadland.

Idé fra Sverige

Ideen til en påskekalender kommer ikke fra IKO selv men fra illustratøren Michal Hudak i Sverige. Hudak kom til Sverige i 1978 som flyktning fra det kommunistiske Tsjekkoslovakia og utdannet seg til arkitekt. I dag jobber han også som kunstner, barnebokforfatter og illustratør.

– Påsken er den viktigste høytiden, skriver Hudak i en e-post til Kristelig Pressekontor.

Han forteller at han for flere år siden diskuterte med snekker- og skulptørpresten Anders O. Johansson hvordan man best kunne illustrere alt som skjer i løpet av den stille uken.

– Det er jo så mye, da. Den ene hendelsen går over i den andre, og det er lett å miste sammenhengen. Etter litt ettertanke laget vi et såkalt påskeskap sammen, forteller han.

Påskeskapet er et avlangt skap i tre der man åpner ulike luker hver dag i påskeuken. Påskedramaet formidles så ved hjelp av små trefigurer.

– Siden fortsatte tankene. Det publiseres mange forskjellige adventskalendere hvert år, men hvorfor er det ingen påskekalendere? Etter noen skisser kom så den første påskekalenderen ut, forteller Hudak som er glad for at konseptet, som settes stor pris på i Sverige, nå også har funnet veien til Norge.

Hudak har til nå laget sju ulike påskekalendere der noen følger det respektive evangeliet, mens andre er basert på en blanding av evangelietekster.

TROSOPPLÆRING I HJEMMET: Rådgiver for trosopplæring i IKO – Kirkelig pedagogisk senter, Ingunn Aadland, tror påskekalenderen kan fungere bra til trosopplæring i hjemmet under pandemien. FOTO: IKO

– De kvinnelige disiplene må med

Ingunn Aadland i IKO har vært opptatt av at kvinnene som fulgte Jesus og var vitner til hans oppstandelse, også skal vies oppmerksomhet i hele påskefortellingen.

– Ofte når påskehistorien fortelles, snakkes det bare om «kvinnene» ved graven. Jeg synes disse kvinnene, som fulgte Jesus fra Galilea, kan nevnes ved navn. Maria Magdalena, Johanna og den andre Maria. At de var de første oppstandelsesvitnene er en viktig del av tradisjonen og nevnes i alle evangeliene, riktignok med ulike navn. Men i den kulturelle fortellingen er de i liten grad en del av narrativet. De bare dukker opp ved graven, sier Aadland.

Hun er opptatt av at evangeliene forteller om kvinner i Jesu nære omgangskrets, og at disse tradisjonelt har fått liten oppmerksomhet.

– Påskefortellingen rammes jo på mange måter inn av kvinner som salver Jesus. Det er de som ser Jesus for den han er, både før og etter hans død. Kvinner er altså ikke bare statister i påskefortellingen. Dette er noe IKO brenner for å formidle.

Kvinnelig Emmaus-vandrer

I IKO’s påskekalender er den ene av Emmaus-vandrerne illustrert som en kvinne.

– I Bibelen står det at det er to disipler, og kun den ene nevnes med navn. Det er ingenting i veien for at det kunne være en kvinne og en mann, sier Aadland.

Rådgiveren ønsker å påvirke det kulturelle minnet om påsken og få fram igjen Bibelens kvinner i bevisstheten vår.  

– Selv om de ikke dominerer i evangeliene, så hører kvinner med i Jesu disippelkrets. Vi er opptatt av å være tro mot bibeltekstene. Vi endrer den ikke, men løfter fram ting som tidligere har blitt oversett og glemt. KPK

PÅSKE: Hardkokte egg har høyrt heime i feiringa av påske heilt sidan høgtida vart innstifta medan jødane var i fangenskap i Egypt. Foto: Wokandapix/Pixabay.

‘- Påska er kuppa og gjort til vinterferie 2

Skribent Bjørn Are Davidsen avviser det han meiner er svakt funderte påstandar om at påska er ei høgtid dei kristne stal frå heidningane og så gav eit kristent innhald.

– Den kristne påska har opphaveleg ikkje noko med heidenske skikkar å gjere, seier skribent og forfattar Bjørn Are Davidsen.

 Det same har han i fleire år hevda på bloggen sin dekodet.blogspot.com der han har omtalt svakt funderte misoppfatningar om kristne høgtider.

Folkelege førestillingar om jul og påske har ein ting til felles, skriv han: «… at man stadig finner på fortellinger om at ingen av høytidene handler om Jesus».

Langvarig tendens

– For meg er det ein tankevekkar at så mange ender med ei slik forteljing. Jul og påske er dei to store kristne høgtidene, medan det vert hevda at begge er feiringar kyrkja har teke over eller stole frå heidningane og gitt kristent innhald. Hjå folk flest er dette blitt ei forteljing om kyrkja sin maktmisbruk, seier Davidsen til Kristelig Pressekontor.

Han omtaler dette som ein langvarig tendens som han først møtte i studietida si i Trondheim tidleg på 1980-talet.

– Eg kunne mykje mindre om dette då, men ser at det er blitt eit slag sedvane at ein overdriv eller feiltolkar hedenske perspektiv.

Jødisk høgtid

I eit blogginnlegg beskriv han det han kaller eventyr i pressa og på ulike nettstader. Ein påstand i nyare tid er at sidan det engelske ordet for påske, Easter, og det tyske, Ostern, fonetisk liknar namnet på den babylonske fruktbarhetsgudinna Ishtar, så er påska opphaveleg heidensk. Dette stemmer ikkje.

– Slike påstandar er meir morosame enn meiningsfulle. Skal ein først sjå etter noko slikt, er den saksiske gudinna Eostre meir nærliggjande. I England kan dei ha oppkalt påska etter månaden då dei feira henne, seier Davidsen som er rådgjevar i tankesmia Skaperkraft.

For somme er vegen i alle høve kort til å meine at påska dermed er ein hedensk fest kyrkja har «kristna». Med det finn både grupper av kristne og andre – av heilt ulike årsaker – argument for å ta avstand frå den kristne påskefeiringa.

Davidsen meiner ingen slike slutningar står seg. Han avviser kategorisk at den kristne påskefeiringa har noka heidensk forhistorie. Tvert om har ho rota si i den jødiske påska. Vårt ord for påske kjem då også til oss via gresk frå det hebraiske pesach, som tyder å gå forbi, peiker han på i eit blogginnlegg frå 2017.

Ikkje berre er den kristne påskefeiringa utan heidensk tilknyting. Ho har sitt opphav i den viktigaste jødiske religiøse markeringa og er den eldste av dei kristne høgtidene.

Heller ikkje på det ytre planet meiner Davidsen det er mykje heidensk å finne i kirkens kyrkja si påskemarkering.

– Påskeegg og påskeharer er ikkje gamle heidenske tradisjonar, som nokre trur, men relativt moderne oppfinningar som fyrste gongen vert omtalt skriftleg seint på 1600-talet i det lutherske Tyskland, seier han.

Davidsen viser her til ein artikkel av Paul D. Race, på nettstaden Family Christmas Online. Der står det at den tyske eventyrsamlaren Jacob Grimm lyt få mykje av skulda for at ålmenta i dag årleg vert villeia når påska nærmar seg og våren stunder til. Grimm gjekk ifylgje Race ut ifrå, på eit særs magert kildegrunnlag, at den eggleggjande påskeharen var ein figur knytta til gudinna Eostre frå det førkristne Europa. Dette vert ikkje støtta av nokre forskarar.

Vårfestar

Davidsen synet til at ordet påske i dei fleste land viser til pesach, ikkje til det engelske Easter.

 – Dette er det rett og slett viktig å understreke. Vi har vårt ord for påske frå den jødiske feiringa, og Jesus vart avretta under den jødiske påska. Den kristne påska er dels ei forlenging av den jødiske samtidig med at den for kristne markerer eit brot med jødedomen. Men noka heidensk høgtid er påska ikkje, seier Davidsen.

 Noko av forvirringa har oppstått fordi folk rundt vårjamndøger alltid har halde festar, utan at kyrkja dermed har kuppa dei. Påske og vårfestar fall berre omtrent saman i tid.

– Stole frå kyrkja

MYTER: – Den kristne påska er blitt kuppa og gjort til ein vinterferie nummer to, meiner myteavslørar Bjørn Are Davidsen, her utanfor Langhus kyrkje i Follo. Foto: Liv-Marit Davidsen.

Ei slik mangelfull historieforståing bidreg etter hans meining til å forsterke fordommar, og mange får då eit meir negativt syn på kyrkja. Ho blir kun ei maktkyrkje som tek seg til rette og fortrengjer andre tradisjonar.

– Er ein fyrst oppteken av denne typen påskekrim, er det heller motsatt. Det er den kristne påska som er blitt kuppa og gjort til ein vinterferie nummer to, seier Davidsen.

Han meiner å sjå liknande prosessar i andre delar av historia. Einkvan får ein fiks idé som vert formidla som fakta, og så vert innhaldet endra i den religiøse fortellinga. Om ein trur dei kristne høgtidene er stolne, ynskjer ein så å gå attende til det opphavelege og «autentiske».

– Det ein ikkje ser, er at ein i staden etablerer nye tradisjonar, og det er legitimt. Men det som ikkje er legitimt, er å påstå at einkvan har stole noko når dei faktisk ikkje har gjort det.

– Kvifor oppstår slike myter om påska som noko heidensk? Er det berre slapp research?

– Eg trur ikkje mange av dei som spreier dette, eingong er inne på tanken om å gjere research. I skule og samfunn vert vi oppmoda til kritisk tenking. Likevel er det vanleg å tenkje at ein ikkje treng å undersøke påstandar, endå rett informasjon er lett å finne i vår tid.

– Kor vanskeleg er kampen mot slik mytespreiing?

– Kampen er tapt. Ein får ikkje noko gjennomslag for dette. Det er vanskeleg nok å kome til orde, og ein vert fort oppfatta som ein festbrems om ein hevder at mytene er myter. Då blir ein sett på som ein surpomp av dimensjonar. Likevel vil eg meine at når ein les feilaktige oppslag, må det vere lov å rekke opp hånda og seie ifrå, seier Davidsen.

Forfattaren meiner det er grunn til å peike på at mykje av grunnen til feiloppfatningane stammer frå antikatolsk propaganda frå protestantar. I 1853 utga skotten Alexander Hislop det Davidsen kaller ein konspirasjonsklassikar, The Two Babylons: Papal Worship Proved. Boka kom på nytt i 1971.

– Boka fekk stor innverknad, og for kristne kan dette vere interessant å vite om. Denne boka har sett mykje av tonen i diskusjonen mellom anna om påstanden om påsken sitt heidenske opphav og at det skal dreie seg om katolsk avgudsdyrking.

– Feiret oppstandelsen

Davidsen meiner kristne godt kan bli meir merksame på sin eigen rike tradisjon og feire påske minst like frimodig som jul.

– Om ikkje kristne feirer ei kristen påske, blir det litt rart, sidan dette var den fyrste og viktigaste kristne høgtida. Den fyrste kristne kyrkja feira ikkje at Jesus vart fødd, men oppstoda hans, poengterer han. KPK

OPPSTÅTT: De som våget seg til Jesu tomme grav den første påskemorgen, gjorde det på tross av frykt for forfølgelse. Det trenger ikke vi å kjenne på når vi oppsøker et møte med Jesus i det kristne fellesskapet. Bildet over er fra Time kyrkje på Jæren. BEGGE FOTO: PETTER OLSEN

De som trosset frykten

Maria Magdalena og kristne i Colombo på Sri Lanka lot ikke frykten hindre seg i påsken. Heller ikke vi, som kanskje mest av alt har oss selv å frykte, må la oss hindre fra å søke kristent fellesskap med frimodighet.

I skrivende stund er det klart at flere enn 200 mennesker er drept etter seks ulike eksplosjoner som rammet tre kirker og tre hoteller i og ved hovedstaden Colombo på Sri Lanka. Minimum 450 mennesker er såret.

Troende som kom til kirkene St. Anthony’s Shrine i Colombo, St. Sebastian’s Church i Negombo like nord for hovedstaden og Zion Church i Batticaloa øst på øya for å feire Jesu oppstandelse, ble revet bort.

Videre er tre hoteller i den sentrale delen av hovedstaden rammet. Det dreier seg om femstjernershotellene Shangri La, Cinnamon Grand og Kingsbury. Også utlendinger ble drept, inkludert fra vestlige land. Det er meldt om ytterligere to eksplosjoner, som også førte til tap av menneskeliv. 

Varsel

NTB melder at Sri Lankas øverste politisjef for ti dager siden hadde sendt ut nasjonalt varsel om risiko for mulige selvmordsangrep: – Utenlandsk etterretning har meldt at NTJ (National Thowheeth Jama’ath) planlegger å gjennomføre selvmordsangrep mot viktige kirker og den indiske ambassaden i Colombo, het det i varselet. NTJ er en radikal muslimsk gruppe på Sri Lanka som fikk oppmerksomhet i fjor da den ble koblet til ødeleggelse av buddhist-statuer. I skrivende stund har ingen påtatt seg ansvaret, men sju personer er pågrepet.

De kristne i Colombo som oppsøkte kristent fellesskap denne påskedagen, gjorde det altså på tross av begrunnet frykt for at det kunne koste dem livet

De kristne i Colombo som oppsøkte kristent fellesskap denne påskedagen, gjorde det altså på tross av begrunnet frykt for at det kunne koste dem livet. Så stor betydning hadde det for dem å feire Jesu oppstandelse. 

Frykt

Med disse grufulle nyhetene i tankene talte en liten detalj i påsketekstene til meg. For frykten må også ha preget Maria Magdalena i den dramatiske påsken for snart 2000 år siden. I alle fall leser vi om disiplene at de på kvelden første påskedag befant seg bak lukkede dører “av frykt for judeerne” (Joh 20,19).

Heller ikke disiplenes frykt var ubegrunnet. De visste ikke om yppersteprestene, de eldste og de skriftlærde som til sammen utgjorde Sanhedrin – Rådet – og som hadde dømt Jesus til døden (Mark 14,64), også ville komme etter dem.

De trosset frykten og fikk et møte med den oppstandne og verdens viktigste budskap å gå med

Men Maria Magdalena (og flere andre kvinner) hastet likevel til graven mens det ennå var mørkt søndag morgen. De trosset frykten og fikk et møte med den oppstandne og verdens viktigste budskap å gå med. Det satte mot i de gjenværende 11 mannlige disiplene (Matt 28).

Kanskje denne delen av evangelistenes påskeberetning også var med på å sette mot i de kristne i Sri Lankas hovedstad – og tidligere år de troende i eksempelvis Egypt. I avskjedstalen advarte Jesus disiplene: “Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere” (Joh 15,18).

Komfort

Under påskedagsgudstjenesten i Time kyrkje i dag tenkte jeg at dette også er relevant for oss som – i alle fall foreløpig – lever under helt andre forhold som kristne. Riktignok har også vi de siste årene blitt gjenstand for latterliggjøring, marginalisering og økende uvilje mot det kristne budskapet, men frykten for å bli drept når vi oppsøker kristent fellesskap, har vi ikke grunn til å føle.

Tomme parkeringsplasser og halvfulle stol- og benkerader kan leses som en hån mot våre trossøsken i den lidende kirke – og som en bekreftelse på at sekulariteten har påvirket oss

Hos oss er det mest vår egen komfort som hindrer oss i å fylle bedehus og kirker i påsken. I lys av hendelsene på Sri Lanka kan halvfulle stol- og benkerader i bedehus og kirker og tomme parkeringsplasser utenfor, leses som en hån mot våre trossøsken i den lidende kirke – og som en bekreftelse på at sekulariteten har påvirket oss.

Det var da Johannes trosset frykten og slo Peter i springmarsjen til graven at han “så og trodde” (Joh 20,8). 

TÅREKILDEN: Oversikt over Tårekildens sju scener. Alle foto: Brit Rønningen

Sju scener om lidelse

Skulptøren Rick Wienecke har gjort noe så kontroversielt som å undersøke om det er en sammenheng mellom Jesu korsfestelse og jødenes holocaust.

BRZEZINKA, POLEN: Det begynner med Getsemane, stedet der Jesus kjemper alene før han går inn i lidelsen og døden. Jesus holder et fullt beger. Han er klar for å drikke lidelsens beger og gå veien til Golgata og korsfestelsen.

Bak denne bronseskulpturen av Jesus henger det bilder fra gettoene jødene ble tvunget inn i før de ble sendt til tilintetgjørelsesleirene og gasskamrene.

Var gettoene jødenes Getsemane? Koblingen blir i alle fall gjort i utstillingen Tårekilden.

Kunstneren og kunstverket holder til i Arad i Israel. I landsbyen Brzezinka (Birkenau på tysk) er det imidlertid mulig å se en kopi av kunstverket. Det er der Sambåndet blir kjent med det. Skulptøren Rick Wienecke kommer opprinnelig fra Canada, men han har bodd i Israel i over 30 år og har israelsk statsborgerskap, noe som ikke er lett å få.

Sju scener
Med utgangspunkt i Jesu sju setninger på korset har Wienecke laget sju scener fra korsfestelsen på en vegg og sju bronseskulpturer av en holocaustoverlevende som samtaler med den korsfestede Kristus. Spørsmålet kunstneren stiller, er om Jesu lidelse på korset og jødenes lidelse under holocaust (betyr “tilintetgjørelse”, red.anm.) kan møtes i en dialog som reflekterer hverandres smerte. Tittelen Tårekilden er hentet fra Jer 9,1: «Å, om mitt hode var vann og mitt øye en tårekilde! Da ville jeg dag og natt gråte over de drepte blant mitt folk.»

Tilgivelse 

TILGIVESE: Jesus ber Gud om å tilgi dem som korsfestet ham. Den overlevende etter holocaust spør seg om han han tilgi.

Den første korsfestelsesscenen illustrerer Jesus som tilgir sine mordere: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23,34). Der står den overlevende lent mot veggen og skjuler ansiktet. Antagelig har han mange spørsmål til det Jesus sier, spørsmål som: «Ber du meg om å tilgi de som har gjort dette ubeskrivelige mot meg?», «Ber du meg om å glemme at min familie ble utslettet i Auschwitz og alt det som er blitt gjort mot meg?» og «Hvordan kan jeg ære mitt folk og samtidig tilgi dets gjerningsmenn?».

Husk meg

HUSK: Jesus og den overlevende ber om å bli husket.

Så kommer vi til denne setningen: «Sannelig, sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis.» (Luk 23,43). Det er Jesu svar på bønnen «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike!» (Luk 23,42) fra den ene røveren som blir korsfestet sammen med ham.

I denne scenen har Jesus vendt ansiktet mot høyre, mot røveren som kommer med bønnen. Den andre røveren, han som håner og spotter Jesus, får dermed ikke se Jesu ansikt. Den holocaustoverlevende strekker ut sin høyre arm mot korset og ber om å bli husket. Hele skikkelsen trygler: «Ikke glem meg!», «Husk det jeg har gått igjennom!» Ser man nøyere på Jesus, kan det virke som han også ber om å bli husket. «Husk det jeg har lidd!», er det som han sier.

Relasjon

RELASJON: Jesus gir Maria og Johannes en ny relasjon. Den overlevende får også en ny relasjon, en relasjon til de døde i Holocaust.

Jesu ord til sin mor Maria og sin disippel Johannes som vi kan lese om Joh 19,26-27, utgjør den tredje scenen: «Da nå Jesus så sin mor og den disippelen som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.»

Her er det snakk om relasjoner. Lidelsen og døden fører til nye relasjoner som ikke nødvendigvis er basert på biologi og slektskap. Før sin død sørger Jesus for at Maria får en ny «sønn» og Johannes en ny «mor». På den måten blir de tatt vare på etter at Jesus er borte.

Etter holocaust får den overlevende, tilsvarende som Maria og Johannes, del i en ny relasjon, og det er til alle de som døde i holocaust. Den relasjonen er en tung byrde å bære. De døde henger slapt over skuldrene til den overlevende som sleper seg av gårde.

Forlatt

FORLATT: Jesus og den overlevende roper: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”

I fjerde scene i Tårekilden er det ingen tvil om hvilken setning fra Jesus det er snakk om. Både den korsfestede og den overlevende roper: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15,34). Begge er sviktet, forlatt og overlatt til seg selv i den mørkeste smerte. Ansiktene står i samme vinkel og posisjon.

I forlengelsen av ropet etter Gud spør kanskje den holocaustoverlevende: «Hvordan kan du la holocaust skje?», «Hvor er du i holocaust?» Jesus var sann Gud og sant menneske. Mennesket Jesus spør kanskje: «Hvordan kan du la korsfestelsen skje?», «Hvor er du i korsfestelsen?».

Tørst

TØRST: Jesus og en overlevende tørster.

Det neste Jesus sier, er både forståelig og uforståelig. Han sier: «Jeg tørster!» (Joh 19,28).

Korsfestelse er en langsom måte å dø på, og man blir blant annet dehydrert. Så det er ikke rart at Jesus tørster. Samtidig har Jesus tidligere sagt at han er livets vann, og at den som drikker av det vannet, aldri skal tørste igjen. Men nå er altså det levende vannet fullstendig tørt. Det har gitt av seg selv til siste dråpe. Hvordan er det mulig?

Den overlevende bøyer seg ned og strekker høyre arm mot Jesu føtter som for å prøve å få ut litt dråper fra det levende vann. Tørst er noe som han kjenner godt til. I Auschwitz var det en kamp for å få vann, for ikke å snakke om da han ble fraktet dit i en godsvogn overfylt av mennesker og uten vann og mat.

Men «Jeg tørster!» går ikke bare på tørst etter det fysiske vannet som slukker den fysiske tørsten her og nå. Der ligger også en tørst etter det levende vannet, at det skal bli levende igjen, slik at en slipper å tørste mer.

Ferdig

FERDIG: Jesus har fullført det han kom for å gjøre, og det er helt slutt for den overlevende.

Det nærmer seg slutten for Jesus. «Det er fullbrakt!» (Joh 19,30). Her sier Jesus at det er slutt på hans lidelse. Han har fullført det han kom for å gjøre. Det er ferdig.

For den overlevende betyr “ferdig” eller “slutt” noe annet. Da han blir befridd fra Auschwitz, er han helt ferdig, uten noen ting. Det er slutt på alt, alt er uvisst, og han aner ikke hvem han er eller hvor han skal gå. Med venstre hånd gjemmer han ansiktet. Virkeligheten er kanskje for mye å se på. Den høyre hånden peker i retning den korsfestede, men på grunn av at han gjemmer ansiktet, får en inntrykk av at han føler seg frem i blinde.

I heftet A Dialogue of Suffering Between the Crucifixion and the Holocaust som er gitt ut til utstillingen og som kan brukes som et studieopplegg, peker Wienecke på det tragiske at ingen ønsket å ta imot de overlevende i 1945. Derfor var det en del som dro tilbake til konsentrasjonsleirene som nå ble brukt som flyktningeleirer. Ifølge Wienecke var det for de overlevende som å vende tilbake til graven. Slutt betyr også død og grav for den overlevende.

Overgivelse

OVERGIVELSE: Jesus overgir seg til sin himmelske far og de døde i Holocaust overgir seg til den overlevende.

Og nå er det helt slutt: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23,46). Jesu ansikt henger ned. Han har virkelig overgitt seg til sin himmelske fars vilje.

Den overlevende har kollapset og ligger på bakken. Der nedenfra kikker han opp på Jesus, men han er ikke alene. En tung kappe av alle de som omkom i holocaust, dekker ham og holder ham nede. Fra kappen kommer det frem en skikkelse som bøyer seg over den overlevende. Skikkelsen overgir sin ånd til den overlevende. Nå er det den overlevende sitt ansvar at de døde blir minnet. Også det er blitt overgitt til han.

Sommerfuglen

SOMMERFUGL: På den andre siden av ovnen er det en fremtiden som det jødiske barnet ikke får oppleve.

Men her følger mer etter overgivelsen. I rommet ved siden av er det en skulptur av et barn som sitter på huk ved siden av en krematorieovn. Selv ikke barn blir spart i holocaust. Døden ser ut til å ha det siste ordet.

Så viser det seg at jeg ikke har sett ordentlig på skulpturen. Jeg har bare stått på den siden som viser barnet foran ovnen. Guiden forteller at der er mer. På den andre siden av ovnen stikker barnet hånden i et stykke jord. På marken er det olivenblad, og en sommerfugl gjør seg klar til å fly.

I A Dialogue of Suffering Between the Crucifixion and the Holocaust forklarer kunstneren at skulpturen er inspirert av diktsamlingen I never saw another butterfly, en samling poesi og kunst av jødiske barn som bodde i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Det er en oppstandelse og fremtid på den andre siden, men det jødiske barnet vil ikke oppleve det. På veggen bak skulpturen henger det bilder av opprettelsen av staten Israel. For Wienecke blir dannelsen av Israel jødenes oppstandelse fra holocaust.

Oppstandelsen

OPPSTANDELSEN: I oppstandelsen møtes Jesus og den overlevende.

Det er ikke bare den overlevende fra holocaust som går fra død til oppstandelse. Som et mektig crescendo avsluttes Tårekilden med det som for kristne er den store avslutningen på påskedramaet, nemlig Jesu oppstandelse. Historien om Jesus ender ikke på korset.

Så langt har den korsfestede Kristus og den overlevende fra Holocaust ikke virkelig møtt hverandre. I den siste skulpturen kommer Jesus opp fra steinene som representerer de døde. Det gjør også den overlevende. Jesus løfte et tomt beger i den ene hånden. Med den andre hånden griper han hodet til den overlevende. I oppstandelsen møtes endelig de to. Oppstandelsen er ikke bare fysisk, den er også relasjonell. En relasjon mellom Jesus og den overlevende oppstår.

Dermed har Wienecke svart på sitt eget spørsmål. Lidelsen fra korset og holocaust kan møtes i en dialog.

En kilde
I det jeg går ut fra utstillingen, kjenner jeg på at jeg har vært ved en kilde til ny forståelse av påskens budskap og holocaust.

Det kan også merkes at det er et kunstverk som har kostet kunstneren. Wienecke forteller i sitt hefte at han var spent på om Tårekilden ville få hans jødiske venner til å snu ham ryggen. Hans sønn truet med å flytte hjemmefra hvis en eneste ultraortodoks jøde dukket opp foran hjemmet deres for å demonstrere mot kunstverket.

For det er kontroversielt i Israel, denne koblingen mellom korset og holocaust. Men Wienecke betror oss at han kunne ikke annet enn å lage Tårekilden, for Gud ville han skulle lage det. Ifølge ham er det blitt til i en prosess i bønn og lytting til Gud. Og det er som om Tårekilden kommer fra en kilde utenfor seg selv.

Kilde: “A Dialogue of Suffering Between the Crucifixion and the Holocaust”

UTFORDRANDE: – Påskeforteljinga er ikkje den lettaste å formidla, men den viktigaste, meiner Jarle Waldemar. Bildet er frå Lyngdal Bibelcamp i 2018. FOTO: PETTER OLSEN

– Påskehistoria har 18-årsgrense

Formidlaren Jarle Waldemar forkynner bodskapen til påska for barn, men skjermar dei for lidingshistoria si verkelege gru.

Waldemar er blant dei mest kjende formidlarane av kristent innhald til norske barn. Denne påska forkynner han ikkje nokon stad, men elles i året reiser han mykje rundt.

Bibelforteljinga om dagane fram til påskemorgon er prega av brutalitet. Korleis formidlar ein Jesu fysiske liding til barn utan at det gjev sjelelige skadar?

Ikkje lett

– Påska har så mange fasettar, og det er eit ganske stort spenn mellom sorg og smerte, glede og begeistring. Det er mykje å spela på, tenkjer eg. Påskeforteljinga er ikkje den lettaste å formidla, men den viktigaste, seier Waldemar til Kristeleg Pressekontor.

  Han meiner det ikkje er alle dei einskilde hendingane, som valden mot Jesus, som må fram.

  – Overfor barn og unge er ikkje detaljane det viktigaste, men det å zooma inn på det sentrale, at dette gjorde Jesus frivillig, at han valde å døy for oss og viste kjærleiken sin på den måten. Då vert ikkje smerta og lidinga framherskande, men vi ser historia gjennom andre briller. I staden for å snakka så mye om at Jesus døyr, snakkar eg meir om det som kjem etterpå.

Pyntar historia

– Du pyntar på historia?

  – Ja, og eg tenkjer at det er greitt, seier han og samanliknar med forteljinga om Noas ark.

  – Den er òg gruvsam, og vi fortel ikkje små barn om dei som står på utsida av arken og som druknar. I staden snakkar vi om Guds omsut for dei som vert berga, seier han.

  Waldemar meiner det er mange historier i Bibelen både barn og vaksne må veksa inn i med alderen.

  – Litt og litt klarer vi å gripa meir og meir av innhaldet, meiner han.

  Waldemars røynsle er at barna vert fascinert av påskeforteljinga.

  – Dei lyttar og lagar seg nokre bilete i hovudet. Det er ei omfattande historie med mange element. Det viktigaste er at barna får med seg hovudbodskapen i staden for å borre seg fast i små detaljar.

  I ei tid der mange barn er nokså vant med vald på digitale plattformer, meiner Waldemar det likevel er naudsynt å skjerma.

  – Min formidling handlar ikkje så mye om sjølve korsfestelsen, og når eg viser bilete, passar eg på så eg ikkje skapar vonde kjensler. Eg er var på kva eg serverer.

18-årsgrense

I sin eigen oppvekst var Waldemar fascinert av påskeforteljinga. Han hadde framifrå leiarar som gjenga den «med liv og lyst», som han seier, og kom skadefritt frå å høyra om dei mindre hyggelege delane av historia. Då han som voksen såg filmen The Passion of the Christ, som handlar mest om Jesu liding, skjedde det noko.

  – Den gav meg ein sånn wow-oppleving. Eg fekk ei skikkeleg kjensle av at dette var ekte. Det er noko anna enn å høyra historia gjeve att munnleg, seier Waldemar som meiner Jesu lidingshistorie er for vidarekomne.

  – Den eignar seg ikkje for små barn. Ungdom og tweens kan gå djupare inn i forteljinga. I tenåra er det viktig å opna litt. Påskehistoria i si verkelege gru er det i grunnen 18-årsgrense på, men vi kan ikkje venta heilt til ungdomane våre er myndige før vi formidlar noko om Jesu liding. Vi må snakka om han, men opna varsamt og forsiktig, seier han.

Balansegang

BALANSE: – Det handler om å vise klokskap og ha barnets behov i sentrum, sier programsjef Odd Ketil Sæbø. Foto: Søndagsskolen Norge.

Òg i Sundagsskulen Noreg lèt dei vera å måla ut for mange detaljar i lidingshistoria.

  – Vi har ein balansegang vi må gå. Her handlar det om å visa klokskap og ha behovet til barnet i sentrum, seier programsjef Odd Ketil Sæbø som er pedagogisk ansvarleg i Sundagsskulen.

  Han innser likevel at dei mørke sidene i livet og i bibelforteljingane må få koma fram.

  – Utan at vi snakkar om vondskapen, vert livet uforståeleg og livstolkningen vanskeleg, seier han og vektlegg at det viktigaste spørsmålet å svara på, er å finna ut på kva for eit alderstrinn ein skal snakka tydeleg om slike ting.

  – Vi har fått eit aukande medvit dei seinare åra omkring korleis det verkar på barn å høyra om dramatiske hendingar som Jesu liding og død, seier Sæbø.

Han meiner det er viktig å vera oppmerksam på korleis barn koplar det dei får høyra på sundagsskulen, med livlege fantasiar.

  – Det kan bera gale av stad. Noko barna har høyrt, kan veksa til valdsame dimensjonar i eit barnesinn, seier Sæbø som sjølv har vore sundagsskulelærar.

  Sundagsskulen Noreg legg elles vekt på at særleg dei minste skal få godt høve til å snakka om det dei høyrer på sundagsskulen.

Stramma inn

Dei seinare åra har Sundagsskulen Noreg stramma inn presentasjonen av korsfestinga i sine visuelle framstillingar. Der ein for ti år sidan viste Jesu hender og føter som var gjennombora av naglar, er dagens biletval mindre sterke. Korsfestinga vert ikkje framstelt i nærbilete for førskule- eller småskulebarn. Dempa ymtar har teke over.

  Dei seinare åra er det òg kome noko til som gjer det endå meir aktuelt å tona ned formidlinga av valden i påskeforteljinga: Det er kome barn til landet som er traumatiserte etter eigne valdsrøynsler.

  – Det er langt fleire barn i Noreg enn vi likar å tru, som har vore vitne til vald, seier Sæbø.

  Medvitet om slike tilhøve har gjort at Sundagsskulen Noreg har endra materiellet sitt. Sæbø understrekar at det vert differensiert mellom ulike aldersgrupper, og ein vil gjera dette i endå større grad framover for å tilpassa formidlinga etter behovet til barna.

  – Er det ikkje òg ein fare for at påskebodskapen kan verta for mykje pakka inn?

  – Jo, det er det, og jo eldre ein vert, jo meir må denne bodskapen formidlast som ein røyndom. Det gjeld òg heilt opp i vaksen alder. Krossen er eit anstøyt, og det er ein utfordrande tanke at Jesus har gått i døden for oss, seier Sæbø. KPK

Les òg: Ikke uproblematisk formidling.

GJENKLANG: Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad i Garness håpar songane om Jesu lidingshistorie kan gje gjenklang i livet til folk i dag og gje stemme til den lidande kyrkja og dei forfølgde kristne. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Påskekonsert gjer stemme til lidande kristne

Med konserten "Gåten om korset" ynskjer arrangørane å trekkja liner frå Jesu lidingar på krossen til dei kristne som lid i dag.

I helga blir turneen som Stefanusalliansen arrangerer med påskekonserten Gåten om korset, avslutta. Konserten er eit prosjekt i samarbeid med forfattar Jostein Ørum og duoen Garness og inneheld 14 heilt nye påskesongar. Første konsert var i Kristiansand 28. mars, og siste sjanse er i Grimstad 7. april. 

Garness, som består av systrene Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad, har sett musikk til Ørum sine tekstar.

– Konserten fortel Jesu lidingshistorie, men trekkjer òg inn perspektivet med forfølgde kristne som må lida for trua si i dag, fortel Reigstad Norheim til Kristeleg Pressekontor.

– Når ein les Det nye testamente, står det mykje om det å ta del i Kristi lidingar. For oss som lever i Norge, kan det nok verka litt fjernt, men det er viktig at vi ber for dei som lid for trua si, og at vi  kjempar saman med dei, legg systera til.

Stemmene frå den lidande kyrkja

For nokre år sidan skreiv Ørum boka «De som så ham». Den handlar om 40 menneske som opplevde Jesu siste veke saman med han.

– Men eg vart ikkje heilt ferdig med historiene. Etter kvart som eg har fått møta mange menneske frå den lidande kyrkja, høyrde eg òg meir og meir stemmene deira i Jesu lidingshistorie, seier Ørum til magasinet Stefanus.

Det var Ørum som først tok kontakt med Stefanusalliansen om å laga Gåten om korset.

Tekstane i påskekonserten følgjer ulike personar som såg Jesus eller var saman med han i veka før han døydde, og konserten fortel påskeforteljinga gjennom auga deira frå palmesøndag til oppstoda første påskedag.

– Vi håpar folk kan kjenna seg igjen i eigne liv i dag, og at stemma deira kan verta stemma vår. Dette synest vi Jostein har fått veldig bra til i tekstene sine, seier Garnes Reigstad og legg til:

– Vi håpar vi kan treffa nokre kjenslestrenger i folk slik at påskehistoria kjennest relevant for dei liva vi lever i dag.

Ikkje berre dystert

Garness fortel at nokon av songane vågar å vera i det mørke rommet – utan å koma med alle svar.

– Det synest vi er litt fint. Det var jo sånn for dei kristne som opplevde første langfredag. Dei visste ikkje at det ville koma ein påskemorgon, så i desse songane lèt vi det dirra litt, seier dei.

Men duoen lovar at det ikkje berre vert dyster stemning.

– Nåden er òg sterkt til stades gjennom konserten, og det er veldig variert musikalsk. Vi har alt frå lette pop-prega låtar til innslag av arabiskinspirerte tonar. Vi har både svære låtar med masse overskot og såre, inderlege songar, fortel Garness.

– Held ut lidinga

Stefanusalliansen er ein er ein misjons- og menneskerettsorganisasjon med særleg vekt på trusfridom som ein grunnleggjande menneskerett.

– Vi ynskjer at folk skal få sjå den spenninga som ligg i påskeforteljinga med det dramatiske at Jesus måtte lida, samstundes som det er gjennom lidinga at han sigrar, seier assisterande generalsekretær i Stefanusalliansen Hilde E. Skaar Vollebæk til KPK.

Ho fortel at mange kristne i verda lever med eit mykje høgare medvit rundt dette enn i Norge.

– Dei held ut i lidinga fordi Jesus gjorde det, og dei veit det ikkje er forgjeves. Når dei lever i ein pressa kvardag, må dei verna om vona som oppstandelsen gir, seier ho.

Turneen består av ti konsertar i ti ulike kyrkjer rundt om i landet. Garness fortel at dei verkeleg slår på stortromma denne gongen.

– Dette er den største produksjonen vi har reist rundt med som Garness. I tillegg til bandet skal vi ha med oss eit kor frå Bibelskolen i Grimstad, og det vert òg eit visuelt konsept med videografikk som vert vist på skjerm, fortel Garnes Reigstad.

Jul, påske og pinse?

Garness har tidlegare blant anna gjeve ut eit julealbum og har gjennomført mange julekonsertar.

– Det er utruleg mange tilbod før jul, så vi synest det er veldig gøy og meiningsfylt og no få løfta fram påska meir i det kunstnariske og kulturelle. Det finst jo mykje god påskemusikk, men kanskje ikkje så mykje nytt, seier dei.

Òg Skaar Vollebæk samanliknar prosjektet med dei mange julekonsertane der folk tek seg tid til å reflektera.

– Vi har lyst å bidra til at bodskapen til påska òg får slike rom til å reflektera i. Vi har òg som føremål å bidra til at impulsar frå forfølgde kristne sitt trosliv kan inspirera norske kristne, seier ho.

Dersom finansiering kjem på plass, har Garness eit ønske om å òg gje ut Gåten om korset som album.

– Då står vel berre pinsa att blant dei store kristne høgtidene? Kjem det eit pinsealbum òg?

– Ja, eg kjenner at det boblar litt etter dette prosjektet. Pinseperspektivet er jo ikkje med her då dei ikkje hadde fått Den heilage ande der vi avsluttar historia vår, seier Garnes Reigstad.

Garness fortel at dei ikkje har nokon konkrete planar om eit pinsealbum.

– Men du skal aldri seia aldri, ler dei. KPK

"Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde." ILLUSTRASJON: FREEBIBLEIMAGES

Mens vaktene lå i koma

Med sin oppstandelse vant Jesus den definitive seier over dødskreftene i tilværelsen.

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!  Skynd dere av sted og si til disiplene hans: «Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.» – Nå har jeg sagt dere det.»
   Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham.  Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.» (Matt 28,1-10)

Det var ingen øyenvitner til Jesu oppstandelse. Det måtte da ha vært vaktene som skulle passe på graven, og de svimte av allerede da tingene begynte å skje. Salmedikteren Johan Nordahl Bruun skildrer det slik: «Lynet blinker, jorden bever, graven brast, og Jesus lever!» Ikke rart de svimte av!

Ut fra bibelteksten kan det virke som om vaktene lå i koma mens engelen snakket med de to kvinnene, som begge het Maria. Den ene av dem, Maria Magdalena, er på mange måter oppstandelsesfortellingens kvinnelige hovedperson. Hun har gitt inspirasjon til den kanskje mest brukte påskemorgensalmen vi har, og samtalen mellom henne og Jesus i Johannes-evangeliet, er en av Det nye testamentets vakreste tekster.

Hun som kalles «den andre Maria», var mor til to av Jesu disipler, nemlig Jakob og Johannes.

Etter samtalen med engelen, fikk de to kvinnene møte Jesus.

Hvor var vaktene da? Lå de fremdeles i svime, eller hadde de sneket seg av gårde og begynt å spre det ryktet som skulle berge omdømmet deres – at disiplene hadde overfalt dem og stjålet Jesu legeme?

Kvinnene hadde annet å gjøre: Etter å ha møtt Jesus skyndte de seg videre for å møte disiplene, og for å gi dem en hilsen fra Jesus. Teksten beskriver stemningen de var i slik: «redde, men jublende glade».

Man kan være glad og redd samtidig. Vi som har både barn og barnebarn, har sikkert hørt uttrykket «gru-glede seg». Men de ble ikke slått ut av å gru-glede seg; i stedet gjorde de som de var blitt bedt om, og budskapet om Jesu oppstandelse begynte å spre seg fra den dagen av.

Med sin oppstandelse vant Jesus den definitive seier over dødskreftene i tilværelsen. Som Peter sa på pinsedag: «Døden var ikke sterk nok til å holde (Jesus) fast».

PÅSKESPILL: I Kristiansand Frikirke haPOPULÆRT: Påskemusikalen engasjerer hele menigheten og er populær blant barna som tar på seg større roller etter hvert som de vokser opp. Her fra oppsetningen i fjor. FOTO: Kristiansand Frikirke

Påskemusikal tydeliggjør forsoningen

Påskemusikalen «Lys, lys levende» trekker linjene mellom Jesus og det første påskelammet.

Søndag 18. mars setter Kristiansand Frikirke opp påskemusikalen “Lys, lys levende”. Også dagens generalprøve er åpen for publikum.

I januar 2009 fikk Kristiansand Frikirke og daværende pastor Jan Gossner penger fra kommunen for å lage og sette opp et påskespill. Sammen med kantor Jon Kleveland, Tore Thommasen og Randulf Roaldsnes hev Gossner seg rundt og fikk laget en musikal til påsken samme år.

Siden har det blitt en tradisjon å sette opp påskemusikalen «Lys, lys levende» i Frikirken før påske.

– Påsken blir ofte litt glemt i kirkene, og folk drar heller på fjellet. Vi synes det er gøy å ta påsken litt tilbake og setter opp påskemusikalen uka før palmehelga, slik at folk kan ta med seg fortellingen inn i høytiden, forteller pastor Stein Arve Graarud.

Påskemusikalen spilles to ganger søndag 18. mars. Nytt av året er at også generalprøven i dag er åpen for publikum. Graarud mener forestillingen er en god måte å nå ut med forkynnelsen på.

– Folk vet ikke lenger så mye om hva kristne høytider handler om, og vi kan med påskespillet skape bevissthet rundt det, sier Graarud.

Håper flere vil sette opp påskespill

Rundt 100 barn, konfirmanter, unge og voksne er med på oppsetningen av «Lys, lys levende», som følger to familier i Jerusalem gjennom en dramatisk påskeuke for nesten to tusen år siden.

– Dette er noe hele menigheten gleder seg til. Barna vil jo ikke reise vekk når det er påskespill. Barna som startet med å spille landsbybarn, har etter hvert gått over i større roller som soldater og lignende, forteller Graarud.

Graarud håper flere kirker vil sette opp påskespill og skape mer oppmerksomhet rundt påskebudskapet.

– Man kan gjøre det med enkle midler og kan bygge kulisser med det de har. Vi har spilt inn all musikken og selger den og manus ferdig til dem som vil bruke det. Det er en ressurs som folk kan lage til sitt eget, sier han.

Barnevennlig

Graarud tror at en grunn til at ikke flere kirker velger å sette opp påskespill, er at de bibelske hendelsene i påsken oppleves som brutale og lite barnevennlige.

– Påsken er brutal, med korsfestelse og utrolig dramatiske hendelser, sier han.

Kristiansand Frikirke har løst dette ved å lage en påskemusikal der hendelsene fortelles fra en mer perifer synsvinkel.

– Korsfestelsen og Jesus vises ikke direkte i stykket. Du ser ikke Jesus, men hører om ham via familien til en gartner som er en tenkt slektning av Jesus, forteller Graarud.

Gjennom gartneren og barna i familien får tilskuerne med seg hva som skjer med Jesus i Jerusalem.

– Du ser ikke det dramatiske og blodige alvoret, men du får det gjenfortalt og sunget. Det er en familieforestilling, forteller pastoren som selv spiller gartneren i musikalen.

PERIFER SYNSVINKEL: I påskemusikalen “Lys, lys levende” får tilskuerne presentert påskehistorien fra synsvinkelen til to familier i Jerusalem. Gjennom dem kan historien fortelles uten at det blir for brutale scener for barn. Her fra oppsetningen i fjor. FOTO: Kristiansand Frikirke

Kobler til gamle testamentet

Påskemusikalen «Lys, lys levende» trekker også parallellene og linjene mellom historien om Jesus og historiene i det gamle testamentet.

– Gartneren får besøk av sin søsters familie fra Nasaret, og Maria kommer også på besøk. De synger blant annet om utfarten fra Egypt og det første påskelammet som ble slaktet, og de trekker linjen til Jesus som tar verdens synd, forteller Graarud.

Under selve korsfestelsen følger musikalen barna som ikke får være med og se, men blir fortalt etterpå at Jesus er død.

– Så går de hjem og leser fra Jesaja-boken om at han ble såret for vår skyld, og de tenker at det kanskje var derfor Jesus døde. Linkene tilbake til gamle testamentet skaper også interesse og nysgjerrighet hos tilskuerne, tror pastoren. KPK

Gravkyrkja nær kollaps

Restaureringsarbeidet av Jesu Gravkyrkje i Jerusalem syner at den kviler på eit svært ustabilt jordisk fundament.

Denne veka feirar kristne over heile verda Jesu oppstode og mirakelet med den tomme grava. Men staden der ein meiner Jesu gravkammer ligg, står på usikker grunn og er nær ved å falla saman.

Eit forskingsteam frå National Technical University of Athens (NTUA), som akkurat har fullført restaureringa av det som tradisjonelt seiast å vere Jesu gravkammer i Gravkyrkja i Jerusalem, åtvarar om at ytterlegare arbeid er nødvendig for å hindre at heilagdomen og komplekset rundt opplever ei alvorleg strukturell svikt. Dette melder National Geographics.

– Når det skjer, vil ikkje skaden vere ein sakte prosess, men ei katastrofal svikt, seier Antonia Moropoulou, som er prosjektet sin administrerande vitskaplege rettleiar frå NTUA.

Sist gong gravkammeret i kyrkja blei restaurert, var i 1810. Usemje mellom dei seks ulike kyrkjesamfunna som bruker Gravkyrkja, har ført til at ikkje noko er blitt restaurert sida 1947. Den greske, armenske, etiopiske og syriske ortodokse kyrkja samt den koptiske og den romersk katolske kyrkja, er alle brukarar av kyrkja over staden der ein meiner Jesu grav låg.

Tusenvis for å sjå

Ifølgje The Jerusalem Post kom tusenvis av menneske for å sjå det nyrestaurerte gravkammeret i Gravkyrkja då det blei avduka onsdag 22. mars.

Det er Aediculen (frå latin aedicule, som betyr “lite hus”), ein liten struktur i Den heilage grav si kyrkje, som har gjennomgått ni månaders restaurering. Strukturen omfamnar restane av ei hole som minst sidan det fjerde hundreåret e.Kr har blitt rekna som grava til Jesus.

– For fyrste gong på over to hundreår har denne heilage aediculen blitt restaurert. Dette er ikkje berre ei gåve til vårt heilage land, men til heile verda, sa den gresk-ortodokse patriarken Theophilos III under avdukinga.

Inne i grava er ei gravferdsseng laga av stein, der Jesu kropp seiast å ha blitt plassert. Forskarar har no vore i stand til å undersøkje senga for fyrste gong på over 200 år.

Vil koste 53 millionar

Strukturen som kalles Aediculaen, er oppført over stedet mange regner som Jesu grav. Her fra 2015. Foto: Petter Olsen

Mens den nylege restaureringa, som har kosta over 30 millionar kroner, feirast, må forskarar og kyrkjeleiarar ta inn over seg nye prov for den alvorlege risikoen prosjektet har openberra. Ved hjelp av radar, robotkamera og annan teknologi har forskarar gjort ei grundig vurdering av Aediculens fundament.

Restaureringa avslører at mykje av heilagdomen og den omkringliggjande rotunda, som har millionar av gjester kvart år, ser ut til å i stor grad ha vore bygt på eit ustabilt grunnlag av smuldra restar av tidlegare strukturar og er gjennombora av omfattande tunnelar og kanalar.

NTUA foreslår no eit nytt omfattande 10-månaders, 53 millionar kroners prosjekt for å løyse den gamle staden sin nyleg oppdaga strukturelle sårbarheiter. Dei kristne gruppene som i mange år har krangla om bruken av området, må dermed igjen klare å bli einige om eventuelle nye planar.

Frå alle verdshjørne

JERUSALEM: Fra inngangspartiet i Gravkirken. Foto: Petter Olsen

Det greske restaureringsteamet har stort sett arbeidd om natta for at kyrkja framleis skulle vere open for publikum. Gjester frå alle verdshjørne valfarta til området for å sjå restaureringa og få ei omvising i det kristne kvartalet

Shynar Jakiyeva, ein 27 år gammal revisor frå Kasakhstan, reiste saman med si syster og fetter frå det sentralasiatiske landet for å sjå avdukinga.

– Vi har aldri vore i Jerusalem, og vi ønskte å sjå alle dei religiøse stadene, men særleg staden der Kristus blei gravlagd, fordi det er svært viktig å vite denne typen historie, seier ho til The Jerusalem Post.

– Og så ønskte vi å kome til Jerusalem for å sjå staden som sameiner alle religionar. Det er veldig interessant å vite at ein stad som dette finst.

Også viktig for muslimar

Nokon få meter unna står over 50 muslimske menn og kvinner frå India, kledde i kvit religiøs drakt, og ventar tolmodig på at avdukingsseremonien skal avsluttast, slik at dei kan sjå grava for andre gong.

– Vi kom for å vise respekt for profeten Jesus, seier gruppa sin leiar, som vil vere anonym.

– Det er mange profetar hos oss, men dei viktigaste er Muhammed, Moses, Adam, Noah og Abraham.

Spurt om oppfatninga hans av restaureringa, seier han at den ser vakker ut.

– Heile grava pleidde å vere svart [med sot], men no skin den faktisk, seier han.

– Dessutan er det ikkje lenger stålstengjer som omgir den. Den tidlegare storheita hans er tilbake no, legg han til. KPK

Guds lam og vår høgtid

Vi gjer ei stor urett dersom vi gjev tilslutning til forkynning som forteier sanninga om Kristi død i vår stad, meiner Sambåndet.

Når vi les Israels historie i Det gamle testamente, er det ei brutal historie prega av krig og brutalitet. Likevel vart ikkje ein av dei frelste ved eige sverd og ved eige strev. Dei vart eine og åleine frelst og utfridd ved at ein uskuldig døydde i deira stad. Dei skulle slakte eit feilfritt lam, og blodet skulle dei smøre på dørstolpane. «Blodet på dei husa de er i, skal vere til eit teikn for dykk. Når eg ser blodet, vil eg gå forbi dykk. Ikkje eit einaste drepande slag skal råke dykk når eg slår Egyptarlandet» (2. Mos 12:13).

Takk Gud, for dette forbildet er lett for oss å forstå. Guds veg er frelse ved blodet frå Guds fullkomne offerlam, Jesus Kristus. Om vi stig inn i lyset med våre liv, og bekjenner våre synder innfor Guds ansikt, har vi løfte om at Jesu blod reinsar oss frå all synd (1. Joh 1:7). Dei måtte for all del ikkje ete kjøtet rått eller kokt, men berre steikt over elden, noko som talar om at vår frelsesveg går gjennom den liding og dom som fall over Kristus.

Denne dagen, den som seinare skulle kallast den store forsoningsdagen, skulle vere ein minnedag og høgtidsdag for all ettertid. «Denne dagen skal vere ein minnedag for dykk, de skal halde han som ei høgtid for Herren. Det skal gjelde som ei evig forskrift for dykk å halde han, ætt etter ætt» (2. Mos 12:14). Vi skal minnast og forkynne om Guds offerlam som måtte lide og døy for vår skuld og vår stad. 

Det er ikkje den fullkomne, den snille, den sjølvfornektande, den velgjerande, den solidariske Jesus vi skal ha oss forkynt som frelsar

Vi gjer ei stor urett dersom vi gjev tilslutning til forkynning som forteier sanninga om Kristi død i vår stad. Det er ikkje den fullkomne, den snille, den sjølvfornektande, den velgjerande, den solidariske Jesus vi skal ha oss forkynt som frelsar. Desse sidene skal vi halde fram som eksempel for eit kristenliv i Jesu fotspor. Men det er berre Lammet som døydde på Golgata, han som tok vår dom og død på seg, vi skal ha oss servert som frelsar. Vi vil ikkje ha servert rått eller kokt kjøt når Herren seier vi skal ta til oss lammet som er steikt over elden. Ved dette offeret er dommen fullbyrda over oss. Som den førstefødde i Israel fekk sin dom og død i lammet som døydde i hans stad, har vi fått vår dom og død i Kristus Jesus. Dommen er falt. Døden er ei kjensgjerning. «Når éin er død for alle, så har dei alle døydd» (2. Kor 5:14).

Vi vert invitert til å halde høgtid for Herren. Det gjer vi ved å nyte samfunn med Gud og hans familie i Jesus Kristus.