HELSING: Rektor Lars Johan Klokk fekk blomar av ordførar Eva Vinje Aurdal i Ålesund kommune under den offisielle opninga av skulen 26. november. FOTO: Ragnhild Kristine Vartdal Espelund

Store givarar til Sjøholt

Fem givarar står for 62 prosent av pengane som før jul var kome inn i gåvebrev-aksjonen for Sjøholt folkehøgskole.

Per 13. desember sto det 1,46 millionar kroner på kontoen til aksjonen. 900.000 av desse er frå fem enkeltgivarar, derav ei bedrift (sjå oppdatering nedst i artikkelen).

– For det første må ein seia at det er veldig raust. Me er heilt avhengig av at både bedrifter og enkeltpersonar ser visjonen for skulen og tar del i aksjonen, seier generalsekretær Erik Furnes i skuleeigar ImF til Sambåndet.

Gåvebrev

ImF har hatt ein omfattande annonsekampanje i fleire aviser for å gjera gåvebrevaksjonen kjent. 25. oktober, ved starten av kampanjen, fortalte sambåndet.no at ved gåve på 5000, 10.000 og 50.000 kroner får givaren eit gåvebrev i høvesvis bronse, sølv og gull som takk. Om ein gir 100.000 kr eller meir, får ein namnet sitt på veggen i foajeen på skulen. Målet er å få inn 39 millionar kroner, som er den delen av investeringskostnaden som skuledrifta ikkje kan bera sjølv.

– Kan det òg tolkast som eit faresignal at så få står for ein så stor del av det som er kome inn til no? Kan det seia noko om breidda i engasjementet?

– Det må understrekast at dei 900.000 kronene representerer ein respons som kom veldig raskt. Me vonar at dette skal bli ein folkeaksjon der mange ser seg i stand til å gi 5000–10.000 kroner. No er det eit slikt mønster som teiknar seg, berre dei siste dagane er det kome inn om lag 50.000 kroner, men det er òg kome ei enkeltgåve på 100.000 kroner. Det kan hende at folk treng litt tid til å tenkja, seier Furnes.

ImF-Ung

Samstundes vonar generalsekretæren at endå fleire bedrifter vil sjå den diakonale og samfunnsbyggande verdien som folkehøgskuelen for 16-åringar og oppover, har.

– Det blir gjort eit arbeid opp mot bedrifter, i tillegg til annonsekampanjen, seier Furnes.

På styremøte 18. november gjorde landsstyret i ImF-Ung vedtak om å gi 200.000 kroner til Sjøholt folkehøgskole som eit bidrag til fullfinansiering av skulen. Dette beløpet er inkludert i summen på 1,46 millionar som er nemnd over.

– Me gjer dette fordi Sjøholt folkehøgskole driv eit viktig arbeid opp mot barn og unge, og det vil me heia på. Sjøholt skil seg ut ved å vera i ein startfase og driva eit nybrottsarbeid, og skulen har òg gått på nokre smellar økonomisk som gjer at akkurat denne folkehøgskulen treng pengane, seier styreleiar Asle Steinbru i ImF-Ung til Sambåndet.

Lån

ImF har tatt opp lån som skal dekka byggjekostnadane fram til gåveaksjonen gir resultat.

– Målet om å få inn 39 millionar kroner kan opplevast som langsiktig, vedgår Erik Furnes.

I likviditetsbudsjettet som låg til grunn for søknaden til banken om lån, har ImF forplikta seg til å få inn to millioner i gåver det første året (rekna som ut 2022).

Oppdatering: Etter at denne artikkelen først vart publisert i desembernummeret av Sambåndet, har talet på det som er samla inn til no, aukt til 1.885.700 (per 30.12.21). Av dette utgjer dei omtalte 900.000 48 prosent.

DUBBAR HAUGE: Skodespelar Nils Ole Oftebro legg stemme til Hauge i filmen og prøver her å etterlikna andletsuttrykket til sokneprest Jørgen Huseklepp som spelte Hauge i filmen frå 1957. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Lekfolk laga fargefilm om Hauge medan NRK var i svartkvit

Dramadokumentaren frå 1957 om Hans Nielsen Hauges liv blir no restaurert i samband med Hauge-jubileum og ny dokumentarfilm.

Vintertåka ligg tett over hovudstaden denne tysdagen midt i desember. I eit lydstudio i Thunes vei i Oslo lyder stemma til ein mann frå Tune i Østfold: «Det er bra å være godt kledd, men det er bedre å være rustet med Kristi kjærlighet, så jeg kan be for den som overfaller og forfølger en. Guds fred!»

Det er skodespelar Nils Ole Oftebro som legg ny stemme til sokneprest Jørgen Huseklepps tolking av Hans Nielsen Hauge i regissør Hans Lindals film frå 1957.

– Hans Nielsen Hauge var ei blanding av sosialdemokratiet og kristendommen i ein pakke. Eg har utruleg sans for han, seier Oftebro til Kristelig Pressekontor, som har fått vera flue på veggen denne dagen då filmen «Hans Nielsen Hauge» får nye stemmer.

GJETTELEIKEN: Det finst ikkje noko originalt manus til filmen, så teamet bak restaureringa har fått transkribert det som er høyrbart frå originalen. Nokre stader må dei berre gjetta seg til kva som blir sagt. – Vi tar oss nokre kunstnariske fridommar der, seier filmskapar Øyvind Olav Sydow Kleiveland. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

– Denne filmen har i utgangspunktet utruleg dårleg lydkvalitet. Nokre stader er det nesten umogleg å høyra kva som blir sagt. Heile historia kjem meir til live no når du kan forstå kva som blir sagt, seier filmskapar Øyvind Olav Sydow Kleiveland.

Filmen skal òg få eit nytt lydspor med musikk laga av komponist Ragnar Bjerkreim.

Lagar òg ny dokumentar

Det er produksjonsselskapet Hans Media AS som har overtatt rettane til Lindals Hauge-film. Forutan å restaurera den gamle filmen jobbar selskapet med ein eigen dokumentar om Hans Nielsen Hauge med dokumentarfilmskapar Harald Flem som regissør. Selskapet planlegg òg ein ny spelefilm om Hauge som Kleiveland skriv manus til.

Den gamle filmen som i desse dagane får ein skikkeleg overhaling, både visuelt og ikkje minst på lyd, tenker selskapet å bruka i samband med presentasjon og framvising av den nye dokumentaren.

– Vi tenker å arrangera heilaftan med Hauge i sentrum fleire stader. Då vil vi visa denne gamle filmen først, deretter blir det eit foredrag om Hauge, og så viser vi den nye dokumentaren vår etterpå, fortel Kleiveland.

Hans Media-teamet går sånn sett i regissør Lindals fotspor ved å ta filmen ut til kristenfolket på bedehus og i kristne forsamlingar.

Hybrid av dubbing og ettersynkronisering

RESTAURERING: Den dramatiserte dokumentaren frå 1957 om Hans Nielsen Hauges liv får i desse dagane ein ordentleg overhaling. Filmen blir gjort om til widescreen-format og får heilt ny musikk og stemmer. Her øver skodespelar Marit Synnøve Berg på ein av stemmene sine som karakteren Kari Karlaus. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Skodespelar Marit Synnøve Berg gir ny stemme til fleire kvinnelege karakterar i filmen og er opptatt av å fanga sinnstemninga til skodespelarane ho skal dubba over.

– Det var jo ein heilt annan spelestil, så du må prøva å kompromissa og finna ei ektheit som kanskje ikkje er i bildet, men som er i situasjonen, seier ho.

Berg har mykje erfaring frå dubbing på teiknspråkteater og på framandspråklege filmar og dessutan ettersynkronisering av eigne filmar når lyden er for dårleg. Som i sistnemnde må ho på Hauge-filmen prøva å matcha munnbevegelsane til skodespelaren på skjermen.

– Dette blir ein slags hybrid, for her ettersynkroniserer eg jo ikkje meg sjølv. Så det blir dubbing på ein heilt spesiell måte, seier ho.

– Ein mann som løfta landet ti hakk

FORTELJARSTEMMEN: Mesteparten av filmen frå 1957 er med voice-over frå ei forteljarstemme. Skodespelar Jan Gunnar Røise prøver i sin dubbing å finna ein balanse mellom den meir høgtidelege stilen frå femtitalet og ei meir moderne forteljarstemme. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Ei enklare, men likevel omfattande oppgåve har skodespelar Jan Gunnar Røise fått. Han dubbar forteljarstemma som utgjer mesteparten av lyden på filmen, men har ingen skodespelarar som stemma må matcha bevegelsane til. Her er det med andre ord fleire moglegheiter for å ta seg kunstnariske fridommar både med tempo og ordval.

Røise er fascinert av hovudpersonen i filmen.

– Hauge er ein utruleg fascinerande fyr, karismatisk og ein sånn energi utan like, både når han preika og i det han stod for. Han hadde både det åndelege og det heilt praktiske og var eit slags da Vinci-menneske som omfamna alt: Éin mann som løfta landet ti hakk, seier skodespelaren.

Laga av frivillige og amatørar

Ifølgje Lindal-biografien «Stormfugl og hoggestabbe: historia om Hans Lindal», skrive av Gunnar Rødahl, var det viktig for Lindal at filmen om Hauge «skulle springa direkte ut frå kristenmiljøet». Derfor valde han å bruka kristne amatørar og frivillige heller enn å venda seg til profesjonelle filmskaparar. Det blir merka blant dei som no prøver å gi filmen nytt liv.

– Eg har veldig respekt for det arbeidet som vart gjort med denne filmen. Berre det at han er i fargar i 1957 er imponerande. NRK byrja ikkje å senda i fargar før på byrjinga av 70-talet, seier Kleiveland som likevel medgir at ein kan merka at det er amatørar som medverkar.

NY LYD: Filmskapar Øyvind Olav Sydow Kleiveland følgjer med og kommenterer medan lydteknikar og lyddesignar Kjetil Kvamme justerer og tilpassar den nye lyden til den gamle restaurerte filmen. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Amatørskodespelet blir særleg utfordrande for Oftebro som skal prøva å levandegjera Hauge samtidig som stemma må passa med munnbevegelsane til ein ganske stakkato Huseklepp.

– Han har jo berre eitt andletsuttrykk, den mannen. Og så har han vestlandsk dialekt! seier den erfarne skodespelaren.

Som oppvaksen på Tune, staden der Hans Nielsen Hauge kom frå, har Oftebro både den rette dialekten og har lært mykje om lekpredikanten gjennom oppveksten.

– Eg trur Hauge var betydeleg meir karismatisk enn han verkar her, seier han og ler.

Kleiveland påpeikar at sjølv med det vanskelege utgangspunktet så blir filmen heva mange hakk med nye profesjonelle stemmer.

– Vi er utruleg fornøgde med å ha fått med oss så proffe folk. Nokre kunstnariske fridommar tar vi oss med godt samvit, seier han. KPK

Reportasjen er laga av Ingunn Marie Ruud, Kristelig Pressekontor

Filmen «Hans Nielsen Hauge» (1957)

  • Dramatisert dokumentar om Hans Nielsen Hauge
  • Regissør: Hans Lindal
  • Hovudrolle som Hans Nielsen Hauge: Sokneprest Jørgen Huseklepp
  • Resten av karakterane i filmen blir spelte av rundt 150 amatørar og frivillige, inkludert 20 prestar.
  • Premiere i Etne i desember 1957
  • Speletid: 68 minutt
  • Skapte i si tid kø ved fleire bedehus rundt om i landet då han vart vist som ny, og filmen var òg ein på rundtur blant norsk-amerikanarar i USA og Canada på byrjinga av 60-talet.
  • Var meint å vera ein forkynnande film.
  • Hans Media AS tok i år over rettane til filmen og er i gang med å restaurera han.

Kjelder: «Stormfugl og hoggestabbe: historia om Hans Lindal», Filmfront.no og Hans Media AS

OMVENDT: – Den heilage andre gjorde det slik at eg var heilt klar då eg såg denne lysreklamen i Stavanger. For det var ikkje noko som var planlagd frå mi side, seier Liv Arnhild Trydal. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

På rømmen frå Gud såg Liv Arnhild brått lyset

I ungdommen ville Liv Arnhild Trydal (67) legge bak seg alt som hadde med kristen tru å gjere. Men Gud møtte henne i byen hun rømde til, gjennom eit lysande reklameskilt.

Kristne trur at Jesus er den einaste vegen til Gud, men vegane til Jesus er mangfaldige. Liv Arnhild Trydal si livshistorie er eit prov på det.

Fortellinga hennar kastar på merkverdig vis lys over ein bit av striden om lysande Jesus-reklame som for tida går i Skien. Der har Skauen kyrkje fått klager fordi dei har montert ein kross med innvendig lys. No må dei søke kommunen om dispensasjon om dei vil halde på lyset i krossen sin.

På rømmen

Som Kristelig Pressekontor skreiv nyleg, vert ikkje kristen lysreklame møtt med slik motbør alle stader. I Stavanger er skiltet med teksten Jesus verdens lys faktisk freda. Det er det nokre som er særs glade for. Liv Arnhild Trydal er mellom dei.

Ho vaks opp i ein kristen heim i Lunde i Telemark, men snudde ryggen til trua i tenåra.

– Eg skulle sjølv bestemme over livet mitt og ikkje vere under nokon påverknad frå Gud. Eg ville ut og danse og feste og sånn, fortel 67-åringen 50 år etter starten på opprøret sitt.

Frå 1972 til 1976 var ho kontorsekretær ulike stader i Oslo.

– Heile tida der levde eg vekke frå Gud, fortel ho til KPK.

– Ei hard nøtt

Medan Liv Arnhild er i hovudstaden, vert mora kreftsjuk. Ho vert så dårleg at Liv Arnhild tek ei avgjerd om å flytte heim for å stelle henne.

– På sjukeleiet tenkte mor at sjukdomen kanskje ville føre til at eg fann att trua, men det gjorde han ikkje. Ho spurde meg om eg ikkje ville bli kristen, og eg svarte at det klarte eg ikkje å få til. For eg kjende meg sjølv og tenkte at eg ikkje var snill nok eller god nok til å bli kristen. Eg trudde kristendom handla om å gjere seg fortent til noko, fortel Liv Arnhild.

Ho fortalde mora at ho ikkje trudde ho strakk til.

– Eg ville ikkje ha noka innblanding. «Du er ei hard nøtt å knekke, du», svarte mor.

Påkjenning

For Liv Arnhild var det ei påkjenning at mora snakka om dette.

– Det er slik med Guds ord at det minner ein på kva som ikkje er rett. Men eg svelgde det unna og snakka ikkje med nokon om det.

I februar 1977 dør mora. Då er dottera 22 år, og ho held seg heime eit halvt års tid for å hjelpe faren med dei to yngste syskena. Så vil ho vekk. No var planen å legge kristentrua bak seg for alvor. Ho vil reise langt vekk til ein stad der ingen kjenner henne. Plassvalet var kanskje ikkje det mest strategiske for ein som vil vekk frå Gud. Ho dreg til Stavanger, midt i bibelbeltet, der gudshusa ligg tett og knapt er til å kome utanom.

– Eg hadde høyrd at Stavanger var ein bra stad, men visste ikkje kva slag by det var, medgir Liv Arnhild.

Ho held fram utan å tenkje på Gud – inntil til ei spesiell hending i 1980.

Verdas lys

LYS I MØRKRET: Lysreklamen med teksten «Jesus verdens lys» ved Breiavatnet i Stavanger fekk alt å seie for Liv Arnhild Trydal. Foto: Dreyer Boks Fotosamling.

Ein februarkveld vandrar ho langs vestsida av Breiavatnet, like ved domkyrkja. Mot aust ser ho ein stor lysreklame på taket av eit hus. Jesus verdens lys strålar imot henne.

Der og då snur livet heilt for Liv Arnhild frå Lunde.

– Då eg fekk sjå stjerna på toppen og orda som lyste mot meg, tenkte eg: «Jasså, du Gud. Så du er her óg. Det nyttar ikkje å rømme frå deg!»

Ho spurde seg sjølv kvifor det måtte handle om akkurat Jesus, og svaret var klart.

– Då kom alt som var lagra i meg frå oppveksten, fram i tankene, og eg tenkte på Apostelgjerningane 4,12: «Det er ikkje frelse i nokon annan, for under himmelen er det ikkje gjeve menneska noko anna namn som vi kan bli frelste ved.» Samstundes var det som ein film frå livet mitt som byrja å rulle framfor augene mine. Eg fekk sjå korleis eg hadde levd, og når eg tenkte på dei ti boda, såg eg at eg hadde levd i synd. Eg forsto at Jesus døydde på krossen for syndene mine, og eg var med ein gong viljug til å ta eit oppgjer med alt eg ikkje skulle gjort. «No er eg blitt ein kristen», sa eg til meg sjølv. «Og det er det berre Gud og eg som veit.»

Snart er det fleire som får vite det, og ho byrjar å gå på møte i Misjonssambandet.

Emissærbøn

Nokre år seinare arbeider Liv Arnhild på Misjonssambandet sit krinskontor i Skien. Der møter ho emissæren Olav Gjone som spør henne korleis ho vart ein kristen. Då ho deler omvendingshistoria si, gjer han store auge. På ei av predikantreisene sine på 70-talet var han i Stavanger. Ein dag han gjekk rundt i byen, såg han Jesus verdens lys-reklamen.

– Då ba han til Gud om at nokon måtte møte Jesus på grunn av denne lysande bodskapen. Han tykte det var svært spesielt med historia mi og spurte om han kunne få nytte ho når han skulle ut og forkynne, fortel Liv Arnhild, som i fleire år har budd i Siljan aust for Skien.

– Oppfinnsom

ROSEMALAR: Liv Arnhild Trydal har dekorert mange av dørene heime i Siljan, og på ei av dei står bibelverset Johannes 8,12 som passar særs godt med omvendingshistoria hennar. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Sidan 1987 har ho vore gift med Per Trydal. Saman har dei fire born som alle har teke vare på trua. Før dei gifta seg, bar ho familienamnet Fahre. Ho og dei seks søskena vaks opp i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn som eig Skauen kyrkje, gudshuset med krossen som no er blitt omstridt.

Slektningen hennar, Fred Arve Fahre, er prest i kyrkjelyden der, men ikkje den som har gjort KPK merksam på Liv Arnhild si historie. Bestefaren hans og Liv Arnhild sin far var brør, og sambandet mellom korssaka i Skien og lysreklamen i Stavanger er heilt tilfeldig.

– Kva tenkjer du om at det var ein lysreklame som fekk deg til å vakne?

– Tenk kor oppfinnsom Gud er! For det skiltet er eit landemerke i Stavanger, men eg hadde ikkje lagt merke til det før. Då eg gjekk der den vinterkvelden, lyste skiltet sterkt mot ein mørk bakgrunn. Og det var bare dette eg såg, berre denne bodskapen.

– Storarta liv

– Kva slags liv har du hatt sidan opplevinga med lysreklamen?

– Det har vore storarta. Eg tenkjer på livet eg levde bevisst vekke frå Gud og korleis han greidde å sette inn det støtet. Det er voldsomt korleis Den heilage ande klarte å gjere det slik at eg var heilt klar då eg såg denne reklamen. For det var ikkje noko som var planlagd frå mi side. Men det forandra alt, seier Liv Arnhild.

Ho fortel litt om tankane sine før opplevinga ved Breiavatnet.

– Eg hadde ikkje tenkt å gifte meg, men om eg ein gong skulle gjere det, skulle eg i alle fall ha dans og alkohol i bryllaupet. Men då vi vart gift, hadde vi ingen av delane. Det vart det ikkje noko av. Det gav ikkje noka meining for meg lenger. Eg fekk heilt andre interesser og hadde ikkje trong til det, seier ho.

For henne var det viktigaste å få tilgjeving og gjenopprette relasjonen til Gud.

– Det var stort den gongen å bli Guds barn, og det er stort i dag óg. KPK

Reportasjen er laga av Stein Gudvangen, Kristelig Pressekontor

PANDEMI: "Vi vil oppfordre til å vaksinere seg mot pandemien som herjer både lokalt og globalt", skriver kristenledere i dette oppropet. ILLUSTRASJONSFOTO: SANDRA RUGIO/WIKIMEDIA COMMONS

– Problematisk å bruke religion mot vaksinen

Generalsekretær Erik Furnes og kretsleder Ragnar Ringvoll i ImF er to av kristenlederne som har signert et opprop der de oppfordrer til å ta koronavaksinen.

Oppropet ble offentliggjort torsdag formiddag og lyder slik (de uthevde mellomtitlene er satt inn av Sambåndet-redaksjonen):

HVORFOR VAKSINERE SEG?

Vi opplever dystre og alvorlige tider. Ingen av oss har sett noe som ligner den pandemien som har snudd opp ned på verden i snart to år. Alle land vi kjenner til, er blitt berørt, og vi er alle blitt preget av dette. Kirker er i perioder blitt nedstengt, noe som vi i Norge må tilbake til krigsårene 1940–1945 for å finne noe lignende. Nå er det andre året på rad at julearrangement og gudstjenestene kun sendes digitalt de fleste steder. Det er i sannhet ekstraordinære tider.

Mange land har ikke økonomi til å vaksinere sine innbyggere. Vi i vesten har god økonomi og er privilegerte med gode vaksineringsprogrammer. Vi er først i køen med å vaksinere våre innbyggere. Det skal vi være glade for. Men pandemien kjenner ingen landegrenser og er et internasjonalt ansvar.

… det er ikke alltid frivillig å bli vaksinert

I Norge er det frivillig å ta vaksiner. Det er best at det er slik. Men det er ikke alltid frivillig å bli vaksinert. De som reiser til land i den tredje verden, vet at man ved kontroll ikke slipper inn uten å ha tatt de foreskrevne vaksiner og kan framvise vaksinasjonskort. Skal man komme inn, må man vaksineres. Man kan selvfølgelig velge å bli værende i Norge eller reise til land som ikke har vaksinasjonsplikt.

I tidligere pandemier fantes det liten hjelp å få, og dødstallene var store. Nå ser det heldigvis ut som covid-19 kan begrenses og kanskje bekjempes med vaksiner betalt av staten. Til fellesskapets beste. Noen ønsker i frihetens navn og av flere grunner å ikke ta vaksinen. Andre kan, av medisinske grunner, ikke bli vaksinert.

Vi syns det er problematisk at noen predikanter advarer mot vaksinen av religiøse årsaker

Men vi syns det er problematisk at noen predikanter advarer mot vaksinen av religiøse årsaker. Samtidig som det blir forkynt mot vaksinen, blir mennesker smittet og mange er blir alvorlig syke fordi de ikke er vaksinert. Det har også beklageligvis skjedd flere koronadødsfall. Dette er svært trist og bør mane til ettertanke.

Vi vil oppfordre til solidaritet og til å vise samfunnsansvar. La oss gi vårt bidrag til at samfunnet fortest mulig kan åpnes opp igjen – til glede for både barn, ungdom og voksne.

Vi vil oppfordre til å vaksinere seg mot pandemien som herjer både lokalt og globalt. Bli med i denne viktige dugnadsinnsatsen til alles beste!

Sammen skal vi ta samfunnet tilbake til normalen!

Leif S. Jacobsen

Ingunn Folkestad Breistein

Solveig Tufte Johansen

Arnfinn Clementsen

Bjørn Olav Hansen

Arne Pedersen

Bjørn Bjørnø

Kjell Arvid Nielsen

Gunnar Jeppestøl

Siri Iversen

Espen Ottosen

Erhard Hermansen

Hans Rogstad

Erik Furnes

Dag Martin Østevold

Knut Idland

Ingunn E. Ulfsten

Birger Wroldsen

Ragnar Ringvoll

Sten Sørensen

KLEPP: - Ryggmargsrefleksen vår er å holde fred, og derfor er denne saken et dilemma, sier pastor i Fokus hverdagsmenighet, Aslak Tveita. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV

Klepp-saken kan få etterspill

Lovlighetskontroll av vedtaket i Klepp kommunestyre og klage til Diskrimineringsnemnda er to mulige veier videre for konservative kristne i kulturstøtte-saken i jærkommunen.

Publisert kl. 11.31, 21.12.21

– Foreløpig er det ikke aktuelt med rettssak fra vår side. Vi har ikke noe ønske om det, og det er kanskje heller ikke nødvendig, sier pastor i Fokus hverdagsmenighet i Kleppe bedehus, Aslak Tveita, til sambåndet.no. Han legger til at han «ikke kan snakke for andre».

13. desember vedtok Klepp kommunestyre, med et flertall på 20 mot 11, et omstridt kriterium for kommunal kulturstøtte.  Kriteriet sier at alle medlemmer i lag og foreningen må være valgbare til tillitsverv i disse, uavhengig av blant annet samlivsform og seksuell orientering. Eksempelvis homofilt samlevende eller heterofile samboere skal dermed være valgbare til et bedehusstyre. Dette vil gjøre det umulig for bedehuskristne å søke om slik støtte, og mange har ment at det er et angrep på trosfriheten.

Jussen

Likestillings- og diskrimineringsombudet uttalte 3. desember til Vårt Land at et slik vedtak kunne være problematisk «sett opp mot både nasjonal lovgivning og internasjonale menneskerettsforpliktelser». 15. desember sa Aslak Tveita til lokalavisa Jærbladet at det kristne miljøet i Klepp kommune ønsket hjelp til å gjennomgå de juridiske sidene ved saken. Norges kristne råd (NKR), som også hadde engasjert seg i saken før kommunestyret fattet sitt flertallsvedtak, tilbød et samarbeid.

– Mandag denne uka hadde vi et møte som NKR inviterte til. Det var bred representasjon fra kristenlivet i hele kommunen, sier Tveita.

Det var på dette møtet man ble enig om å forfølge de to sporene med lovlighetskontroll og Diskrimineringsnemnda.

Dilemma

– Som kristne har vi hatt tradisjon for å unngå konflikter med det offentlige. Dilemmaet i denne saken er hva det egentlig er som skjer. Om det handlet om kulturstøtte isolert sett, kunne vi latt saken gå, men spørsmålet er hva som blir neste skritt i denne samfunnsutviklingen, påpeker Tveita og fortsetter:

– Ungdommene på bedehusene er blitt brukt i andres verdikrasj, og det er viktig at ikke barn og unge skal bli berørt av dette.

Når det gjelder lovlighetskontroll av vedtaket, kan det bli aktuelt at mindretallet i kommunestyret stiller seg bak et slik krav. Det er ikke avklart hvem som eventuelt bringer saken inn for Diskrimineringsnemnda. Det er gratis å få saker behandlet i denne nemnda.

INN: ImF Rogaland måtte flytte sitt julemarked innendørs i den nye gapahuken. FOTO: Privat

Været jaget utendørs julemarked innomhus

Været og korona var ikke på ImF Rogalands julemarked sin side. Inntekter og antall gjester ble lavere enn forventet, men de som kom, koste seg.

Fredag 3. og lørdag 4. desember arrangerte ImF Rogaland for første gang julemarked på kretsens leirsted Ognatun. Planen var å ha det utendørs, men kaldt vær med snø og vind, gjorde at arrangementet ble flyttet innendørs i en ny gapahuk og på loftet i aktivitetsbygget.

‒ Likevel kom det en god gjeng med gjester, forteller kretsleder Torgeir Lauvås til sambåndet.no.

Koste seg
På loftet i aktivitetshuset var det to lynlotteri og lykkehjul, og ute ble det solgt juletrær. Gapahuken var oppvarmet, og der var det kakesalg, salg av julepynt og kransekakelotteri.

‒ Folk koste seg med grøt og kakao i gapahuken. Den vakte stor begeistring, sier Lauvås.

‒ Så var det uheldig med ungdommene som skulle spille julemusikk. Flere av dem måtte i karantene så de kunne ikke komme. Det ble spilt julemusikk i gapahuken, men ikke levende musikk, dessverre.

Nedgang
Når Lauvås skal oppsummere, anslår han at det kom cirka 50 gjester fredag og lørdag, og at de har solgt for cirka 183.000 kr på hovedlotteri, lynlotteri, kakesalg og kafeen. Det vil si 90 000 kr mindre enn det de fikk inn på fjorårets hjulemesse, som var en koronatilpasset messe som ble arrangert på uteområdene til Saron og fem andre bedehus. En bil i tillegg til tre store tilhengere fullstappet med varer for salg, og en egen, rullende julestall, kjørte rundt fra bedehus til bedehus.

‒ Vi har annonsert at folk kan komme og kjøpe det som ble igjen av kaker og godteri fra årets julemarked.

Drastisk
Hva slags erfaringer vil du si at dere har gjort dere etter deres første julemarked?

‒ Det var drastisk å ha det ute. Vi ser at vi ikke klarte å få så mange gjester som vi hadde håpet på, og vi fikk inn betydelig mindre i år. Både været og korona var imot oss. Så er det også flere julemarkeder i nærområdet, så det er kanskje en metthet der.

‒ Vil dere gjenta det?

‒ Vi har ikke hatt en skikkelig evaluering ennå. Hvis vi skal gjenta det, må vi gjøre noen endringer, men noen elementer kan vi ta med videre, sier Torgeir Lauvås.

AVGJORT: NLA Høgskolen bryter ikke med plikten til å fremme og verne akademisk frihet, konkluderer Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV

Derfor tok NLA Høgskolen en viktig del-seier

KOMMENTAR Nokut bekrefter at det er uvanlig at de overprøver vurderingene fra sakkyndig komité. Flere bemerkelsesverdig forhold kan kaste lys over hvorfor de gjorde det i NLA-saken.

Dette er en kommentarartikkel som står for forfatterens regning. Sambåndet utgis av Indremisjonsforbundet, men er forpliktet på Redaktørplakaten og redaksjonelt uavhengig.

16. desember vedtok styret for Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) å sette til sider vesentlige deler av innstillingen til sakkyndig komité i saken om NLA Høgskolens akkreditering eller fullmakt.

Revidering

Det var i desember 2019 Nokut besluttet å sette i gang en revidering av NLA Høgskolens akkreditering. At NLA er akkreditert betyr at høgskolen har fullmakt til selv å opprette nye studietilbud på bachelorgradsnivå. Bakgrunnen for revideringen var blant annet at Nokut «over lengre tid hadde registrert ulike bekymringsmeldinger om NLAs praktisering av prinsippet om akademisk frihet».

25. mars 2020 oppnevnte Nokut en sakkyndig komité til å gjennomføre vurderingen. I komiteens mandat står det slik: «… skal vurdere om institusjonen fortsatt tilfredsstiller alle krav for å være akkreditert som høyskole (…) i henhold til (…)» – her blir aktuelle lover og forskrifter listet opp i mandatet.

Innstilling

Komiteen daterte sin endelige innstilling 20. august i år. Komiteen konkluderte med at NLA Høgskolen ikke oppfylte kravene til akkreditering på følgende punkter:

  1. Om å fremme og verne akademisk frihet
  2. Om at høgskolens faglige og verdimessige grunnlag må være utformet innenfor rammen av aktuelt lovverk
  3. Kravene til fagmiljø
  4. Kravene til faglig nivå og forskningsvirksomhet
  5. Kravene til systematisk kvalitetsarbeid.

Nokut-styret

La oss i første omgang hoppe fram til Nokut-styrets vedtak av 16. desember og se hvordan styret vurderte disse punktene.

På punkt 1, som er det klart viktigste, går styret imot sin egen komité. «Nokut finner ikke grunn til å konkludere med at NLA Høgskolens plikt til å fremme og verne akademisk frihet er brutt», heter det i pressemeldingen fra styremøtet. Komiteens punkt 2 er ikke direkte nevnt, men må antas å være inkludert i «frifinnelsen» fra Nokut-styret. Disse punktene kommer vi tilbake til.

Fagmiljø

Så sier Nokut-styret at «NLA Høgskolen «må styrke fagmiljøet innen fagområdet økonomi og administrasjon» og generelt «øke førstestillings- og øke førstestillings- og toppkompetansen». Det er i tråd med komiteens innstilling (punkt 3).

Men mens Nokut-styret kun nevner økonomi og administrasjon, mente komiteen at heller ikke kompetansenivået innenfor lærerutdanning og journalistikk var «tilstrekkelig til at komiteen vurderer at NLA Høgskolen har ‘en relevant kompetanseprofil’. Den mente også at fagmiljøet innenfor interkulturelle studier var «sårbart». Komiteen får med andre ord ikke fullt medhold av styret på dette punktet.

Forskning

På punkt 4 krever altså Nokut-styret at NLA Høgskolen «må dokumentere økt og stabil forskningsvirksomhet innen fagområdene økonomi og administrasjon og lærerutdanning». På dette punktet har komiteen fått fullt gjennomslag for sin vurdering.

Punkt 5 nevnes ikke av Nokut-styret etter det som går fram av pressemeldingen.

Dette er det ingen grunn til å ta lett på, men det bør være håndterbart

NLA Høgskolen har nå to år på seg til å dokumentere at de mangelfulle forholdene er utbedret. Dette er det ingen grunn til å ta lett på, men det bør være håndterbart. Det handler i stor grad om rekruttering av fagfolk og å legge enda bedre til rette for at disse kan forske. Her er det for øvrig interessant å merke seg at komiteen antyder at de ansatte må redusere kontakten med studentene for å få tid til dette.

40 prosent avvist

Det som imidlertid ville ha vært langt mer problematisk sett fra høgskolens side, var om komiteen hadde fått medhold på de to første punktene. Det er da også på dette punktet, om akademisk frihet og verdigrunnlaget, at den sakkyndige komiteen har brukt mest plass. I den endelige innstillingen teller selve vurderingen 50 sider (s. 11 til s. 61). 20 av disse sidene (s. 13 til s. 32) – 40 prosent – handler om det komiteen ikke har fått gjennomslag for.

At komiteen ble nedstemt her, bør egentlig ikke komme overraskende. I Vårt Land blir komiteens innstilling beskrevet som «knusende» for NLA. I en kommentar i Sambåndets septembernummer, før tilsvaret fra NLA var klart, anførte jeg at komiteen ikke kunne vise til målbare funn når det gjaldt påstanden om brudd på akademisk frihet. I stedet mente jeg at den bygde sin konklusjon på hypotetiske spørsmål og følelser.

– Argumenter som «noen mener at …» eller «Komiteen oppfatter at …» anses ikke som rettslig holdbare argument, samstemmer advokatfirmaet.

Uvanlig

Jeg har spurt Nokut-direktør Kristin Vinje om hvor vanlig det er at Nokut overprøver sin egen komité. Vinje svarer at Nokut har et selvstendig ansvar for å gjøre vurderinger av all dokumentasjonen de blir forelagt, blant annet komiteens rapport og uttalelsene fra institusjonen. Basert på disse vurderingene legger administrasjonen frem saken for styret.

– Vanligvis er våre vurderinger i tråd med komiteens anbefalinger, men i denne saken har Nokut en annen oppfatning enn komiteen i deler av deres innstilling, sier Vinje.

NLAs tilsvar

La oss så gå et skritt tilbake. 21. september omtalte sambåndet.no NLA Høgskolens tilsvar til komiteens innstilling. Et vedlegg til dette tilsvaret kaster et til dels oppsiktsvekkende lys over den sakkyndige komiteens arbeid. Dokumentet er ført i pennen av advokatene Helga Aune og Møyfrid Hveding i firmaet EY (Ernst & Young). Førstnevnte ledet utvalget som kom med forslag om ny universitets- og høyskolelov i 2020.

Jeg presiserer at jeg verken har spurt etter eller har mottatt et eneste av de dokumentene jeg viser til, fra NLA eller noen av høgskolens eiere. Jeg anser at det nærmest ville være uprofesjonelt og også helt unødvendig. Nokut er underlagt Offentlighetsloven, og all deres korrespondanse er i utgangspunktet offentlig tilgjengelig.

– Ikke juridisk grunnlag

I et dokument på 33 sider påpeker firmaet at spørsmålet om hvorvidt NLA fortsatt tilfredsstiller kravene til akkreditering, er «et rettslig spørsmål som må avgjøres etter en juridisk tolkning av de aktuelle reglene». Når det gjelder akademisk frihet, konkluderer EY med at det «ikke finnes juridisk grunnlag for å frata NLA akkrediteringen».

EY påpeker at den sakkyndige komiteen var uten juridisk kompetanse, og at innstillingen bærer preg av det. På punktet om akademisk frihet mener EY at komiteen «ser ut til å mene at deres tolkning av den akademiske frihet er en størrelse som ligger over den juridiske definisjonen, og at denne ‘riktige’ forståelsen fortrenger den juridiske».

– Interessant, men ikke avgjørende

Eksempelvis beklager  komiteen seg (s. 32) over at NLA-ledelsen «er mer opptatt av de juridiske sidene ved akademisk frihet enn av de faglige diskursene». Hva komiteens medlemmer måtte mene om høgskolens praktisering av den akademiske friheten, «er ikke avgjørende … men kan naturligvis være interessant i en generell akademisk debatt», lyder den bitende karakteristikken fra Aune og Hveding.

Advokatene skriver også at det «kan synes som komiteen har vurdert sin rolle til å være forskningspolitisk snarere enn juridisk, en rolle de ikke har hjemmel for å påta seg».

Forutinntatt?

Komiteen gjennomførte et digitalt besøk på NLA Høgskolen i februar i år. Ifølge EY plukket NLA ut ansatte etter føringer fra komiteen «og valgte bevisst også å ta med kritikere». Advokatfirmaet er kritisk til måten besøket ble gjennomført på:

«Det ser ut som at komiteen først har bestemt seg for konklusjonen før de søker å få bekreftet sin egen teori, i stedet for det de skulle ha gjort, nemlig å vurdere om høyskolen faktisk tilfredsstiller lovkravene», skriver advokatene.

«Kan en homofil være et forbilde?»

 

Aune og Hveding mener dette blant annet bekreftes av måten komiteen valgte å stille sine spørsmål i intervjuene. Det første spørsmålet rektor fikk, var: «Kan en homofil være et forbilde?», avslører advokatfirmaet. Mange andre skal ha blitt spurt om det samme.

Det er ikke vanskelig å være enig i EYs vurdering av at «en slik tilnærming er ikke i tråd med anerkjente prinsipper om vitenskapelig arbeid».

Betenkning ikke nevnt

EY har altså sett nærmere på punkt 1 og 2 i komiteens innstilling – om å fremme og verne akademisk frihet og utformingen av det faglige og verdimessige grunnlaget. Når det gjelder det siste, kommer det fram at EY hadde skrevet en egen juridisk betenkning om dette som ble oversendt Nokut før komiteen la fram sin foreløpige innstilling i juni i år. EY konstaterer at betenkningen likevel ikke er nevnt som grunnlagsdokumentasjon for innstillingen.

Ekteskap

Advokatfirmaet trekker fram setningen i NLAs verdigrunnlag som viser til at eierne anser ekteskapet å være mellom mann og kvinne. Dette har vært vanskelig å akseptere for enkelte ansatte og noen studenter. «Vi antar dette skyldes at disse ansatte ser på likekjønnede partner-/ekteskap som likeverdig (…) og ønsker at deres egen oppfatning skal legges til grunn også for NLA», skriver advokatene.

EY viser til at NLA «som sådan anerkjenner også likekjønnede ekteskap som en del av norsk lov og samfunnsliv. Komiteen har verken sannsynliggjort eller framlagt noen form for dokumentasjon som tilsier at NLA har hatt en praksis på dette området som er i strid med norsk lov», konstaterer Aune og Hveding.

– Justere verdigrunnlaget

EY går gjennom innstillingen og registrerer totalt 27 «anførsler og eventuelle bevis» som komiteen kommer med til støtte for sin konklusjon. Her kommer det oppsiktsvekkende nok fram at komiteen, i sitt første utkast, skrev at det «påligger ledelsen et ansvar for å fange opp de innspillene ansatte har kommet med, for å justere høgskolens verdigrunnlag og bidra til akademisk frihet».

De sakkyndige mente også at styret for NLA hadde et selvstendig ansvar for å «fastsette et verdidokument og innføre en praksis ved tilsettinger som er i tråd med prinsippene om akademisk frihet, selv om dette måtte utfordre eiernes interesser og verdisyn».

– Komiteen dokumenterer imidlertid ikke på noen måte hvordan verdigrunnlaget eventuelt kommer i strid med universitets- og høyskoleloven, konstaterer Aune og Hveding.

Det er kanskje ikke så rart at komiteen ikke tok disse setningene med i den endelige innstillingen.

Krenket?

Komiteen skriver, muligens i stedet (side 26), at det «påligger ledelsen en positiv plikt til å fange opp de innspillene ansatte har kommet med». Advokatfirmaet finner grunn til å presisere at selv om noen ansatte ikke er enig i ordlyden i verdigrunnlaget, kan de ikke kreve det endret ved å hevde at det er brudd på den akademiske friheten.

– Her holder det ikke å si at man føler seg krenket. Det må føres konkrete bevis for hvordan en krenkelse har funnet sted, framholder advokatene.

Toleranse?

At noen føler seg krenket av verdigrunnlaget i den grad at de mener det begrenser deres akademiske frihet, «er å tøye krav om toleranse langt», anfører Aune og Hveding og utdyper: «I praksis vil det innebære at det stilles krav om å fornekte kjerneverdier innen en religion. Det vil være det motsatte av toleranse.»

EY viser også til at departementet, i et forarbeid til universitets- og høyskoleloven, påpeker at det verdimessige grunnlaget «innebærer noen begrensinger i den enkelte ansattes akademiske frihet».

Religionsfrihet

Advokatene framholder at NLA i tråd med religionsfriheten har «fri adgang til å ha et religiøst forankret verdigrunnlag, så lenge de verdiene som anføres, må anses for å være i kjernen av religionen». At «noen», det være seg ansatte, studenter eller andre, ikke er enig med verdigrunnlaget, er ikke nok til å konstatere brudd, påpeker advokatene Helga Aune og Møyfrid Hveding.

Nokuts administrasjon og styre skal ha ros for at de, blant annet på bakgrunn av advokatfirmaets kommentarer, har sett at komiteen ikke var så sakkyndig likevel på punktet om akademisk frihet.

To år

NLA Høgskolen har altså nå to år på seg til å rette opp de manglene som komiteen fikk gjennomslag for at er til stede. Deretter vil det bli gjort en ny sakkyndig vurdering. Jeg har spurt Nokut-direktør Kristin Vinje om akademisk frihet vil være et tema for den vurderingen.

– Ut fra den juridiske tolkningen vi har lagt til grunn, og dokumentasjonen fra NLA Høgskolen, har vi konkludert med at det ikke er påvist brudd på NLA Høgskolens plikt til å fremme og verne akademisk frihet. Det blir dermed ikke stilt krav til oppretting når det gjelder dette, avklarer Vinje – og fortsetter:

– Så mener vi den sakkyndige komiteen kommer med mange gode råd og anbefalinger som høyskolen bør lytte til og ta med seg videre i arbeidet med å fremme og verne akademisk frihet. Når det gjelder innretningen på tilsynet om to år, må vi komme tilbake til det.

Et lite bein til komiteen, der altså.

NLA oppfyller krav til akademisk frihet

Styret for Nokut besluttet torsdag at NLA Høgskolen ikke oppfyller alle krav til å være en akkreditert høgskole.

Publisert kl. 13.08 16.12.21

NLA har nå to år på seg til å dokumentere at manglene er utbedret.

Styret mener at NLA oppfyller kravene til akademisk frihet, noe som var det viktigste punktet, men at høgskolen må rette opp følgende punkter, ifølge en pressemelding fra Nokut:

  • NLA Høgskolen må styrke fagmiljøet innen fagområdet økonomi og administrasjon.
  • NLA Høgskolen må øke førstestillings- og toppkompetansen slik at den samlede kompetansen er på nivå med akkrediterte høyskoler.
  • NLA Høgskolen må dokumentere økt og stabil forskningsvirksomhet innen fagområdene økonomi og administrasjon og lærerutdanning.

Rapport

Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) har det siste året behandlet sak om revidering av den delvis ImF-eide NLA Høgskolens akkreditering. Akkreditering handler om i hvilken grad høgskolen har rett til å opprette nye studium.

20. august ble det klart at den sakkyndige komiteen som ble satt ned av Nokut for å vurdere saken, mener at NLA ikke oppfyller alle krav til å være en akkreditert høgskole. Blant annet mente komiteen at høgskolen ikke gir de ansatte tilstrekkelig akademisk frihet.

Tilsvar

NLA Høgskolen hadde frist til 17. september med å svare, og 21. september skrev sambåndet.no at høgskolen gikk kraftig i rette med den sakkyndige komiteen og avviste anklagen som gjaldt manglende akademisk frihet.

Saken gikk så til styret for Nokut, som altså behandlet saken torsdag 16. desember. Etter at de to årene som NLA nå har på seg, er gått, blir det gjennomført en ny sakkyndig vurdering.

Uenig med de sakkyndige

I sin endelige innstilling konkluderte den sakkyndige komiteen med at NLA Høgskolen i praktiseringen av sitt verdigrunnlag, ikke tar tilstrekkelig hensyn til plikten til å fremme og verne akademisk frihet, og at høyskolens praksis dermed ikke er i tråd med universitets- og høyskolelovens bestemmelser. Nokut har vurdert dette punktet annerledes enn den sakkyndige komiteen og konkluderer med at det ikke kan påvises brudd på kravet om å fremme og verne akademisk frihet.

– Ut fra den juridiske tolkningen vi har lagt til grunn, og dokumentasjonen fra NLA Høgskolen, har vi konkludert med at det ikke er påvist brudd på NLA Høgskolens plikt til å fremme og verne akademisk frihet. Nokut mener imidlertid at den sakkyndige komiteen kommer med mange gode råd og anbefalinger som høyskolen bør lytte til og ta med seg videre i arbeidet med å fremme og verne akademisk frihet, sier Nokut-direktør Kristin Vinje i pressemeldingen.

Tilfreds

Rektor Sigbjørn Sødal er tilfreds med at Nokuts styre konkluderer med at det ikke er påvist brudd på NLA Høgskolens plikt til å fremme og verne akademisk frihet. 

— Dette er ekstra gledelig fordi tilsynssaken kom i stand etter at Nokut hadde mottatt bekymringsmeldinger om NLAs praktisering av prinsippet om akademisk frihet. Med den omfattende dokumentasjonen som vedtaket bygger på, representerer det en svært viktig avklaring ikke bare for NLA Høgskolen, men jeg vil tro også for andre kristne høgskoler. Vi kommer uansett til å arbeide videre med spørsmål knyttet til akademisk frihet, som jo også er et høyaktuelt tema i resten av universitets- og høyskolesektoren, sier Sødal til NLA Høgskolens eget nettsted.

Når det gjelder de manglene Nokut-styret peker på, har rektoren denne kommentaren:

– Styrking av forskningen og den vitenskapelige kompetansen er hovedsatsingsområder i NLAs strategi. Her betrakter vi påleggene som en stimulans til videre arbeid, sier Sigbjørn Sødal.  

Les også: Granskernes friheter (kommentar)

NY JOBB: Johnny Iversen går fra KVS Lyngdal til kretslederstillingen i ImF Midthordland. FOTO: PRIVAT

Johnny Iversen blir ny kretsleder i ImF Midthordland

I 2006 jobbet Johnny Iversen (41) som barne- og ungdomssekretær i Midthordland Indremisjon. I januar neste år vender han tilbake for å bli kretsens leder.

‒ Da jeg hørte at jobben som kretsleder i ImF Midthordland ble ledig, ble jeg interessert. Det var en kombinasjon av å flytte vestover og arbeidsoppgavene – at jeg hadde lyst til å gå inn i en slik tjeneste, sier Iversen til sambåndet.no.

Styreleder i ImF Midthordland, Kurt Urhaug, bekrefter at de har ansatt Iversen som ny kretsleder. Tiltredelse er i januar 2022.

Kall
‒ Vi har kalt Iversen og er takknemlig for at han svarte ja til kallet. Det la seg til rette. Jeg tror det var Herrens ledelse, sier Urhaug.

Iversen er fra Sotra, er gift og har tre barn. Han kjenner kretsen godt. I 2006 arbeidet han der i et år som barne- og ungdomssekretær. I dag er han idrettslærer og religions- og kristendomslærer ved KVS Lyngdal.

Klar
‒ Jeg har vært 15 år på KVS Lyngdal og var klar for nye utfordringer, fortsetter Iversen.

Han forklarer nærmere hva han liker med arbeidsoppgavene som ligger til kretslederstillingen:

‒ Det er en god blanding av forkynnelse og administrasjon og ledelse. Jeg liker å administrere og planlegge ting.

Spennende og utfordrende
‒ Hva vil være viktig for deg som kretsleder i ImF Midthordland?

‒ Som kretsleder ønsker jeg å ha kontakt med foreningene og samtidig inspirere bedehusforsamlingene. Det er en spennende og utfordrende tid hvor det vokser frem stadig nye forsamlinger og flere av de tradisjonelle foreningene dør ut. Jeg har fått være med i ledelsen av Lyngdal bedehusforsamling og har sett at forsamlinger er veien å gå for å få med barnefamilier i bedehusarbeidet. Vi står i en rik arv, samtidig som det er viktig å fornye seg.

Ny kurs
Frem til sommeren vil Iversen jobbe 50% ved KVS Lyngdal og i første omgang 30% i ImF Midthordland. I august 2022 vil han gå inn i full stilling som kretsleder.

‒ Hvordan blir det å reise fra Lyngdal og KVS Lyngdal til Sotra?

‒ Det blir en stor overgang, og det blir spennende med ny kurs. Vi måtte ha familieråd om den nye tjenesten. Det har mye å si at jeg er derifra og at jeg har familie tett på der, sier Johnny Iversen.

KOMMUNESTYRE: Torbjørn Hovland var en av KrFs våpendragere i saken. FOTO: SKJERMBILDE

Klepp stemte imot konservative kristne

Flertallet i Klepp kommunestyre vedtok mandag kveld kriterier for støtte til kulturarbeid som vil gjøre det umulig for bedehuskristne å søke.

Det omstridte kriteriet sier at alle medlemmer i lag og foreningen må være valgbare til tillitsverv i disse, uavhengig av blant annet samlivsform og seksuell orientering. Eksempelvis homofilt samlevende eller heterofile samboere skal dermed være valgbare til et bedehusstyre.

I avstemningen stemte 20 for dette og 11 imot.

Foreslo å utsette

Innledningsvis fremmet KrF forslag om å utsette saken for å innhente en juridisk vurdering på om vedtaket om å stille et slikt krav til valgbarhet, var holdbart. 13 stemte for å utsette, og 18 stemte imot.

KrF varslet like før den endelige avstemningen at de vil be om lovlighetskontroll av vedtaket.

Skarp ordbruk

Ordfører Sigmund Rolfsen (Ap) viste til det store engasjementet som har vært i saken. Han beklaget det han mente var skarp ordbruk i diskusjonen som ingen er tjent med.

– Selv jeg blitt tillagt meninger og holdninger jeg verken har gitt uttrykk for eller har, sa Rolfsen.

Ordføreren mente saken handlet om inkludering mot ekskludering og savnet et medmenneskelig aspekt i diskusjonen.

– Jeg er skeptisk til at offentlige penger skal gis til organisasjoner som ikke driver etter normale menneskerettighetsverdier, sa Rolfsen.

Diskriminering

Ordføreren mente saken ikke handler om religions- eller ytringsfrihet, og at det ikke er noen i Klepp som ønsker å begrense disse frihetene. Derimot mente han at diskriminering er relevant.

– Mange lag og foreninger er flinke til å bekjempe diskriminering og har tatt det inn i vedtektene sine. «Med blikk for alle» er visjonen til Klepp kommune, og da bør det være naturlig at vi forventer at alle viderefører denne visjonen. Generelt tror jeg at det er personer i Klepp som føler seg diskriminert, og slik vil vi ikke ha det. Jeg ønsker at alle skal se på mangfold som en positiv styrke, og at det ikke settes begrensninger for enkeltmennesker, sa Rolfsen.

Ordføreren vedgikk at et vedtak som inkluderte det omstridte kriteriet, kunne utfordre lovverket. Som kjent er det tillatt med det som kalles lovlig forskjellsbehandling i den hensikt å oppfylle formålet for en organisasjon.

– Kanskje Klepp blir den kommunen som får dette vurdert rettslig, sa Sigbjørn Rolfsen.

Kolbjørn Sandve (SV) fortalte om en farfar i DVI. FOTO: SKJERMBILDE

Vederstyggelighet

Kolbjørn Sandve (SV) refererte til sin farfar, som døde for 45 år siden og som ifølge Sandve var emissær i daværende DVI.

– Han var imot kvinnelige prester og mente at homofili var en vederstyggelighet. Jeg vil ikke påstå at de som vil ha bort kriteriet om valgbarhet, mener det samme, men denne saken viser at verden går framover. For 60–70 år siden ekskluderte en, i dag er det erstattet med inkludering, sa Sandve.

SV-politikeren viste til kong Haralds tale fra 2016 der majesteten viste til at i Norge tror folk på så mangt.

– Tenk om kong Olav hadde sagt det samme for 60 år siden, fremholdt Kolbjørn Sandve – uten å utdype.

Endre vedtekter

Også SV-politikeren avviste at saken var et angrep på trosfriheten og menneskerettigheter. Han ville heller ikke gå med på at det kunne gå utover aktivitetstilbudet som bedehusmiljøet tilbyr barn og unge: – Det er de voksne som kan endre vedtektene som så kan gi grunnlag for kommunal støtte, resonnerte Sandve.

Og skulle noen ta saken til retten, trodde SV-politikeren domstolen ville falle ned på likebehandling som det viktigste.

– Klepp kommune bør bli foregangskommune for toleranse. For at verden skal gå framover, må noen går foran, erklærte Kolbjørn Sandve.

Uønsket

Tore Bore (KrF) beklaget at kommunen, etter hans syn, hadde rotet seg inn i et verdidebatthjørne i denne saken, der det også var blitt brukt sterke ord og uttrykk fra politikere.

– Som politikere har vi et ekstra ansvar for å være saklige, sa Bore.

KrF-politikeren viste til at mens idretten fikk 83 prosent av kulturstøtten, mottok kristne lag og foreningen åtte prosent.

– Vi kan prøve å skjære bort noen lag og organisasjoner, men det vil neppe endre eller knekke disse. I stedet sender vi et signal om at de ikke er ønsket i fellesskapet i Klepp.

Skjemmes

Bore viste til at mange av de som er engasjert i kristne lag og foreninger, også er aktive i andre deler av frivilligheten i Klepp.

– Så her er det mulighet for mer luke-arbeid, sa KrF-politikeren og la til:

– Alle trenger ikke å mene det samme. Toleranse må prøves på vår vilje og evne til å tåle hverandre. Jeg skjemmes av å være medlem i Klepp kommunestyre i denne saken, avsluttet Tore Bore.

Likestilling

Kjetil Friestad (H) erkjente at trossamfunn har en lovfestet rett til lovlig forskjellsbehandling, men at lovverket ikke sier noe om kommunalt tilskudd.

– Vi har en rett og en plikt som kommune å være for likestilling og for de homofiles rettigheter. Kommunale kroner skal gavne alle, sa Friestad.

Else Hauge (Ap) mente det «ikke er inkluderende å ekskludere noen fra å bidra i arbeidet med ungene våre».

– Kristne lag og foreninger kan velge sin egen retning, men støtte til kultur er noe annet. Regler om likebehandling får foran trosfriheten og retten til å drive forskjellsbehandling, mente Hauge.

Feilvare

Thorbjørg Isafold Kristjansdottir (MDG) sa at hennes parti jobber for et samfunn der alle skal kunne være seg selv.

– Dersom en stenger noen ute fra ledende verv på bakgrunn av legning, sier vi at noen er «feilvare» og ikke likeverdige, mente Kristjansdottir.

Å støtte konservative kristne organisasjoner der ikke alle er valgbare, ville ifølge MDG-politikeren gi helt feil signaler til skeive barn og unge, som er en utsatt gruppe med tanke på mental helse.

Stolt

Geir Morten Øvestad (Ap) mente essensen i saken er at «noen hevder seg diskriminert fordi de ikke kan stenge folk ute».

– Jeg er stolt av å være medlem av dette kommunestyret, og av at vi bor i et land med uavhengige domstoler, sa Øvestad og la til:

– Religiøse organisasjoner i dette landet mottar over fem milliarder kroner i støtte, men dette er snakk om kulturarbeid på kommunalt nivå.

Selvmotsigelse

Torbjørn Hovland (KrF) gikk i rette med påstandene om at konservative kristne diskriminerer og påpekte at man har hjemmel for å velge dem man selv ønsker, til tillitsverv.

– Hva er kulturstøtte? Det er et håndslag fra kommunen for det arbeidet som blir gjort og de møteplassene som skapes, sa Hovland.

KrF-politikeren mente å kunne avsløre en selvmotsigelse fra flertallet i kommunestyresalen. – Dere mener at kirker og bedehus ikke er verdig kulturstøtte uten å endre syn, og så påstår dere at saken ikke handler om religionsfrihet, framholdt Hovland.

Juss

Han påpekte at kommunedirektøren, i sin innstilling, uttrykker tvil om hvorvidt det omstridte kriteriet vil stå seg rettslig.

– Kommunedirektøren har lyttet til de prinsipielle innvendingene, men flertallet i salen bryr seg verken om høringsuttalelser eller kommunedirektør eller de som sier at forslaget er på siden av norsk lov, sa Hovland.

KrF-politikeren mente at det var flertallet som diskriminerer. Han eksemplifiserte med at to helt like kor kunne få ulik behandling av kommunen avhengig av hvilket teologisk syn deres hjemmemenighet her.

– Man kan spørre om det skal være lov å være konservativ kristen i Klepp, mente Hovland.

Formål

Han understreket at kristendommen legger vekt på at vi er likeverdige, men at det ikke nødvendigvis betyr at alle skal inn i det samme styret.

– Formålet med organisasjonen danner grunnlag for hvem som kommer inn i styret. Det er et angrep på religionsfriheten å ikke akseptere et konservativt syn på ekteskapet, og det er også problematisk utfra en likhetstanke. Kommune og stat snevrer inn handlingsrommet til frivillige organisasjoner, særlig venstresiden er opptatt av det. Kommer det andre saker der stat og kommune vil snevre inn? Det må særlig høyresiden tenke på, sa Hovland og stilte flertallet et spørsmål til:

– Dere er opptatt av endring. Tror dere at endring skjer ved pisk, at det neste år kommer en bråte med søknader fra foreninger og lag som sier at de vil bøye seg? Jeg håper ikke det, sa Torbjørn Hovland.

Høyre delt

Morten Erga (H) gjorde oppmerksom på at han representerte et mindretall i Høyres gruppe. Han var imot å skulle ha strengere regler i Klepp enn på fylkeskommunalt og statlig nivå.

– De kristne miljøene fortjener respekt for å ha et tilbud som ikke bare handler om idrett. De er bærebjelker i samfunnet, sa Erga, som også viste til at flertallet av høringssvarene var imot det omstridte kriteriet.

Erkekonservativ

Marianne Øvregaard (Sp) fremstilte det som et paradoks at tidligere helseminister Bent Høie ikke vil være valgbar til bedehusstyret fordi han er homofilt samlevende.

– En slik erkekonservativ tolkning av kristendommen strider mot Norges lover, og vi kan ikke ha det slik i Klepp. I 2022 må bedehusmiljøet ta den samme verdidebatten som Den norske kirken har gjort. Her trengs det en skikkelig julevask i holdninger, hevdet Øvregaard.

Mye synd

Yvoinne Marie Gulbrandsen (H) beklaget at kriteriet knyttet til valgbarhet var blitt årsak til at «noen politikere blir uglesett av venner og ikke blir invitert på kaffe lenger».

– Noen mener at vi tar loven i egne hender, men det er helt feil. Alle må selv velge hvilke verdier de vil styre etter, men det vil ikke si at de som ikke ser på alle som likeverdige, har rett til kommunal støtte. Det er det man har under topplokket som bør bety noe i forbindelse med tillitsverv, og der er det mye syndig, anførte Høyre-politikeren.

Ungdomsarbeid

Kjersti O Salte (KrF) fortalte om hvordan ungdomsarbeidet på Kleppe bedehus blir drevet – et gratis og dermed inkluderende arbeid, som er uten drikkepress og med omsorgsfulle voksne til stede. Blant annet arrangeres det, i samarbeid med ungdomsforeningen på Bore, en rusfri nyttårsfest.

– Det kan være 150 ungdommer på Kleppe bedehus en lørdagskveld. Vis at dere støtter dette arbeidet på lik linje med annet arbeid, oppfordret Salte.

Overformynderi

Kjetil Maudal (Frp) påpekte at hans gruppe var stilt fritt i denne saken.

– Flertallet i Frps gruppe heier på friheten og retten til å bestemme over seg selv, sa Maudal.

Frp-politikeren mente kristne organisasjoner driver et «særdeles godt lavterskeltilbud», og han fant det underlig at dette nå ikke skulle kvalifisere til kommunal støtte.

– Hvor er vi på vei? Vi må kunne leve side om side selv om vi ikke er enig om alt, og visjonen om «Med blikk for alle» skal ikke bare gjelde når det passer. Vi ønsker ikke et offentlig overformynderi, da knebler vi og likebehandler ikke, sa Kjetil Maudal, som påpekte at loven åpner for lovlig forskjellsbehandling.

NY KURS: – Som odelsgut var eg programmert frå eg var barn til at eg var den som skulle ta over heimgarden, seier Lars Stian Tveit, her på tunet på garden han kunne vore eigar av. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Lars Stian skulle drive gard. Så kom Gud

Då Gud kalla på han, bestemde gardbrukar Lars Stian Tveit seg for å seie frå seg odelsretten og gå «all in». Han har aldri angra.

Vi møter 71 år gamle Tveit på tunet på heimgarden med same namnet. Garden ligg snøkledd og blenkjer i solskinet ei halv mil nord om Drangedal sentrum. Våningshuset han vaks opp i, står sør for gardsplassen, villaen han bygde til seg sjølv og familien, på ein knaus midt imot. Fjøset er rett ved, og rundt ligg jorda og all skogen. Det var denne herligdomen han skulle overta og drive. Det hadde han vore innstilt på frå han var liten gut. Alt peikte i den leia.

Så kom Gud.

Programmert

Året er 1987. Lars Stian er 37 år og godt inne i alle rutiner på bruket han skal ta på odel. Som førebuing har han jobba attmed faren heile oppveksten og teke agronomutdanning i Lyngdal.

I 1971 giftar han seg med Marit, og dei får tre barn. Livet blomstrar. Det moderne huset på den flotte tomta med utsikt over garden, er eit bevis på kva dei planlegg. Dei har slått rot i den jorda slekta har dyrka i over 300 år. Lars Stian er berre den siste i rekkja.

– Som odelsgutt var eg programmert heilt frå eg var barn til at eg var den som skulle ta over. Det var det eg vart opplært til av far min. Det var dette eg skulle, seier Tveit.

ANGRAR IKKJE: Lars Stian Tveit, alltid med Marit ved sida si, vart utfordra til å arbeide for Ungdom i Oppdrag. – Det verka som ein heilt vill idé, seier han. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

35 år seinare er han pastor i Frikyrkja i heimbygda. Frå Drangedal har han med undring fylgd debatten rundt The Send, som vert arrangert i Telenor Arena til sommaren. Det har han gjort i ljos av si eiga kallshistorie og misjonslivet han har levd sidan han la familiegarden bak seg.

– Ein vill idé

Tidleg på 80-talet kjem familien i kontakt med misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag (UIO) og familiearbeidet deira. Mot slutten av tiåret skal Lars Stian etter planen ta over stadig meir av faren sitt ansvar på garden. Samstundes er dei dregne mot familiearbeidet.

I 1987 er familien på fem på familieleir i UIO-regi. På Geilo treff dei Judith og Ingvar Torvik som er nestorar i dette arbeidet. Dei blir mentorar for paret, og ei tid med endring tek til.

– Tanken om å ta over garden var der framleis, men så vart Marit og eg spurde om vi ikkje kunne vere med å ta ansvar i denne delen av UIO sitt arbeid, fortel Lars Stian.

Samme hausten møter dei Inger Johanne og Kjell Magnus, foreldra til Alv Magnus som då var leiar for Ungdom i Oppdrag. Lars Stian fortel historia med eit smil:

– Dei utfordra oss til å kome og jobbe for UIO. Det verka som ein heilt vill idé å skulle bryte opp frå alt og ikkje ha fast løn. Det var liksom inga enkel avgjersle.

Utfordringa sette i gang ein tankeprosess hjå han. Etter mange år med slit i skogen var odelsguten ikkje så sikker lenger på at det var kallet hans i livet å drive garden han var fødd til å ta over. Kanskje skulle dei heller dra til UIO sin hovudbase på Grimerud gard i Stange?

Krig i tankane

Ei helg på Grimerud tok vekk all skepsisen. Møtet med staden og UIO-staben blei avgjerande.

VANSKELEG VAL: – Skulle eg skrive frå meg heimgarden? Det vart litt krig inni meg, seier Lars Stian Tveit om valet han måtte ta då Gud kalte han. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

– Det vart ei stadfesting på at vi skulle flytte på oss. Samstundes låg det med heimgarden framme i tankene mine. Skulle eg skrive han frå meg? Det blei litt krig inni meg. Eg hadde gjennomgått programmet som var lagt opp for meg, og det var liksom opplagt at eg skulle drive Tveit-garden. Men så kom denne utfordringa, og eg vart møtt av Gud. Det var dette kallet som endra alt, kallet til å vere med i misjonsteneste, seier Lars Stian.

Det var ikkje det dei kalla det den gongen, men dette var odelsgutten si personlege «all in»-oppleving. Skulle han satse alt på noko anna enn det planlagde, og gå ut av det opptrakka sporet?

Familien bestemde seg for å dra, og i heimbygda var det ikkje berre forståing å få. Ein kunne då ikkje berre reise frå gard og grunn og odelsrett!

– Det kom ein del verbal motstand. Heile odelsgreia handlar om at son fylgjer far, så oppbrotet herifrå var så som så. Eg braut med ein tung tradisjon og ein regel, seier Lars Stian, som let lillebroren sin, Tyke, ta over garden. Dermed vart han verande i slekta.

Kjenner fallgruvene

– Kva med all in-debatten? Ein del unge har brent seg i ulike kristne samanhengar?

– Eg tenkjer at skepsisen er øydelegjande. Det er kanskje godt meint, men den vert eit hinder, og The Send blir dratt ned. Vi treng i staden å støtte ungdomen. Eg trur The Send vil skape noko nytt. Eg har vore med på misjonsarbeid så lenge, og eg kunne ikkje ha gjort det om eg ikkje hadde gått heilt inn for det. Og det er betre å gjere ein feil enn ikkje å gjere noko i det heile. Så eg sender gjerne ungdom frå kyrkjelyden til Fornebu til sommaren.

Lars Stian tykkjer det er trasig at somme har brent seg når dei har satsa alt på å leve for Gud.

– Mange leiarskap burde gått i seg sjølv, men vi må ta vare på ungdomsiveren. Einar Lundby sa at dei eldre skulle ha ungdommen sin iver og dei unge dei eldre sin visdom, seier Lars Stian, som saman med Marit har vore eit slag ekstra-foreldre for ungdomar i oppdrag.

Han er klar over fallgruvene og har sjølv ramla i nokre av dei:

– Eg har vore utbrend eit par gonger, fordi eg arbeidde for hardt. Å vere både pastor og å drive med hjelpesendingar til Aust-Europa tok på. Men det er eit ansvar eg må bere sjølv. Alt har vore i teneste for Herren, og Gud er ikkje den som pushar oss, seier pastoren.

I AUSTERLED: Lars Stian Tveit og familien fekk mellom anna ei teneste som har ført dei på over 100 bussturar til Aust-Europa med hjelpesendingar. Foto: Privat.

Han er lite glad i avisdebattane om The Send og ynskjer ikke å gå i rette med einskildpersonar.

– Men eg vil gjerne oppmuntre ungdom til å satse alt for Jesus. Det gjev mykje velsigning.

Angrar ikkje

– Har odelsguten aldri angra på livsvalet sitt?

 – Nei. Eg har absolutt aldri angra, for eg ser all velsigninga Gud har gjeve oss og andre gjennom arbeidet. Vi har fått ein så mykje større rikdom enn om vi var blitt att på garden.

Etter seks år flytta familien attende til Drangedal der Lars Stian etter nokre år vart pastor i Frikyrkja. Familien blei også sterkt involvert i eit arbeid med hjelpesendingar til Aust-Europa då Jernteppet fall. Som bussjåfør har han køyrd minst 100 turar til Baltikum, særleg Latvia.

Hjelpearbeidet der har gitt mykje. Mange fattige er hjulpne med mat og klede, gudsord og husrom. Etter nær 30 år er det no slutt, men engasjementet i Drangedal kan ikkje gløymast.

– Heile bygda har vore med, og dei som ikkje er kyrkjegjengarar, har gitt mest. Eg har dessutan lært at du sjeldan får noko frå dei rike, men vanlige folk gjev gjerne, seier pastor Tveit.

– Det var flyttinga frå garden som førte oss inn i dette. Vi byrja medan vi var i UIO, og vi heldt fram etterpå. Det har vore ei stor velsigning å få bli med i den tenesta. Det er det som skjer når ein gjev heile livet sitt til Gud, og eg måtte, som det heiter, gå «all in». Vi har vore heldige og fått vere i Guds teneste fordi vi valde å bryte opp frå det vanlege livet vårt og fylgje Gud som den ledestjerna han er for oss. Og han er den beste sjefen, sier odelsguten frå Tveit. KPK

Reportasjen er laga av Stein Gudvangen, Kristelig Pressekontor