ANALYSE Antallet døde mennesker på Gazastripen er ikke det som forteller oss om Israel bryter krigens folkerett.
Denne artikkelen er ikke et forsøk på å si at Israel er perfekt i sin krigføring. Angrepet mandag 1. april som drepte sju nødhjelpsarbeidere – noe Israel har erkjent som en feil og beklaget – er ett eksempel på at Israel ikke er feilfrie.
Dødstall
Men hvordan er det store bildet? I den til nå halvårige forsvarskrigen mot terrororganisasjonen Hamas beskyldes staten Israel for å begå krigsforbrytelser og endog folkemord mot den palestinaarabiske befolkningen. I krigen som Hamas startet 7. oktober i fjor, er det – ifølge Hamas-kontrollerte helsemyndigheter – flere enn 30.000 drepte på Gazastripen. Dette er hjerteskjærende, men det er viktig å legge til at Hamas ikke skiller mellom stridende og ikke-stridende i disse tallene.
Amerikanske David French, som er spaltist i New York Times, høyesterettsadvokat og krigsveteran fra blant annet Irak, er usikker på om vi vil få et nøyaktig tall på forholdet mellom sivile og krigere blant de døde.
– Den dag i dag krangler man om denne fordelingen i slaget om Mosul i 2017, framholder han.
Krigens folkerett
Men er det tragiske dødstallet i seg selv nok til å slå fast at Israel begår krigsforbrytelser? French mener spørsmålet må besvares med «nei».
– Mange ser på ethvert sivilt dødsfall som bevis på krigsforbrytelse, men slik fungerer det ikke, sier han i podkasten The Bulletin fra Christianity Today.
Det finnes nemlig regler som gjelder for hvordan parter skal opptre i krig. Etter disse er det lettest å slå fast at det tvert imot er Hamas som overtrer reglene for væpnet konflikt, uavhengig av at færre israelske liv har gått tapt enn palestinaarabiske.
Rett til og i krig
Krigens folkerett, eller reglene for væpnet konflikt, bygger på to konsepter. Det første er, på latin, «jus ad bellum», som betyr «rett til krig». Det handler om hva som er en juridisk berettigelse for krig. Etter internasjonale traktater har man blant annet ikke rett til å gå til krig i den hensikt å erobre land. Eksempelvis var det russiske angrepet på Ukraina i 2014 og 2022 dermed en krigsforbrytelse i seg selv. Derimot har man en rett til å forsvare seg dersom man angripes.
Det andre konseptet uttrykkes på latin som «jus in bello», som betyr «rett i krig». Det handler om hvordan de stridene partene oppfører seg under krigen eller den væpnede konflikten. Her er det fem prinsipper som gjelder:
- Militær nødvendighet
- Ingen onde midler (å være human eller menneskelig)
- Rettferdig behandling (å opptre med ære)
- Distinksjon (å skjelne)
- Proporsjonalitet (forholdsmessighet).
Militær nødvendighet er det mest selvforklarende prinsippet. Man kan bare angripe mål og personer som er nødvendige for å oppnå det militære målet. Trenger man eksempelvis å ødelegge én bro over en elv, kan man ikke ødelegge alle broene.
At man ikke skal bruke onde midler betyr at det ikke er lov å forårsake unødig lidelse. Eksempelvis blir såkalte hulpunkt-kuler ikke brukt av det militære, fordi de forårsaker fryktelige tilleggsskader.
Rettferdig behandling handler om å utvise en grunnleggende gjensidig respekt og rettferdighetstanke, så som å kunne fjerne sårede og døde fra slagmarken og kommunikasjon rundt fangeutveksling.
Distinksjon er kanskje det viktigste konseptet. Alle parter skal skjelne mellom stridende og ikke-stridende og mellom militære og sivile mål. Man må også skille ut seg selv. Det betyr å bære uniform og å bruke merkede fly og kjøretøy slik at motparten vet at man angriper et militært mål. Dersom stridende gjemmer seg mellom sivile eller ikke bærer uniform, bryter man dette prinsippet. Det samme gjelder dersom man ikke bærer våpen åpent.
Misforstås
Prinsippet om proporsjonalitet mener French i stor grad blir misforstått. Prinsippet handler om at du ikke skal bruke mer makt enn det som er nødvendig for å møte den militære trusselen.
Men dersom du blir angrepet fra en bygning, kan du i de fleste tilfeller – avhengig av størrelsen på bygningen og nærværet av sivile – respondere med å ødelegge bygningen. Du trenger ikke å svare med nøyaktig samme våpen som du angripes med. Om du angripes av en rifle, kan du respondere med et rakettvåpen, men likevel ikke noe ut over å møte den aktuelle trusselen.
Noen mener at dersom du har mistet ti soldater og dreper hundre av fienden, er det ikke proporsjonalt. Men det er ikke slik prinsippet skal forstås, fastslår David French. Faktisk vil det være et mål å påføre fienden uproporsjonale tap.
Brudd
Krigens folkerett fungerer ikke dersom det ikke er straff for å bryte den. Dersom motparten ustraffet kan bryte reglene for væpnet konflikt, mens du selv må overholde reglene, blir presset umulig å bære og kan representere en alvorlig trussel.
Måten man forholder seg til at det er en part som ikke følger reglene, er ifølge French å sørge for at den lovstridige parten må bære det juridiske og moralske ansvar for konsekvensene av å ikke følge krigens folkerett.
– Dersom man eksempelvis hører at Israel bombet en bygning, og at det var ni sivile der som ble drept, er manges første tanke at «det er Israels feil» at ni sivile ble drept. Men dersom man kjenner reglene for væpnet konflikt, vil responsen tvert imot være at det er Hamas’ ansvar, sier French.
Målstyring
Unntaket er dersom det kan føres sikre bevis for at Israel så bort fra prosedyrer for å peke ut militære mål eller opptrådte uforsvarlig. Slike prosedyrer er svært viktige med tanke på å avgjøre om en part begår brudd på reglene for væpnet konflikt. Når Hamas har sendt tusenvis av ikke-styrbare rakettvåpen mot sivile områder i Israel, er hver oppskytning en krigsforbrytelse, ifølge French.
– Hver gang man ser opptellingene av drepte på Gazastripen, og det mangler bevis for at Israel har opptrådt uforsvarlig i sin måte å peke ut mål på, er alle disse falne Hamas’ juridiske og moralske ansvar. De startet en angrepskrig mot Israel i strid med krigens folkerett, og de bryter alle fem prinsippene om hvordan man opptrer i en væpnet konflikt, framholder French.
SYKEHUS: Ifølge den israelske hæren (IDF) ble 200 terrorister drept og 500 arrestert under operasjonen mot Al-Shifa sykehuset på Gazastripen. Bildet er fra 30. mars i år. FOTO: IDF SPOKEPERSON UNIT/WIKIMEDIA COMMONS
Beskyttede objekter
Men hva med israelske angrep på eksempelvis sykehus, skoler og moskeer? Er ikke det klare brudd på krigens folkerett? French påpeker at Hamas bruker det som kalles «beskyttede objekter», slik som kirker, skoler, moskeer og sykehus, i militær hensikt. Ifølge advokaten og krigsveteranen lagrer terrororganisasjonen våpen i sykehus, plasserer kommandosentre i moskeer og skyter mot israelske mål fra kirker og sykehus.
– Når du bruker et beskyttet sted i militær hensikt, blir stedet et militært mål. Reglene for væpnet konflikt er designet slik at man ikke skal gi fordeler til en part som ikke følger dem, påpeker French.
Sykehus
Dersom Hamas plasserer våpen i sykehus for å beskytte dem fra luftangrep, stilles det fremdeles krav til Israel om skjelning og proporsjonalitet dersom det skal gjennomføres angrep mot sykehuset. Israel må med andre ord føle seg rimelig sikker på at det er våpen i sykehuset for å kunne angripe det.
– Dersom Israel vet at det er én Hamas-kommandør i et sykehus og tusen sivile, vil proporsjonalitet tilsi at man kan gå etter kommandøren, men ikke legge hele bygningen i grus over tusen mennesker. Selv om det ikke fjerner alle krav, gjør det sykehuset til et militært mål, utdyper French.
Dynamikk
Advokaten viser her til egen erfaring som soldat i Irak. Der forsterket betong gjorde det umulig å se fra lufta om det var våpen i en bygning, økte de amerikanske soldatene sin «toleranse for tap av egne liv» ved å gå inn i byer og landsbyer til fots. Det var en måte å følge reglene for væpnet konflikt på.
Advokaten mener det finnes en dynamikk i Hamas’ krigføring. Terrororganisasjonen bruker den død og ødeleggelse som følger av dens egne brudd på krigens folkerett, til å forsøke å plassere Israel i en vanskelig posisjon. – Israel kan unnlate å forsvare seg selv fordi man skaper internasjonale protester som et resultat av sivile dødsfall som egentlig er Hamas’ feil, resonnerer French.
Argumenter
Noen vil argumentere for at israelske bosettere er legitime militære mål, eller at det faktum at Israel har verneplikt gjør at innbyggerne egentlig ikke er sivile. Noen vil også si at marginaliserte folk har en rett til motstand som unntar dem fra reglene for væpnet konflikt. David French avviser dette blankt og mener at de som argumenterer slik, ikke vet hva de snakker om med tanke på krigens folkerett.
Andre hevder at Israel har brutt internasjonal lov gjennom bosettingene på Vestbredden (Judea og Samaria), at Israel har gjort Gazastripen til et friluftsfengsel på grunn av blokaden (som er ment å stoppe innføring av materiell som kan brukes til våpen). Med andre ord at Israel har skapt forholdene som terroristene kan blomstre under. Advokat David French mener disse argumentene er mer rasjonelle, men at de likevel ikke berettiger det Hamas gjør.
Uavhengighetskrig?
For har en palestinaaraber som bor i territoriene (Vestbredden og Gazastripen), rett etter krigens folkerett til å gjøre væpnet mostand eksempelvis for å initiere en uavhengighetskrig? Nei, mener French, som viser til at Gazastripen ikke er okkupert av Israel, og at en økonomisk blokade ikke legitimere en krig. Og selv om palestinaaraberne hadde en slik rett til væpnet motstand, måtte man fremdeles ha fulgt krigens folkerett.
Derimot finnes det andre områder og konflikter der retten til partisan- eller geriljakrig er til stede. Han nevner regionen Donbas i Ukraina som eksempel, der en part – Russland – har brutt krigens folkerett ved å initiere en aggressiv krig.
– Det som gjør Vestbredden forskjellig fra Donbas, er at statusen til Vestbredden aldri er blitt etablert under internasjonal lov. I 1947, da delingsplanen til FN kom, okkuperte Egypt Gazastripen, mens Jordan okkuperte Vestbredden. Det eksisterte heller ikke da noe Palestina, påpeker French.
Situasjonen kompliseres, ifølge advokaten, av den svært dårlige måten de arabiske nasjonene har behandlet palestinaaraberne på. – Men de slipper unna uten en skramme i folkeopinionen, som kun fokuserer på Israel, framholder French.
al-Qaida og IS
Representerer bestialitetene som Hamas utførte 7. oktober, noe nytt? Nei, svarer David French, som mener de kan sammenlignes med handlingene til al-Qaida i 2007 og IS i 2014.
– Det var verdensvid enighet om at IS ikke kunne tillates å kontrollere nordre deler av Irak og nordre Syria. Det som er interessant for meg, er hvorfor noen mennesker har et annet syn på Hamas enn på al-Qaida og IS. Hvorfor holder man Israel til en standard som man ikke gjorde overfor USA, Storbritannia og Frankrike i krigen mot IS, spør French.
Antisemittisme
Den amerikanske advokaten mener deler av forklaringen rett og slett er antisemittisme. – Dersom du behandler Israel ulikt og verre enn du gjør et annet land, er det en indikator på antisemittisme. Og å behandle jøder som et annerledes folk som er underlagt alt fra trusler og skremsler til en konspiratorisk tenkning om at de kontrollerer verden – eller som ikke har retten til å forsvare seg selv – er det antisemittisme, fastslår French.
David French viser til at hensikten med å etablere staten Israel i 1948 var å gi det jødiske folket et hjem. – Men det er ikke et hjem dersom det ikke er trygt. Derfor representerer angrepet fra Hamas en eksistensiell trussel, konstaterer French.
Dersom man regner antallet på 1200 drepte israelere 7. oktober om til amerikanske tall, blir det ca. 40.000 massakrerte på én morgen.
– Dersom vår regjering ikke kunne beskytte oss mot det og avskrekke fra at det skjer igjen, ville vi ha sagt at regjeringen har brutt sin plikt overfor oss, fastslår David French.
Tidligere kommentarer/analyser etter krigsutbruddet 7. oktober 2023:
Arabiske land må åpne grensene (12.02.24)
Samme gamle lekse mens palestinaarabere dør (15.01.24)
To stater er ingen løsning (18.11.23)
Hamas’ dager er talte (10.10.23)
Nå må israelerne samle seg (07.10.23)